Kategorier
Intervjuer Nyheter

Åge Aleksandersen – Dekksguttens siste reis med Sambandet

Han kalles gjerne nasjonalskalden, og har blitt både geni- og idiotforklart. Han har skrevet en av våre mest kjente og kjære sanger, og fått terningkast én. Men Åge Aleksandersen har alltid reist seg, og står i dag fjellstøtt. Nå er han på sin siste tur sammen med sitt Sambandet, før den delen av Åges karriere legges på hylla. Vi fikk en lang og trivelig prat med Åge i hans studio på Brattøra i Trondheim.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Promofoto: Hans Martin Høydahl
Livefotos:  Kjell Solstad

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2025

– Hva gjorde at du tok valget med å flytte til Trondheim da Prudence ga seg?
– Når man er såpass tullete at man velger å forsøke seg som musiker, så er det ganske fantastisk når drømmen faktisk går i oppfyllelse, som den gjorde med Prudence. Vi turnerte utav ville helvete, og solgte, etter datidens standard, mange plater, men vi tjente ikke penger, så da vi ga oss i Prudence, var jeg skinnblakk, og måtte ha en jobb. Jeg hadde jo kone og to små, og hadde ikke jobb eller hus. Så møtte jeg Erling Berg, som var markedssjef i Radmann-gruppen, og han introduserte meg for Finn Radmann, og fikk jeg jobb på dagen. Jeg hadde ingen penger, men ‘det ordne æ’, sa han. Ikke hadde vi noe sted å bo, men det ordnet han også. Han fikset en leilighet på Flatåsen i Trondheim, og kausjonerte på et lån i det som het Kredittkassen den gangen, så på et øyeblikk hadde jeg både hus, jobb og penger. Da var tilværelsen normalisert, om jeg kan bruke det uttrykket. Dermed ble det engasjement i kor, korps og fotball på Flatåsen. Det var ei suveren tid for meg! Bare det å sette seg på bussen til jobb, jeg tror ikke noen kan forestille seg hvor deilig det var etter så mange år på fri flukt. Prudence var nesten som et anarkistisk taterfølge, men nå var jeg plutselig lagleder for et fotballag.
– Det var du. Jeg var jo med på bussturer med deg den gangen jeg.
– Var du?? ‘Va æ grei da?’
– Jada, bare fine minner. Jeg husker faktisk at jeg glemte jakka i bussen, og ringte på døra di for å få den tilbake. Jeg var såpass ung enda da, at jeg ikke visste at du var Åge Aleksandersen. Jeg våkna på deg først da jeg fikk “Ramp” i julegave fra mormor i 1980.

– Haha, så moro! Vi spilte i Stavanger i helga. Da spilte vi “Ramp”.
– Jeg er jo av den formening om at det er minst tre låter fra den skiva som burde ha vært med i live-settet.
– Haha, det tviler jeg ikke på! “Ramp” er kanskje ikke favorittsangen min, men noen krav må vi vel innfri. Innspillingsmetoden på den plata var såpass spesiell at jeg tror nesten jeg husker hver dag av den prosessen. Vi spilte inn på en to-spors Revox via en Peavey PA-mikser nedi Ilsvika, der vi øvde. Det var ikke noe kjære mor, og det låter nok ganske skrøpelig.
– Jeg pleier å si at den skarptromma virkelig låter som ei pappeske, men den er veldig tidsriktig.
– Joda, vi var kanskje litt preget av punken, og sto i motsetning til dansebandene i byen, som spilte til dans i hvite slengbukser og platåsko. Ting skulle gjøres billig og enkelt. Det var en ufattelig lærerik prosess for meg, både som sangskriver og produsent. Vi turnerte før både mobiltelefoner og PC, og nå sitter jeg her og tenker på alt det sprø jeg har vært med på, og skriver musikk.
– Og selv om Sambandet nå blir historie, fortsetter du med det?
– Åja, jeg kommer til å fortsette å skrive sanger. Gunnar (Pedersen, gitar) og jeg har jo dette prosjektet sammen med Trondheimssolistene, og så kommer jeg nok helt sikkert til å gjøre noen konserter alene. Det gjorde jeg jo rundt årtusenskiftet, før Sambandet kom i gang igjen, på alt fra puben til Oslo konserthus, og det, det likte jeg! Det var rundt den tida da Terje Tranaas (keyboards) kom og sa; ‘skal du ikke bare begynne å spille låtene slik de egentlig er?’ Før det gjorde jeg jo mange konserter sammen med fiolinisten Konstantin Popchristov, og var håpløst forelsket i det konseptet. Jeg storkosa meg, men fikk nesten bare kjeft i media.
– Du har fått din dose kjeft opp gjennom årene.
– Jeg har gitaren min, så jeg klarer meg. Det ene året er jeg idiot, det neste geni. Sånn har det nesten alltid vært. Sannheten ligger kanskje et sted midt imellom.

– Synes du at du har fått for mye kjeft?
– Nei, jeg synes egentlig ikke det. Jeg husker da vi ga ut “Laika” (1991), sto det kjempestore terninger med én prikk på i de store Oslo-avisene, det var ikke spesielt moro. Men sett bort fra det, synes jeg kanskje at jeg har fått den kjefta jeg fortjener. Men jeg kommer ikke unna det faktum at jeg ekstremistforklares av idioter, og det skjer fremdeles, at jeg tilegnes holdninger som jeg ikke har, at jeg feilforklares eller feiltolkes, det skjer fremdeles.
– I dag skal man helst ikke åpne kjeften, men du har aldri vært redd for å sette ord på det du mener og står for.
– Nå er jeg 76 år, og når jeg ser at det jeg skriver om eller sier setter i gang diskusjoner. Det dette forteller meg, er at det er alt for få som gjør akkurat det. Vi kan ta ei låt på den nye plata, “Gud Var Ikke Der”. På grunn av den låten får jeg hatbrev om at jeg er ‘sånn og sånn’. Det handler ikke om geografi, men sånn velger altså enkelte sjeler å tolke den. Det får være opp til de, men budskapet i låten nådde nok ikke helt fram i de tilfellene.
– Folk oppfatter budskap på forskjellig måte.
– Det er jo dét som er interessant med å være sangskriver. I den nye verdenen får jeg så jævlig mange meldinger på sosiale medier. Det er merkelig hva folk kan tolke ut fra tekstene mine.
– Spør du noen gang hvorfor den aktuelle teksten tolkes på akkurat den måten?
– Nei, jeg gjør ikke det, vet du.
– Blir du ikke nysgjerrig?
– Ja, jo, nei… Altså, jeg har jo rundt 145.000 følgere på Facebook, og det blir en enorm mengde henvendelser. Mange kommuniserer på veggen min, men det kommer også store mengder i innboksen, og det som er viktig for meg, er at det som skrives mellom vedkommende og meg, det forblir mellom vedkommende og meg. Det er jo ikke alt jeg svarer på, men om det kommer konkrete spørsmål, for eksempel, forsøker jeg å svare. Om noen takker meg for at en sang handler om en konkret ting i deres oppfatning, men som ikke har rot i det jeg faktisk skriver om, lar jeg de leve i den troen. Det kan jo være at de har rett i sin oppfattelse også, for alt jeg vet, hehe. Line (datter og pressekontakt) og jeg har opprenskning på de sosiale mediene mine hver dag vi. Etter Spellemannsprisen i 1984, så gikk Åge inn i Oslo konserthus som én person, og morgenen etter var hele verdenen hans forandret på grunn av at vi spilte “Lys Og Varme”. Den gangen så jo hele landet på Spellemannsprisen. Det var der det startet, for den opptredenen genererte et takras av henvendelser, den gang i brevs form. Vi snakker tusenvis av brev. Den gangen betød det at man måtte ha en blyant eller en penn, og et papirark, en konvolutt og et frimerke, og du måtte gå til postkontoret for å sende det. Da rekker du å tenke deg om både én og to ganger. Nå er veien fra tanke til handling mye kortere. Da får det jeg mottar i innboksen et litt annet preg. Det er mange som hadde hatt godt av å tenke seg litt om.

– Du nevnte “Lys Og Varme” her nå. Den har jo virkelig blitt en del av den norske folkesjela.
– Jada, ‘men er det rock?!’ Haha!
– Rock kan være så mangt, også ballader. Det finnes de som mener at om det er med trekkspill, er det ikke rock. Uansett! Men gjorde den låten, eller plata for den del, noe med deg som låtskriver? Livet ditt forandret seg helt sikkert, men foretok du noen analyse på hva som faktisk skjedde?
– Nei, jeg gjorde nok ikke det. Tilgangen på noe å skrive om er konstant bra, men ståsted forandres, og jeg skifter kanskje mening. På den ene siden er det kanskje bare positivt at det gikk som det gikk med “Levva Livet”, “Lys Og Varme” og alt det der, men på den andre siden er det kanskje ikke bare enkelt heller. Jeg har nok konsekvent skygget unna det å lage en ny “Lys Og Varme”
Det er jo ei kjempefallgruve!
– Det er det! Jeg skriver jo ballader, men det viktigste for meg, er at det jeg gjør fremstår med verdighet og relevans. Det kjenner jeg på når jeg står på scenen med Sambandet også, jeg er omringet av vanvittig flinke musikere, og når jeg sitter og prater med deg nå, som jeg også har gjort i andre intervjuer, så kjenner jeg at det er riktig å avslutte nå.
– Er det ikke noe vemod?
– Næææææh, det er så mye styr med Sambandet, haha! Nei, faen, vi er gode venner vi. Det er en bra gjeng, og vi tar vare på hverandre, men samtidig, jeg er 76 år, og to og en halv time med knallhardt kjør, det kjenner jeg på. Vi våkna til terningkast seks etter konserten i Stavanger, og det kjenner jeg at jeg skal klare å fortsette med til 6. september på Lerkendal. 7. september skal jeg begynne å røyke og drikke brennevin. Neida, det er utrolig trivelig, men det koster for en voksen herre. Men å spille med Gunnar og Trondheimssolistene, dét skal jeg fremdeles kose meg med. Men tida med Sambandet, det føles riktig at den tiden er over nå.

– Hva sier gutta i bandet?
– ‘Nei, dæm…’  Neida, jeg har mange fine samarbeidspartnere der. Steinar Krokstad (trommer) – enestående, proff, kunnskapsrik, ordentlig… Det er jo ham jeg støtter meg på i mange sammenhenger. Rolig, vettu. Det er klart, når det nærmer seg Lerkendal, så tror jeg nok vemodet vil dukke opp, men de har nok å gjøre de gutta der. De spiller jo hele tida.
– Hvordan har det vært i bandet; er det kong Åge og de gjør som de får beskjed om, eller har de litt å si? Jeg vet jo at Steinar har fungert som orkesterleder, om man kan kalle det det. Når dere skal på turné eller spiller inn ei plate, hvor mye har de å si med tanke på produktet?
– De gutta er der av én årsak; hver av de har sitt eget fingeravtrykk. Gunnar Pedersen spiller med meg fordi han er Gunnar Pedersen. Jeg ber jo ikke han om å være Skjalg Raaen, ikke sant? Jeg gir de demoene, så får de fargelegge med det de har i sine paletter. Til slutt i slike prosesser må det tas en avgjørelse, og den må jeg ta. Men vi må huske på at Sambandet ble startet i ´76, og det har vært utrolig mange dyktige musikere innom, og det er godt mulig at blant de musikerne, så sitter det noen som tenker ‘æ slutta fordi´n Åge va en hæstkuk’, det tror jeg, men så er jeg også veldig god venn med mange av de som har vært med meg, og det har vært mange, altså! Men fra rundt 2002 så har dette bandet vært forholdsvis stabilt.
– Veldig stabilt, og det er det nok en grunn til.
– Joda, men når dette har blitt så svært som det har blitt… det har jeg jo ikke klart alene. Det er mye arbeid å holde dette så profesjonelt som vi faktisk har klart å gjøre det, men ta for eksempel det å ha Skjalg på laget da, som er så, hva skal vi kalle det, ekstrovert, han er jo som flybensin på ethvert festivalpublikum, ikke sant? Så har vi Gunnar Pedersen i den andre enden, som har vokst opp innenfor pinsebevegelsen, som leverer salmer i gitarsolo etter gitarsolo, og så videre og så videre, så uten denne gjengen hadde jeg garantert ikke vært der jeg er nå.
– Nettopp. Og det at alt dere gjør er så gjennomtenkt bør være til inspirasjon for enhver artist. Bare det faktum at allerede når dere går på scenen ser vi at det er koreografi også, ikke bare musikken. Det vitner om en artist og et band som vil levere et produkt som fungerer i alle ledd.
– Ikke sant? Vi øver jævlig mye på å gå og stå. Vi gjør det! En annen ting er at jeg slipper løs mye på soloene. Låtene våre blir jo bare lengre og lengre, og det er av den enkle grunnen at jeg liker å stå og høre på det. Vi har låter som opprinnelig var 3:40, som nå har blitt 7:10 lange, der enhver musiker får den tida han føler behov for å vise seg fram på. Det synes jeg er stilig. Men vi får jo et problem da, når vi kommer til festivalene som vil at vi skal spille bare en time. Det skjønner jeg ingenting av, men vi søker jo hvert år, til flere festivaler, om å få spille lengre. Og det skjønner festivalene ingenting av, for alle de andre vil spille kortest mulig, haha!

– Og du har over 20 plater i sekken, noe som betyr kanskje 250 låter…
– Rundt 350 tror jeg faktisk jeg har…
– Akkurat, og av de 350 skal du velge ut kanskje 25, det er mindre enn 10% det. Selvfølgelig er det enkelte låter som er selvskrevne på lista, men så er det kanskje noen av de mer ukjente dere har lyst til å spille sjøl også?
– Det er en balansegang mellom det kjente, og nytt og annerledes. For eksempel hadde vi med Joddski på to sanger i Stavanger sist helg, også de forholdsvis lange. “24.12” tror jeg tipper over ti-minuttersmerket nå.
– Der har jo Steinar fått æren av å dele vokalen med deg de siste årene, og får skinne litt ekstra.
– Jada, alle sammen egentlig. Skjalg, Jens Petter Antonsen (trompet) får også skinne litt ekstra på den. Men jeg jo spille “Lys Og Varme”, jeg spille “Levva Livet”, og jeg spille det såre punktet; “Fire Pils Og En Pizza”.
– Hvorfor er den et sårt punkt?
– Det er egentlig en enkel grunn til det; den er vanskelig å få flytta inn på riktig plass i settet, men nå har den fått et lite latino-tøtsj, så nå er den til å leve med. Ellers må vi innom “Dekksguten”, “Rosalita” og “Norge Mitt Norge”. Det er ti låter vi spille, ellers blir folk dritforbanna, og da får jeg sånne meldinger, du vet… ‘vi vet hvor du bor’ og sånt, haha! Neida, men repertoar, det er vanskelig, men jeg holder på med det hele tida, og jeg liker det. Jeg driver bandet til vanvidd ved å endre på settlista til stadighet.
– Så når vi entrer Lerkendal-matta i september så er ikke settlista som i dag?
– Eh, nei, den er nok ikke det. Det skjer ting i løpet av en turné- noen låter falmer, mens andre blomstrer, så det er vanskelig å spå hva som skjer framover. I Stavanger spilte vi 23 sanger, som ble 2,5 timer. Vi hadde med en gjest da, og på Lerkendal blir det kanskje to. Eller tre? Så vi kommer nok til å spille opp mot tre timer.
– Det blir jo tre spesielle kvelder det der, og etterpå kan du jo si at du har spilt på Lerkendal.
– HAHAHA!
– Du har jo spilt i forkant av kamper og sånt tidligere, men da kan du si har du har spilt på Lerkendal og virkelig mene det.
– Det er jo helt vilt det der!

– Både Stein Vanebo (Trondheim Stage) og du er jo rimelig forsiktige, og tør nesten ikke prøve på et slikt stunt, men så sitter det folk som meg rundt omkring i landet og tenker ‘dette blir ikke bare én konsert, for her ryker billettene unna på minutter!’
– Tenkte du virkelig det? Det gjorde ikke jeg, altså.
– Det har jeg skjønt, og jeg har pratet mye med Stein, og han var oppriktig i sin oppfatning av at dette var skumle greier å gi seg ut på. Dere burde jo ha hatt en fjerde, for å gå for den magiske 100.000-grensa på fire kvelder.
– Du mener det? Vi har jo solgt 30.000 i Oslo også nå, det er jo helt sprøtt, spør du meg! I Bergen også, og det blir naturlig nok mye prat om dette, men jeg spiller for de som kommer, og det har jeg alltid gjort. Om det er 13 eller 13.000; jobben skal gjøres like godt. Dette er gjennomsyra i alle som jobber med meg, om det er trailersjåfører som kjører produksjonsutstyret, så skal de tenke at når de jobber med Åge, så skal alle vise publikum den respekten de fortjener. De har tross alt brukt av pengene sine for å høre på oss. Du skal kunne klokka når du jobber med meg, og du må oppføre deg som folk. Men nå er det faktisk sånn at festivalarrangørene skryter nesten mer av sjåførene våre enn av oss. Da har jeg kommet langt! Denne gangen er det kommet mange nye fjes i crewet også, og de har satt sammen en skjermproduksjon som er svær! 40 sanger har de pre-produsert som ligger klare, i tilfelle Aleksandersen ombestemmer seg.
– Noe han mest sannsynlig kommer til å gjøre.
– Han gjør nok det, ja.
– Så dere har også øvd inn 40 låter?
– Vi har øvd inn 40 sanger ja, som crewet har fått for å jobbe med.

(Først nå kommer skribentens notatblokk opp for å se hvilke spørsmål han har planlagt)
– Skal vi se om jeg har noen fine spørsmål her da, jeg har jo ikke tatt opp blokka enda en gang.

– Jeg er jo ei snakkemaskin jeg, vet du.
– Det er akkurat sånn jeg liker det. Jo mindre manuskript, jo bedre. Kanskje vi skal prate litt om den nye plata som nettopp kom. Det blir jo den siste med Sambandet den også, og har fått veldig fine kritikker.
– Ja, virkelig. Helt fantastisk! Du store min, altså, så mange avhandlinger jeg har lest. Adresseavisen, Aftenposten, Klassekampen, Dagsavisen… det slenger jo en og annen firer også, men de driter vi i, hehe.
– Det er mange som tror firere er dårlig, men de er jo ikke det!
– Neida. Det var jo mest en fleip det da, men når det skrives om ‘Trønder-rocken’, da blir jeg sur, for Trønder-rocken den var ferdig 11.12.1975 klokken 23 på kvelden, for da gikk Prudence av scenen for siste gang. Da var Trønder-rocken ferdig. Jeg skal ikke nevne hvilket medium, men det har kommet det noen danseband-referanser, og meninger om at soloene blir for lange. Men når hørte danseband og lange soloer sammen? Men jeg setter pris på anmeldere som tar seg tid, og setter seg inn i produktet, og gjør seg flid med produktet sitt. Men vi har virkelig fått en flott start på turneen altså. Tre nye sanger på settlista.

– Du nevnte Joddski. Blir det gjester på alle konsertene?
– Nei. Eller; jeg tror Jørgen (Nordeng, Joddski egentlige navn) blir med på alle konsertene. Han og jeg har funnet hverandre. Det tok kanskje to minutter, så var vi kjempekompiser.
– Du har fått en forkjærlighet for rap?
– Ja, jeg har det. Nå er jo ikke rap en ny musikksjanger lengre heller, men den er yngre enn det jeg holder på med, men det er på en måte den generasjonens måte å uttrykke hvordan de opplever verden på. Det er en relevans jeg liker, og jeg liker at man er forbanna. Min musikkstil ble jo spist opp av foreldregenerasjonen, som brukte den musikk da de drakk seg fulle, skåla og dansa. Til rocken, som da forsvant i ei suppe underveis. Det problemet fikk ikke rap-en, selv om den heller kanskje ikke oppleves som like skummel og annerledes i dag.

– Men du er jo ikke fremmed for å dra med deg yngre folk. Skjalg var jo bare guttungen da du henta han inn.
– Han var det, men han begynner da å bli voksen han også. Men så snill, da. Flink, hjelpsom, syykt musikalsk. Herregud! Tror aldri jeg har vært borti noen som han. Steelgitar, for eksempel, et instrument jeg har ganske god greie på, der begynner han å bli veldig god, altså! Det er liksom ikke bare slalom-gitar, haha!
– Haha, kjempeuttrykk!
– Haha, ja, kanskje det, men det er langt unna det han holder på med. Det er en skikkelig definisjon på det han driver med i den avdelinga for tida. Han tok jo over etter Andreas Aase, som spilte med meg i starten av den nye Sambandet-runden. Han er ikke så verst han heller.
– Det kan man trygt si.
– Skjalg var vel vikar for Andreas på Trøndelag Teater (Forestillingen “Purpur Og Gull”, som ble satt opp i 2004, basert på Åges låter), og da han fant ut at turnélivet ikke lot seg kombinere med professorat og slike ting, så anbefalte han Skjalg, og han brukte ikke mange sekundene på å overbevise meg, altså.
Og tungrocksbassist med bakgrunn fra TNT.
– Hahaha! Du veit, Morten (Skaget) han er en lykkepille. Tunge dager på turné med han i bussen, det… Bassister er jo ofte noen særpeiser, litt stille og rare borti et hjørne, men han der, han er ei vandrende humørbombe! Han og Steinar, vettu…
– Radarpar. Vokste opp i lag, skal tru hva de fant på i ung alder.
– Det kan vi tro. Nei, jeg har det veldig fint på tur med den gjengen her. Vi skal nyte den siste turen sammen, det skal vi.
– Vi gleder oss til turnéavslutning og tre festlige kvelder på Lerkendal!