Tekst: Geir Amundsen
Foto: Fra Alan Nivens arkiv
– Jeg har lest boken din, Alan, og storkoste meg med den. (Og har anmeldt den her!) Jeg har anbefalt den både til folk i musikkbransjen og til fans av Guns N Roses og Great White, hovedsakelig.
– Jo, takk for at du gadd å lese den – det er nok mer enn jeg hadde giddet, for jeg hater rockebiografier. Jeg synes de er drit kjedelige, bygd opp på samme måte og bleke kopier av hverandre.
– Har du lest Jack Russells? (Great White-vokalisten som døde i august 2024, anmeldt her.)
– Nei, jeg har ikke lest den, men jeg brukte masse tid på å snakke på telefon med medskribent Katie om forskjellige begivenheter og hjalp henne med tidslinjen og fakta. Så derfor trenger jeg ikke lese den. Jack med sin typiske sans for humor, sa i et av de siste intervjuene han gjorde før han døde at jeg hadde antagelig brukt mer tid på å snakke med henne enn det han hadde.
– Så hvordan var han?
– Jack var uten tvil et av de mest spontane individene jeg har møtt, som aldri nektet seg selv noe. Og det er to egenskaper som du finner i kjernen av rock`n`roll-molekylet, og det hadde han i haugevis. Til den grad at det ble ytterst ødeleggende for ham selv og de rundt ham til tider. Men som frontmann var han magisk. Du har to typer frontmenn innen rocken: Du har vokalister, og du har sangere. Vokalister for min del er sånne som Stephen Pearcy fra Ratt, han har et strålende særpreg, men jeg har ikke en eneste Ratt-skive selv om Bobby Blotzer var min nærmeste nabo i mange år, fordi de sier ingenting, og jeg fatter ikke hva de babler om. En sanger derimot kan håpe på å ha særpreg, men det viktige som sanger er å ha evnen til å formidle følelser. EQ, SQ og litt IQ. Det må være verdt å høre på, litt intelligens og litt følelser. Litt sjel. En sanger har evnen til å formidle alt dette. Og i Jack hadde jeg en sanger som var i stand til å jobbe med låter som ikke bare var en kopi av forrige låt, som igjen var en kopi av forrige låt. Han var fullstendig ute av kontroll til tider, og fullstendig magisk i studio til andre tider.
– Great White var i Norge i november 1989 som support for Alice Cooper, og du forteller i boken at den turneen i Norden var spesielt utfordrende.
– Ja, en ting var at Jack nærmest måtte fotfølges 24 timer i døgnet, ellers stakk han av gårde og fant noe dop – han kunne lukte kjemikalier på mils avstand. Men det praktiske rundt turneen var et problem. Jeg hadde bodd et par år i Göteborg og kjenner godt til Skandinavia og klimaet der. Jeg reagerte på rekkefølgen på konsertene, og tok det opp med Alices manager… hva het han nå…
– Shep Gordon.
– Riktig. Den store Shep Gordon. Jeg påpekte at i november, desember var det store sjanser for at været ble ille, men han vendte det døve øret til. Hva visste vel jeg sammenlignet med ham om turnering? Vel, vi startet i Helsinki, og derifra måtte vi ta ferge til Stockholm og kjøre til Oslo, hvor den neste konserten var, og så tilbake til Stockholm til den tredje konserten, og så til København. Det var et veldig stramt skjema, så jeg tenkte det kunne bli litt vel spennende om det kom litt snø. Shep fnøs av meg, dette kunne han. Men under den første konserten i Helsinki snødde det så mye at de fikk ikke kjørt bilene frem til arenaen for å laste ut utstyret etter konserten, noe som betød at vi ikke ville rekke ferga til Stockholm, og da ville vi ikke rekke frem til Oslo i tide for konserten. Alt utstyr var på deres biler, altså deres ansvar. Mitt ansvar var å få mitt band frem til rett tid. Så jeg droppet bussen, dro med bandet til flyplassen og fløy til Oslo, hvor vi brukte dagen i min favorittdel av Oslo, den fantastiske Vigelandsparken i Frognerparken, mens headlinerne satt fast i snøen på vei fra Stockholm.
– Hva tror du var årsaken til at Great White aldri ble større enn de ble?
– Skrittet fra supportband til headliner er det viktigste i et bands karriere, og Jack ødela det. Vi hadde satt opp en headlinerturne i 1989 sammen med MSG og Havana Black, tre Capitol-band, men Jack var så på kjøret at han hadde aldri overlevd, så vi måtte kansellere turneen før den var gang. Ingen skal dø mens jeg sitter i pilotsetet. Men det var veldig synd, for det fungerte – turneen var utsolgt i noen regioner, de hadde flere hits og ble spilt masse på radio, så veien var ryddet for dem. Men kanselleringen gjorde at konsertarrangørene aldri tilga dem, så de fikk ikke sjansen igjen. Og Capitol var rasende, for dette torpederte ikke bare markedsføringen av en av deres skiver, men av tre, så de mistet den viktige støtten de hadde i ryggen internt. De neste skivene, «Hooked» og «Psycho City» fikk minimal markedsføring.
– Holdt du kontakten med noen fra Great White etter at du skilte lag med dem rundt 1994?
– Ja. Men det var en periode hvor jeg gladelig hadde drept Jack Russell hvis du hadde satt meg i samme rom som ham, for alt det bedritne han gjorde som fullstendig ødela et veldig bra band, og ødela interne forhold. Men en del av det å bli eldre er å lære at å gå rundt å hate noen er som å ta gift og forvente at den andre personen skal dø. Jeg dro på en konsert han skulle ha i Phoenix for noen år siden – vi hadde forsøkt å komme sammen igjen tidligere, men det gikk ikke særlig bra. Han var i en elendig tilstand både fysisk og psykisk, og hans oppførsel hang ikke på greip. I Phoenix var han fortsatt Jack, men steroidene hadde ødelagt beinbygninga hans. Men det var noe annet også – en snev av fornuft og ydmykhet og spiritualitet som jeg ikke hadde sett i ham før. Og det kunne jeg bruke for å få min venn tilbake, og fra da snakket vi regelmessig sammen. Vi snakket sammen til han ikke kunne snakke mer. Han visste hvor syk han var, og at han ikke hadde lenge igjen. Mange av samtalene våre mot slutten dreide seg om hans behov for å få en bekreftelse på at han hadde gjort det bra her i livet. At han etterlot seg noe positivt, selv om kreativiteten hadde tørket inn tredve år tidligere. Men jeg kan med hånden på hjertet si at Great White var ett av de mest undervurderte bandene fra den perioden, med en av de bredeste katalogene fra perioden, og de skilte seg ut fra sine samtidige band.
– Ja, jeg har alltid følt at i Jack hadde Great White en sanger som fikk dem til å skille seg ut kontra band som Mötley Crüe, Ratt eller Dokken, som hadde gode frontmenn, men uten å være gode sangere. (Vi har intervjuet Jack Russell her!)
– Nettopp. En av mine favorittanekdoter er fra Rock In Rio, hvor Joe Elliott fra Def Leppard snakket med Robert Plant, og sa: `Har du hørt han fyren fra Great White? Han høres litt ut som deg!` Og Robert svarte: `Høres ut som meg? Han høres mer ut som meg enn jeg gjør!`
– La oss gå videre til det andre hovedbandet i boken din, og det er Guns N Roses. Du ble deres manager i 1986, før de spilte inn «Appetite For Destruction». Hva var ditt førsteinntrykk av hvert av bandmedlemmene på det tidspunktet?
– Mitt inntrykk av Guns N Roses i 1986 har to nivåer. Som et kollektiv, Guns N Roses, og hvordan folk snakket om dem, og hva som ble sagt om dem, så var de en katastrofe i ferd med å skje. Det var uunngåelig at de var på vei mot selvutslettelsen, antagelig veldig fort, og antagelig veldig dramatisk med masse søl. Det var det ryktet de hadde på seg da, da jeg kun kjente dem av omtale, og hvordan folk snakket om dem som en enhet. A&R-mannen Tom Zutaut ringte meg og ba meg bli en del av et kjernemanagement for Guns, jeg sa nei takk. Han tok kontakt igjen noen uker senere og sa at han trengte hjelp, han fikk ikke tak i noen som var villige til å bli bandets manager. Jeg svarte at jeg hadde sjekket litt opp, og at han var på altfor dypt vann nå. Dette bandet er en katastrofe, og jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre. Så kom han tilbake en tredje gang og ba meg late som om jeg var manageren deres, for Rosenblatt (sjef for plateselskapet Geffen på 80-tallet) ville ikke slippe dem inn i studio før de hadde en manager. Og jeg innså at hvis han ringte meg tre ganger med sine bekymringer, så trenge Tom, min venn, hjelp, så jeg ga etter og sa: «Ok. Jeg kan ta ett møte med dem, så ser vi hvordan det går. Jeg gjør dette som en tjeneste til deg, Tom.» En av hovedgrunnene til at jeg ikke ville involvere meg med dem, var at jeg hadde fokus på å gjenoppbygge Great Whites karriere etter katastrofen på EMI, og jeg ville ikke distraheres eller bli tømt for energi et annet sted. Så da dro jeg til mitt aller første møte med Guns hvor hele bandet skulle være. To av dem dukket opp, og det var Slash og Izzy. Izzy hadde akkurat matet dopsuget sitt, og duppet av ved bordet, så dermed besto mitt bandmøte av kun meg og Slash. 999 av 1000 mennesker ville nå ha reist seg, sagt «Faen ta dette, jeg kaster ikke bort tiden på dette kaoset!» og gått. Slash reiste seg å ba meg bli med på soverommet, for han hadde noe han ville vise meg. Jeg sa at jeg håper det var noe som jeg hadde lyst til å se – og det var det ikke. Det var en enorm jævla slange, som han matet med en kanin. Og jeg prøvde å bevare fatningen, for jeg faenmeg hater slanger! Jeg hater dem som pesten! Men jeg oppdaget etter hvert at 1) Slash var faktisk engelsk . 2) Han var veldig veltalende, noe som antydet en høy intelligens. Og 3) han var veldig sjarmerende. Og det var det som dro meg inn. Etter hvert ble jeg kjent med Izzy, og jeg elsker den fyren. Izzy og jeg ble født med akkurat ti års mellomrom. Og vi hadde et spesielt bånd gjennom hele Guns N Roses-perioden. Og han var den beste låtskriveren. Folk kan si at Slash er en bedre gitarist, hvis vi først skal diskutere hvem som er best og hvem som er bedre. Men, det jeg elsket med Izzys gitarspill var han evne til å skjønne når han skulle la det være litt luft i låten, å holde groovet og få det til å svinge og rocke. Han er en fantastisk bra rytmegitarist. Og han skrev bunn ærlige tekster fra de gatene han kjente, og alle sangene hans ga mening, og hadde mye realisme i seg. Vi snakker også om en fyr som, da vi fikk jobben som support for Aerosmith i 1988, kom bort til meg og sa: «Niv, vi har et lite problem.» Og jeg sa: «Vi har fått Aerosmith-jobben, takk Gud for det, vi trengte den! Hva kan være problematisk med det? Hva er greia, Izz?» Og han sa: «Vel, jeg pleide å lange heroin til Steven og Joe. Det kan bli et problem.» Og jeg sa: «Izzy, hvis du ikke nevner det, så er jeg ganske sikker på at de ikke kommer til å nevne det. Det er ikke et problem!»
– Hvordan var ditt første møte med Axl Rose?
– Presis. Kald. Veldig veloppdragen. Ikke varm. Han var fjern. Axl er den type person som kan trykke deg i hånden samtidig som du føler du blir skjøvet tilbake.
– Da du skrev denne boken, måtte du legge bånd på deg for å ikke si det du virkelig mente, i frykt for å bli saksøkt av ham? Han er ikke akkurat fremmed for å saksøke folk i hytt og pine. (Oppdatering pr november 2025: Bokens utgivelse har blitt utsatt til mars 2026 etter at Axl har søkt om å få stanset den. Niven har som mottrekk saksøkt bandet.)
– Synes du det virker som om jeg la bånd på meg…?
– Nei! Haha! Du brukte ord som ‘usympatisk sosiopat’ om Axl.
– La meg si dette. Og det henger sammen med hva Mick Wall sa til meg. ‘Hvis du føler at du burde skrive noe, så påtar du deg et ansvar for å rettferdiggjøre arrogansen du har ved å føle at du bør skrive.’ Mick er den eneste rockeskribenten som jeg orker å lese, men han sendte meg en melding og sa «Velkommen i skribentklubben!» Jeg svarte: «Drit og dra, det er du som er kongen av denne bransjen, jeg er bare en entusiastisk amatør.» Men han svarte: «Nå nei, du slipper ikke så billig unna. Velkommen i klubben, og det er en forbannelse.» Det tok litt tid før jeg skjønte hva han mente, men ja, det er en forbannelse, for du er forpliktet til å fortelle sannheten, og det er det ikke mange folk som vil. Jeg synes ikke det er så forskjellig fra å skrive en sang. Mange har spurt meg hvordan jeg fant min skrivestil. Det enkle svaret er låtskriving. Man har kanskje åtte linjer i hvert vers til å få frem et poeng om noe som vi skriver om hele tiden – det er bare et visst antall låter som finnes i utallige varianter. Hvor mange låter tror du det finnes i verden, Geir?
– Øh… millioner?
– Feil. Det er bare seks. «Jeg elsker deg», «Jeg hater deg», «Jeg føler meg bra», «Jeg føler meg elendig», «Verden er fin», «Verden er føkka» – eller, det finnes en syvende låt, som Pink Floyd var drivende gode til, og det er «Spørsmålet». Så hvorfor går vi stadig tilbake til disse begrensede emnene, i en begrenset form og oftest med et begrenset vokabular? Det er utfordringen. Når du skriver en sang, må du prøve å få frem personligheten til både låtskriveren og til artisten, hvis det ikke er den samme, og det må høres friskt og nytt ut. Så for å få en anstendig sang, så må du redigere, redigere, redigere – og det hjalp meg å skrive boken. Jeg skrev den på den musikalske måten. Jeg tenkte på den som et album, at hvert kapittel var et eget spor på albumet, og hvert spor må kunne være enkeltstående. Men du får en helhet om du lar stiften stå på plata fra første til siste spor, om du arrangerer det riktig. Og mens jeg skrev, var jeg veldig oppmerksom på ordenes rytme, og verdien av ordene jeg hører i hodet mitt. Så dermed var det ikke veldig fjernt fra å skrive en sang. (Niven var også medkomponist på de fleste Great White-låtene. Journ. anm.) Jeg ville at det skulle være som et album.
– Ja, man kan lese et hvilket som helst kapittel uten å ha lest noen av de andre, og likevel ha utbytte av det.
– Ja! Nettopp! Det er den perfekte boken å ta med på badet!
– Tilbake til Guns N Roses. Resten av bandet er vel kjent for sin narkotikabruk, men Axl dukka alltid unna den kula. Var det tilfelle? Eller var han bare mer diskré?
(Lang pause.) – Hvis han hadde noen svakheter i den retningen, så var han ekstremt privat og diskré om det. Han var den type person som egentlig ikke kunne drikke. Han taklet ikke å drikke alkohol. Du ville aldri finne et dusin tomme flasker Jack Daniels hjemme på stuebordet hans, som Slash stadig hadde. Han var interessert i vin, fordi jeg tror han var interessert i det intellektuelle ved vin. At man kan være vinsnobb og ha store kunnskaper om vin. Om hvor den ble dyrket og hvem sine føtter som hadde tråkket på druene. Jeg tror det var den fascinasjonen som fikk ham til å drikke vin. Men han hadde nok som foregikk i hodet sitt, og hvis vi maler med brede strøk, så kan vi se på mange mennesker og deres appetitt på kjemiske stoffer og si at de prøver å bli sanseløse med sin bruk av heroin eller kokain. I min ungdom handlet dopbruk mer om utviklingen av bevisstheten og å oppnå en dypere kognitiv evne.
– Du nevner i boka at du anså Guns N Roses for å være Izzy Stradlins band, mens Axl så det som sitt band.
– Det er en pur observasjon basert på personlig kontakt og erfaring over en periode på seks år. Izzy var den beste låtskriveren. Izzy kom opp med gatelyrikken. Izzy var rytmegitaristen. Izzy var alltid best kledd. Izzy var alltid den som ringte og spurte: «Hva synes du om ditt eller datt? Hvilke alternativer har vi? Hva tror du vil funke best for bandet» Izzy var den som kom med innspill, det er helt uomtvistelig. Og han var ekte vare, han var født sånn, mens de andre fremstilte seg sånn. Se på Duff, han fremstilte alltid seg selv som verdens største punkrocker, og nå er han gift med en supermodell og bor i en herskapsvilla ved en innsjø blant tech-milliardærene i Seattle. Hvor punka er det? Og Slash? Altså, se på «Patience»-videoen. Du ser ham på sengen med slangen sin, mens den ene dama etter den andre kommer inn, og de går litt i ett. Og de er alle anonyme, de er alle den samme. Det er en grunn til at den scenen er med, og jeg ville ha den med. Det er hva som foregår i livet ditt. Hvilke dypere forbindelser har du, eller døyver du bare dine overfladiske lyster?
– En gang Axl slo seg vrang og nektet å stille på scenen mens titusener av fans sto og ventet, fikk du faktisk noen politifolk til å slå inn døra på hotellrommet hans og dra ham med til arenaen, om nødvendig i håndjern. Kan du fortelle den historien?
– Ha ha. God historie, men hvis folk vil lese den, så får de kjøpe boken min. (HER!) Jeg har en kone og et husbanklån, så jeg setter pris på det. Spør meg om noe annet.
– Greit nok! En liten avsporing, men da du hørte at Axl skulle være vikar i AC/DC en periode, hadde du troen på at det skulle gå bra?
– Faen i helvete! Det gjorde meg forbanna! Altså, AC/DC vasser i stupiditet og genererer stupiditet. De er det mest idiotiske bandet på planetens overflate! På det nivået, i hvert fall. De driver og selger djevelhorn som merch og nærmest promoterer ondskapen. Hvis du åpner stuedøren og inviterer ondskapen inn, så vil helvete bryte løs. Og så vil du gå på en scene og synge idiotiske sanger bak en gjeng teite pygmemusikere fra Australia og Skottland – og forresten, jeg er skotsk – og selge djevelhorn… Da synes jeg du bør stoppe og tenke litt, for på et helt simplistisk nivå er alt med det helt feil, Axl, og det er ikke det jeg trodde om deg. Jeg trodde at du på ditt beste sto for verdien av hver sjel, spesielt de som er avfeid av eliten. Rampen fra gata. At du sto for individualisme. Men å gå på scenen med AC/DC – NEI!
– Ikke fan av det, altså! Du nevner også at Slash og Duff ikke er mye til låtskrivere…
– Har du hørt Duffs soloskive?
– Ja, dessverre…
– Svaret avlagt, vi trenger ikke si mer om det! Han er ikke så smart som han utgir seg for å være. Slash har en utrolig flyt og uttrykk i gitarspillet sitt. Men det er alltid innenfor rammeverket som Izzy eller Axl har satt sammen for ham. Alt hans beste gitarspill er innenfor låter som andre musikere har laget. Sett Slash ved et bord, gi ham penn og papir og si: «Her er hjemmeleksa di. Det du må forstå er at musikk uten innhold, sanger uten tekster er bare sonisk tapet. Det kan være fantastisk sonisk tapet – jeg har sikkert sett masse sonisk tapet virvle rundt meg mens jeg hørte på Grateful Dead-skiver. Men når vi snakker om sanger, så må det ha et budskap og et innhold, et uttrykk. Du må si noe om din eller andres tilstand, håp eller raseri – men det må si noe.» Gi ham penn og papir, kom tilbake tre timer senere, og han har ikke fått et eneste ord ned. Da talent ble delt ut, gikk han inn tre, fire ganger og badet i sonisk uttrykk. Og da var ikke tekster og innhold tilgjengelig lenger, for han forsynte seg for mye av sonisk uttrykk. Han har et utrolig uttrykk, han har flyt, men han er ingen låtskriver.
– Hvor involvert var du i utvelgelsen av låter til skivene?
– Vel, siden det er snakk om en skive som har solgt i 30 millioner eksemplarer, skulle jeg gjerne ha sagt at det var alt sammen min plan og at jeg står bak alt det geniale. Men det ærlige svaret er at Tom Zutaut og jeg så i grunnen den samme bolken med sanger som burde spilles inn for skiva. Rekkefølgen på låtene tror jeg det var mer Tom og Axl som kom opp med. Jeg var mer opptatt av at vi hadde riktig produsent, at vi hadde låtene på tape innen vi var ferdige i studio, som vi kunne mikse.
– Hva var det som gjorde at akkurat Mike Clink fikk den jobben?
– Han hadde tålmodigheten, og han hadde ikke noe stort ego. Han var fornøyd med å få spilt inn låtene på tape, noe som var vanskelig nok med disse døgeniktene. Og Mike var veldig god på gitarlyd. Og han visste instinktivt at perfeksjon i innspilling ligger i å vite hvilke småfeil man må beholde. Tom og jeg var ganske synkroniserte om hvilke låter som burde være på skiva. Det var ingen uenigheter der. Og vi hadde tre knallbra låter som vi bestemte oss for å vente litt med, for å ha noe i bakhånd til den neste skiva. Og det var «Don’t Cry», «You Could Be Mine» og «November Rain». I tilfelle Geffen skulle mase på en oppfølgerskive så fort som mulig, så hadde vi allerede et utgangspunkt å jobbe videre med. Vanligvis legger man de store låtene som potensielt kan få radiospilling først på skiva. Men vi skjønte straks at det ville bli bortimot umulig å få dette bandet på radio. Så det ga oss friheten til sette sammen et album med tanke på flyt og artisteri. Vi tenkte på hvilken sang som var best til å komme etter den sangen, som kom etter den sangen. Vi trengte ikke tenke på å bruke rekkefølgen som et markedsføringsmiddel.
– Og dere valgte faktisk å kjøre frem «It’s So Easy» med alle sine fuck off og bitch og so fucking easy som en singel?
– Ja, ville ikke du ha gjort det? Det var meg og Tom som kom opp med ideen om å bli bannlyst på BBC. «Hvordan gjør vi det? La oss gi ut «It’s So Easy» på singel, gi den til BBC og be dem spille den rett etter ABBA midt i rushtrafikk-sendingene. De kommer aldri i livet til å spille den!» Dermed kunne vi gå til Melody Maker og Sounds og Kerrang! og si «Vi er bannlyst! Vi må være slemme gutter! Vi må være lovløse kjeltringer! Vi er ikke en del av maskinen!» Joda, noen kan si at «Jada, Niv, du og Tom var maskinen», men det nydelige var at både Tom og jeg outsidere, vi hadde alltid vært det. At vi kom inn i maskineriet var en feil ved maskinen. De glemte å filtrere oss ut før vi kom i posisjon til å ta avgjørelser, så vi kunne rævkjøre maskinen. Det er det AI er i ferd med å gjøre med oss!
– Du var fortsatt manager for bandet da de begynte å jobbe med «Use Your Illusion»-skivene – var du med på ideen om å gi ut to dobbeltskiver?
– Jeg hatet ideen. «Chinese Democracy» begynte med «Illusion»-skivene. For da var det blitt «Axl Democracy». Og hvis du leser boka, så vet du det eksakte øyeblikket da jeg skjønte det.
– Ja, jeg har faktisk sitert akkurat det avsnittet i anmeldelsen!
– Bra! Derifra og ut handlet det kun om Axl, da tok han styringen over alt. Og jeg likte ikke ideen med å prøve å overvelde alle sammen med tonnevis av musikk. Dårlige ideer stammer ofte fra frykt. Forestill deg å ligge i sengen din, måned etter måned, år etter år, og lure på hvordan i helvete du skal følge opp «Appetite For Destruction». Tre millioner – selger fortsatt. Herregud! Fem millioner – selger fortsatt. Åtte millioner – selger fortsatt. Det ble et monster i våre alles hoder. Hvordan topper vi dette? Hvordan unngår vi at neste skive ikke anses som en flopp? Jeg tenkte at vi gjør det eneste smarte vi kan gjøre, og det er å gjøre det vi gjør, skrive det vi skriver, spille den inn på samme måte for å få samme vibb. Ikke tenk for mye på det. Axl tenkte på to måter. «Jeg vil ha mitt dobbeltalbum fortere enn Led Zeppelin fikk sitt dobbeltalbum.» Det var en del av det. Jeg er også sikker på at han tenkte: «Den eneste måten vi kan toppe «Appetite…» på, er å overvelde folk med mengden av musikk. Hvis vi har tonnevis av materiale, så overgår vi «Appetite». Jeg kunne følge den tankegangen, og jeg kunne støtte den. Men likte jeg den? Nei! Jeg ville ha likt om vi kom ut med én knallbra skive som solgte i to millioner eksemplarer, og så kom med en skive til som solgte i fem millioner. Da ville det vært en utvikling. I stedet måtte vi leve med det jævla monsteret. Og det monsteret var salgstallene. Så ja, jeg var med på tanken om et dobbeltalbum. Men min tanke, som jeg klarte å overbevise ham om, var å ikke gjøre et dobbeltalbum – la oss gjøre noe skikkelig jævla Guns N Roses. «La oss lage to enkle album, Axl – og her er grunnene til at du bør vurdere dette. For det første har ingen noen gang gjort det før. Og for det andre vil et dobbeltalbum koste x antall dollar, og vi har fans fra arbeiderklassen. Lager vi to enkle album, kan de kjøpe ett den ene uken, og det andre neste uke.» Du vet jo at det ikke finnes noe slikt som en original idé – og du vet hvor jeg fikk ideen fra. Jeg tror at nøkkelen til å lykkes her i livet, er å lagre informasjon og bruke den i riktig øyeblikk. Og det jeg kom på var at: «Faen ta, «Electric Ladyland» kom ut som et dobbeltalbum, men Polydor ga det også ut som to enkle album. For en jævla genial idé.». Jeg syntes det var genialt den gang i 1968, for jeg hadde ikke råd til å kjøpe noe dobbeltalbum. Og det funket. Det var der jeg fikk ideen. Men selvsagt gikk alle ut og kjøpte begge skivene samme kveld. Det som var så bra var at jeg kunne sette meg ned med både bandet og folkene fra Geffen og si: «Slik er det finansielle. Dette får vi hvis vi gir ut et dobbeltalbum. Og dette får vi hvis vi gir ut to enkle album. Og det er en stor økonomisk forskjell.» Og det var mitt siste bidrag til Guns N Roses kreativt. Bortsett fra at Tom og jeg måtte avvise de første miksene, for de var helt livløse. Vi fikk inn Bill Price for å redde situasjonen.
– Jeg har alltid tenkt at hvis de hadde gitt ut ett enkeltalbum i stedet for to doble, med de beste låtene fra hver, så kunne det ha matchet «Appetite For Destruction» i kvalitet.
– Ja, det er en diskusjon som stadig kommer opp. Så jeg tok meg den friheten å lage en enkelt versjon av «Use Your Illusion» med ti låter, slik den ville vært hvis jeg fikk bestemme. Sitter du godt? Da skal vi åpne med «Double Talkin’ Jive» – jeg liker innholdet, jeg liker at den tar opp all bullshit-pratet, og jeg liker gitarsoloen der, som i mitt hode sier «Stand aside, fuckers, we’re back!» Deretter kjører vi «Back Off Bitch» bokstavelig eller metaforisk bitch? Enten eller – ligg unna, jævler, slutt å være så jævla irriterende. Derifra går vi til «Dust N’ Bones», som er en historie om hvordan vi mister alt. Alt smuldrer hen. «Yesterdays», «Civil War», «Pretty Tied Up», «You Could Be Mine» – det er litt humor å putte de to rett etter hverandre – “Locomotive”, som jeg synes har en veldig sterk tekst, «November Rain» og «Dead Horse». For å prøve å toppe «Appetite» er å piske en død hest. Der har du enkeltskiva di.
– Du hadde jo ikke noe med den å gjøre, men hva tenker du om «Chinese Democracy»?
– Guns N Roses har vært kreativt impotente siden 1991. De har ikke oppnådd noe mens Goldstein har styrt skuta deres. Og «Chinese Democracy» er ikke en Guns N Roses-skive – den kunne kanskje vært litt interessant hvis man i ærlighetens navn kalte den en Axl Rose soloskive, men den er uansett slitsom og trøtt, rett og slett overarbeidet. Jo mer tid man bruker på en skive, jo mindre energi er det på den. Hadde det vært opp til meg, ville den aldri blitt utgitt. Kanskje bare fremført noen a de beste låtene på konsertene. Og låtene høres bedre ut når det er Slash som spiller gitar på dem.
– Tiden renner ut for oss, men til slutt: Er det noe du angrer på, noe du ville ha gjort annerledes i løpet av de Guns-årene?
– Ja, for faen. Masse. Jeg var ung, jeg var dum. Det er dager hvor jeg kommer meg ut av senga, ser meg i speilet og tenker: «Faen, du hadde vært den perfekte manager for Guns N Roses nå. Med det du vet nå, det du har opplevd og erfart og lært, hadde du vært den perfekte manager for dem.». Men sånn er livet, når du er i situasjonen at du må ta avgjørelser, så har du ikke erfaringen du har mot slutten av livet. Og det er den du vil ha i slike situasjoner. Men jeg vil avslutte med å si dette: Hvor mange skiver har Guns N Roses solgt?
– Aner ikke. 60 millioner? 80?
– Hah! Det er godt over 100 millioner totalt på verdensbasis. Jeg tror ikke det trengs å diskuteres at jeg gjorde jobben min, og at jeg gjorde den tilstrekkelig godt. Hvorfor var jeg uansett manager for Guns N Roses i utgangspunktet? Fordi ingen andre ville. Ingen ville ha noe med dem å gjøre, og de endte opp med å selge over 100 millioner skiver. Hva enn jeg gjorde rett eller galt, så taler tallene i min favør. Jeg hadde vært fornøyd om Great White solgte 10 millioner på Capitol, men å få være del av et slikt fenomen… det er knusende, ødeleggende, usedvanlig, men forhåpentligvis kommer man en gang til et punkt hvor du anser det som et privilegium. Og jeg ser det som et privilegium, for mot slutten av mitt liv trenger jeg aldri å sitte der og tenke: «Jeg lurer på hvordan det ville vært å være #1 på Billboard, å selge så mange skiver, å reise til så mange land.» Jeg ville ikke vært den jeg var uten all den informasjonen, og det gjør det til et privilegium til syvende og sist.
– Da skal du ha takk for at du tok deg tid til praten – faen, vi har skravlet i halvannen time nå. Du har ikke vurdert en bokturné for å promotere salget av boka?
– Nei, faen heller! Det er jo derfor jeg heller gjør dette og skravler med fine folk som deg selv, men hjemmefra! Jeg hater å reise! Jeg hater å fly! Under covid gjorde jeg ikke annet enn å se filmer om flystyrt. Jeg ville aldri gå om bord på et fly igjen. Kanskje jeg kunne gjort det med tog eller buss, men ikke fly. Er du i Oslo, forresten?
– Ja, stemmer. Husker du noen av stedene du pleide å besøke da du var her som agent for Virgin på 70-tallet? Unntatt Vigelandsparken?
– Ja, jeg husker at jeg pleide besøke en platebutikk som het Companion.
– Kan ikke si at jeg husker den, det må ha vært før min tid.
– Vent litt, hjernen min fungerer kanskje fortsatt! Bernt Ankers gate? Er det noe som heter det?
– Ja, for pokker! Jeg bodde i gangavstand derfra. Imponerende hukommelse!
– Ja, jeg pleide stikke innom der da jeg var i Oslo på oppdrag fra Virgin, og av og til lot de meg sove i butikken så jeg slapp å betale for hotellrom. Virgin hadde ikke råd til hoteller på den tiden. Men det har vært en fornøyelse, du får ha en god sommer – er det lyst døgnet rundt hos deg nå?
– Ja, du kan se bak meg – klokken er 23.30 og det er fullt dagslys.
– Pokker, jeg savner Skandinavia. Beste stedet jeg noensinne har bodd. USA er et høl i sammenligning…
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2025