Lørdag 06. september 2025
Siste band ut før sjefen sjøl skulle takkes av, var et av Åges, og mine, favorittband, Violet Road. Første gang jeg hørte de, var på Sverresborg arena i Trondheim, også da før Åge, i 2023. Snakk om å bli forhekset fra første tone! Sånn skulle det gå også lørdag kveld på Lerkendal, da de gikk på med “Jericho” som første låt.
Den strålende “Gold” blir presentert som historien om da Åge starta trønder-rocken, og dagens første ståpels i nakkepartiet er et faktum, for når denne gjengen synger a capella, da er jeg solgt. Hver eneste gang! Tora DAA har gjort seg bemerket langt utover landegrensene som en svært så habil gitarist, noe hun beviser når hun gjester bandet på Åges “Vivians Sang”. “Last Days In India” er nok ei låt fra Violet Road jeg setter høyt, og igjen er det dette med vokalen i dette bandet. Harmoniene sitter så ufattelig godt hele tida! Og så Kjetil Solberg, da. Han er virkelig en vokalist av rang, noe jeg følte jeg måtte bemerke da jeg pratet med bandet på “etterpåfesten” ut i de sene timer. “Face Of The Moon” er ei låt som bør sette de fleste i godt humør, noe den også gjør for trønderpublikummet, for nå danses det på Lerkendal, og med “Can You Hear The Morning Singing” som siste nummer, skulle man mene at vi er gode og varme i trøya før hovedretten serveres 45 minutter senere. Har du fremdeles ikke hørt Violet Road, sier du? Da bør du sporenstreks sette i gang, for dette er gull! 6/6
Men så… til tonene fra Edith Piafs “Non, Je Ne Regrette Nien” (Nei, jeg angrer ikke på noe), gjør Trondheim seg klar for å ta farvel med et av de største bandene vi har fostret her til lands, og det skal gjennomføres med stil! Mange av oss som bor i byen har sett dette bandet flere ganger, og vet at de leverer til toppkarakter hver eneste gang, og vi forventet intet mindre denne kvelden. Til tonene fra “Levva Livet” fra plata med samme navn, rusler bandet inn én etter én, og henger seg på plateversjonen, så overgangen blir nærmest sømløs. Så kommer sjefen sjøl inn, og Lerkendal eksploderer! Det holder at han sier “Halla! Varsko heeer!” før det tar av. Gitarist Skjalg Raaen fyrer av kveldens første av mange hopp, men holdt han på å falle? Han så ihvertfall ut til å ha full tenning fra startgropa; her skal siste kveld nytes til fulle! Åge selv så preget ut fra starten av, det var tydelig hvor mye dette betød for 76-åringen. Det var nok mange som følte på klumpen i halsen i starten av de tre timene bandet holdt på. En personlig favoritt er “Ramp”, ei låt vi fikk allerede som andre nummer, og varmen fra flammekasterne kjentes langt bak i rekkene. Så var det “Lys Og Varme”, da, låta som gjorde Åge til allemannseie under Spellemannsprisen i 1984, og Gunnar Pedersens første glitrende gitarsolo. Den mannen der kan spille på oss frysninger med én enkelt tone.
“Mi Reise” er tittelkuttet fra Åges siste album, som kom i mai, og her får saksofonist Bjørn Røstad starte på vokalen, mens Skjalg har blitt tildelt bridge´n. Her fordeles oppgavene broderlig. “Gud Var Ikke Der” er også fra “Mi Reise”, og kveldens første gjest, Jørgen “Joddski” Nordeng bidrar, akkurat som på plata, før Ingebjørg Bratland kommer inn og gjør “Skin Sola” akkurat så vakkert som forventet. Nå kommer gjestene på løpende bånd, og Sivert Høyem bidrar på “Mitt Land” sammen med Bratland.
Få, om ingen band er så samspilte som Sambandet, og det er rett og slett en fryd å både se og høre hvor samkjørte de er. Da jeg intervjua Åge i vår, sa han at de øver mye på såvel å stå som å gå, noe som er tydelig når man ser hvordan bandet ter seg på scenen. Joda, trinn er innøvd, men likevel er det mye spontanitet i det de bedriver, og spesielt moro er det å se Skjalg Raaen fly rundt på scenen og spre latter og glede. For en energibombe den mannen er, men han hadde også øyeblikk der ettertanken så ut til å treffe ham. Sittende bak steel-gitaren så han ut til bare å forsøke å ta inn øyeblikket mens han så ut over folkehavet. “Fremmed Fugl” er nok en låt med en sterk tekst, og Mari Boine må selvfølgelig være med, som hun har vært så mange ganger før, og hennes samiske tolkning av låta er ufattelig sterk! Boine har også bidratt på “Rosalita”, da sammen med blant andre Henning kvitnes, som entrer scenen for å være med. Arrangementsmessig hadde bandet gjort en frekk liten genistrek for å tilpasse låta til Boines stemme, for de skiftet toneart for verset hennes, noe som ga låta et ekstra løft. Det er en helt spesiell stemning på Lerkendal denne høstkvelden, når taktfaste “Åge”-rop fyller lufta, og så kommer til og med Prudence, bandet som startet Åges karriere inn på scenen. Nydelige “14 Pages” har kanskje aldri opplevdes sterkere.
Midt på stadion var det satt opp en satelittscene, der musikere fra Trondheimssolistene og Arve Tellefsen samt Åges datter (og manager) Line Sofie Aleksandersen sto klare for å bistå Åge. På hovedscenen ruslet Svartlamon Hardkor inn for å hjelpe til med allsangen, for nå skulle det virkelig allsynges! “Bilde Tå´n Ivers” er fast innslag på samtlige av Rosenborgs hjemmekamper, men aldri har den vært framført med sterkere innlevelse. Hvor mange som sto og tørket tårer rundt meg, aner jeg ikke, men det var mange! Og mere allsang skulle det bli, for når “Trondhjæmsnatt”, ei låt han kun har spilt i hjembyen sin, er en hymne Trondheimsborgerne har tatt til sitt bryst, og det fikk de da vist til fulle.
Men det var ikke bare Åge som hadde regien denne lørdagskvelden, for Trondheims ordfører Kent Ranum entret scenen ikledd ordførerkjedet, og da vet man at han kommer i embets medfør. En ektefølt tale fra ordføreren setter Åge ut nærmest i sjokktilstand, noe som kanskje ikke er så rart, for å bli utnevnt til æresborger, det er ikke alle forunt. “Oj, han sliter!” Har jeg skrevet i notatene mine fra i går kveld, og Åge uttalte selv at “dette blir for mye”. Kroppsspråket hans fortalte alt om hvor sterkt dette var for ham. Om man kan si at lufta er elektrisk, var det nettopp sånt det føltes i dette øyeblikket. Det var sterkt! Vokalen på “Dekksguten” har nok aldri hanglet så mye før, men med god grunn. Heldigvis får han en pause når Gunnar setter i gang en av sine absolutt sterkeste soli, og resten av bandet klynger seg rundt gitaristen. Et vakkert skue som viser samholdet i bandet. “Norge Mitt Norge” er enda en av låtene Åge aldri kan tillate seg å utelate, men lørdag var det på tide å endre litt på teksten, og synge “Vi kjæm aldri igjæn” istedet for den opprinnelige “vi kjæm snart igjen”. En fiffig tvist som traff hjem hos denne skribenten i alle fall. “Suttekluten” er også en favoritt, og her har keyboardist Terje Tranaas funnet fram trekkspillet igjen, mens Raaen igjen har slengt på seg sin Gibson Flying V. Hvor ofte ser man en Flying V samtidig som et trekkspill? Det kan da ikke være særlig ofte, vel.
Det er vanskelig å snakke om Sambandet uten å komme inn på grunnkompet, bestående av de to gamle kompisene Morten Skaget (bass) og Steinar Krokstad (trommer). Altså; et så solid fundament som de to legger for dagen er i verdensklasse! Det er så tight og stødig at det lager masse rom for de andre til å utfolde seg i, og i går la jeg for første gang merke til hvor lite energi Steinar bruker når han spiller. Med mange tusen i publikum er det lett å la seg rive med, og slå som om det gjelder liv, men han er så til de grader kontrollert i slagene, at det er en fryd for øyet. Og øret, for den del. Ikke rart at disse to er blant de mest brukte musikerne her til lands, og nå når Sambandet er historie, blir det kanskje muligheter for flere artister å benytte seg av kompetansen deres.
Og for å forsikre meg om at alle blir nevnt; blåserekka, bestående av Kåre Kolve (saksofon/ fløyte), Jens Petter Antonsen (trompet/ flygelhorn) og Even Skaterud (trombone) er glasuren på toppen av kaka med sine soli og støt, og ikke minst dansing! For ikke å glemme mangeårig lydmann Sturla Samuelsen som skrudde aldeles suveren lyd, og fotballstadioner er ikke enkle rom for en lydmann. Og lys/ multimedia-gjengen hadde virkelig stått på for å gi oss et show vi kommer til å huske lenge. Det må ha vært lagt ned mange timer for å dra dette i land!
Det nærmer seg ubønnhørlig slutten, og som vanlig tar det av når bandet drar i gang “Rio De Janeiro”, før de avslutter som de har gjort i mange år, med “Twist And Shout” kombinert med “Levva Livet”. Med pyro og fyrverkeri er det over for Åge Aleksandersen og Sambandet, og med noen siste bevingede ord sier sjefen sjøl seg fornøyd med å ha scoret hat-trick på Lerkendal, og det er faktisk fullstendig umulig å være uenig i det! Satan for et band som ga seg på topp i går kveld! Dere vil bli savnet! Og æresborger-utnevnelsen kunne ikke ha vært mer korrekt! Vi gratulerer så mye, Åge, og tusen takk for musikken!
6/6 | Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Solstad