Spinefarm Records
Den australske kvartetten har i over 20 år blitt sammenlignet med AC/DC, og på dette albumet er det ingen forsøk på å skjule inspirasjonen. Tvert imot. Fra åpningssporet «Gutsy» til avslutningen «Send Me To Rock ‘N’ Roll Heaven» er dette ren og ærlig rock’n’roll uten moderne triks eller eksperimentering. Airbourne gjør det de alltid har gjort, og de gjør det med stor selvtillit. Lydbildet på denne skiva er preget av at de visstnok har spilt inn albumet i den australske jungelen på gammelt analogt vis. Lydbildet er organisk, tungt, og vokalen ligger langt fremme.
Albumet åpner med «Gutsy», som er en typisk Airbourne-låt med drivende rytme og et refreng som er skapt for festivalpublikum. «Alive After Death (Last Plane Out)» skiller seg ut som en av platens sterkeste låter. Her hyller bandet rockeheltene som har gått bort, samtidig som de leverer et av albumets mest sterke refrenger.
Ellers er plata full av energiske rockelåter som «Here She Comes», «Kid In A Candy Store» og «Who Put The Rhythm In You?». Flere av sangene er enkle og rett fram, men det er også noe av styrken. Airbourne prøver ikke å være noe de ikke er. De lager musikk for store forsterkere, kalde øl og rockescener.
Samtidig er det her albumets største svakhet ligger. Mange av låtene følger en oppskrift bandet har brukt i årevis. Det føles litt forutsigbart, og flere av sangene smelter tidvis sammen. De som har ventet på at Airbourne skulle utvikle lydbildet sitt eller gå i en ny retning, vil neppe finne det de leter etter her.
Men kanskje er det heller ikke poenget. Airbourne handler om å holde liv i en hardrocktradisjon som bandet elsker. Resultatet er et album som ikke forandrer verden, men som leverer akkurat det fansen ønsker seg: høyt volum, store riff og ekte rockeglede. Bandet holder fast ved oppskriften som har gjort dem populære, og selv om den av og til føles vel kjent, er det vanskelig å ikke la seg rive med av energien.
4/6 | Anders Palm
Utgivelsesdato: 28. august 2026