Tirsdag 10. februar 2026
Sceneoppsettet er ganske stort til å være på en klubbscene og fyller godt hele bredden i salen med Marshall forsterkere, lys og en opphøyning ved trommesettet. Etter en kort intro med røde spotlys fra taket over publikum, setter Airbourne i gang med den nye låta «Gutsy». Det låter bra, og man føler bassen i mellomgulvet uten at det er plagsomt høyt. Joel er i bar overkropp og de andre to på siden av han tilbaketrukket på scenen, med trommisbror bak et solid trommesett i midten. De går rett over i tøffe «Fat City», hvor publikum er bra med etter at Joel har satt i gang klapping.
Etter et kort «Good to be back in Oslo» så kom en låt de etter sigende ikke har spilt i Oslo før; «Cradle to the Grave», som er en sugende rocker. Låtutvalget var fra alle deres album og under «Raise the Flag» fra 2010 ble Joel som vanlig båret rundt i salen, mens han spilte gitar.
Bandet låt veldig samspilt, spillesugent og visuelt var det virkningsfullt med så mye lys og lamper. Energibunten Joel O’Keeffe valset som vanlig rundt på scenen i rene Angus Young-sti og tiltrekker seg naturlig nok det meste av oppmerksomheten. Gitarspillet er tøft og soloene godt tilpasset låtene. Tyrell kan på scenen minne litt om Malcolm Young og bidro sammen med Street på koring underveis. Stemningen var stort sett bra under hele konserten, selv om det er vanskelig å matche energien i låtene hele tiden.
Under den allsangvennlige «Cheap Wine & Cheaper Women» fra debutplata kastet Joel ut plastglass, med det så som så ut som whisky. Vi fikk ytterligere en ny låt i form av den røffe «Alive After Death», hvor Joel i innledningen beklaget at de hadde tatt så lang tid med å komme med nytt materiale (siste skiva kom i 2019). Hovedsettet ble avsluttet med den knalltøffe «Breakin’ Outta Hell» og «Live It Up» med hylende flyvarsel introduksjon. Her ble det ellers mer kasting av plastglass med drikke ut blant publikum. En i crewet hadde bursdag og det ble altså feiret med at Joel «delte» ut drinker. Til og med balkongen fikk glass kastet opp til seg. Mesteparten av innholdet av glassene forsvant nok på vei ut, men det var vel noen som fikk seg en liten slurk av ildvannet.
Etter en kort pause dro publikum i gang med synging av riffet til «Ready to Rock» og bandet svarte med å sette i gang en knallversjon av denne partylåta. Til slutt fikk vi servert sterke «Runnin’ Wild» og Joel benyttet anledningen til å takke publikum for at de fikk spille i denne «flotte salen» og minnet oss på at «Rock’n roll will never die».
Oppsummert fikk vi en og en halv time med non-stop rocke-øs uten mange dødpunkter. Airbourne sine låter kan gå litt i hverandre, men energien i fremføringen er det ingenting å si på. Jeg synes bandet er best på en slik klubbscene, selv om de også fungerer på festivaler. Publikum fikk det de hadde kommet for å se og høre, så nå er det bare å se frem til den nye skiva. 5/6
Tekst: Anders Palm
Foto: Anne-Marie Forker