ECW Press
I motsetning til mange andre musikkbiografier er ikke «Sound N’ Fury» en kronologisk fortelling om hovedpersonens liv, hvor første tredel ofte er en totalt irrelevant mimring om barndom og oppvekst. Nei, her får du heller et knippe med interessante og enkeltstående anekdoter relatert til de band og artister som Alan Niven jobbet med i løpet av sin managerkarriere, anekdoter som hopper frem og tilbake i tid og sted. Og selv om det står navn som Aerosmith, Judas Priest, Scorpions, Alice Cooper og Rolling Stones på forsiden, så er fokuset på Nivens to hovedband Guns N Roses og Great White, som han også var med å skrive de fleste låtene for på 80- og 90-tallet.
Og visst er det noen kostelige historier han har å by på. Dette er gull for alle som er i bransjen, og gull for fans av Guns N Roses, spesielt – selv om ethvert glansbilde du måtte ha av Axl Rose som en fin fyr vil pulveriseres, for hvis bare brøkdelen av disse historiene er sanne, så må Axl Rose være den mest egosentriske drittungen av en rockestjerne noensinne. Eller for å bruke Nivens egne ord; «the selfishness of the unsympathetic sociopath.» Eller som Izzy Stradlin skulle ha sagt: «That motherfucker makes us miserable every fuckin’ day.» Niven så på Izzy som bandets hjerne og sjel, og var bandets manager, noe som førte til konfrontasjoner med Axl, som så Guns som sitt band, og ble rasende når Niven ikke gjorde som han ville, som å fokusere på dama til Axl i musikkvideoene. («Once Axl discovered that there would be no concept footage of Erin in the «Sweet Child O’ Mine»-video, he stormed off into the night, raging. We had used all the film for the band.«) Helt fra starten av nektet Axl å følge managementets linje, og ville f.eks ikke være supportband for Iron Maiden eller The Rolling Stones, noe som førte til at turneer ble avlyst grunnet Axls innfall. Eller han kunne slå seg vrang, nekte å gå på scenen på grunn av bagateller og låse seg inn på hotellrommet sitt. En gang fikk Niven ham til og med hentet på rommet sitt av politifolk som slo inn døra og dro med seg en surmulende drittunge til arenaen. Han nektet å synge en tone før Slash hadde sagt unnskyld til ham, for noe småtteri, over høyttalerne foran titusener av fans.
Og historien om hvordan Slash og Izzy møtte opp på LA flyplass med masse dop som de tenkte å ta med seg på sin første tur til Japan, er også kostelig. Niven tvang dem til å gå på toalettet og bli kvitt dopet før de gikk ombord på flyet, og det gjorde de – ved å ta alt på en gang, her skulle ingenting gå til spille. Axl møtte selvsagt ikke opp på flyplassen engang, så Niven måtte kansellere sin billett, få bagasjen sin losset av flyet, og fly etter med Axl neste dag.
Så har vi bokas andre hovedband, som Niven tok hånd om, Great White. Vokalist Jack Russell døde i fjor av demens, men historiene her får en til å undres over hvordan han i det hele tatt overlevde 80-tallet. Perioden da Great White var i Skedsmohallen som support for en helnykter Alice Cooper i 1989 var tydeligvis helt krise, hvor Russell måtte bevoktes 24/7 for å ikke tylle i seg dop. Bandets første headlineturné i USA måttes avlyses på kort varsel grunnet Russells dopproblemer, og bransjen fikk aldri tillit til bandet igjen – noe som gis som forklaring på hvorfor Great White aldri kom seg opp i rockens eliteserie, tross flere hitsingler og to strake platinumskiver.
Selv om ikke alle kapitler her er like interessante for alle, så renner denne boken over av gode anekdoter, og ingen rockebiografi uten en historie eller to om Ozzy eller Mötley Crüe. Bare å handle inn og lese om du er fan av noen av de nevnte bandene, eller om du er i musikkbransjen. Les og lær.
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 24. juni 2025 – tilgjengelig både på Amazon og Ark.
