Zeromancer – tar farvel med gammel usikkerhet

Etter at ingen har hørt et knyst fra Zeromancer etter at de ga ut “The Death Of Romance” for tre år siden, mens Seigmen gjorde noen svært suksessfylte festivalkonserter i sommer, er det kanskje litt overraskende for noen at det er førstnevnte som kommer med ny skive. Og derfor er det Zeromancer og den nye “Bye-Bye Borderline” vi først og fremst skal snakke om når vi setter oss ned med høvding, låtskriver og bassist Kim Ljung på en kafe på Grünerløkka en iskald søndag i januar. Men samtalen streifer også uunngåelig innom Seigmen og hans soloprosjekt Ljungblut.

Tekst Geir Amundsen & Terje Embla | Foto Arash Taheri


Kim Ljung på Sentrum Scene.

– Det har gått tre år siden forrige Zeromancer skive, og det har vært ganske stille fra bandet siden da. Så kommer plutselig Seigmen med festivaler, utsolgt turné og nye låter i 2012. Man hadde kanskje trodd at vi skulle sitte her og snakke om den nye skiva til Seigmen og ikke Zeromancer akkurat nå?
– Det er veldig få som hadde våget å håpe på en ny Seigmenskive, inkludert meg selv. Da vi sa ja til å spille på Slottsfjell, festivalens 10-årsjubileum, snakket vi allerede da om å kanskje skrive en ny låt. Jeg satte meg i studio, men det skjedde ingenting. For meg må det komme helt naturlig. Jeg kom virkelig ingen vei, så jeg gadd ikke bruke mer krefter på det. En tid senere kom jeg på at vi hadde et riff fra Total-perioden liggende, som vi aldri hadde brukt. Jeg fant det frem, tenkte at det kunne være et sted å begynne på en eventuell ny låt, og da løsna alt. Det er forresten riffet på låta som heter Trøst. Det var som en propp, og det bare flomma ut. Da satt jeg i studio i ti dager og bare skrev Seigmenlåter. Det at jeg akkurat hadde laget en norsk Ljungblutskive hjalp meg nok også litt på vei tekstmessig. Jeg var selvfølgelig litt redd for å gjøre noe nytt med Seigmen… klarer vi holde standarden? Det var jo litt risky. Men jeg tok med meg noen av låtene til øvingslokalet og de andre gutta, og det låt Seigmen med en gang. Vi hadde soundet vårt.

– Og midt oppi alt dette skrev du også en ny skive for Zeromancer?
– Ja. Samtidig som vi øvde med Seigmen til festivalene i fjor sommer, måtte vi gjøre ferdig Zeromancerskiva. Vi hadde satt oss en deadline, og vi skulle holde den. Som regel pleier jeg å skrive og spille inn ferdige demoer hjemme og ta med til bandet.
– Det er tre år siden forrige plate. Hvorfor tok det så lang tid?
– Vel, jeg gikk på en smell mai 2011. Jeg har migrene, en kronisk utgave, og får anfall minst to ganger daglig. Jeg tar mye medisiner for dette. Det som skjedde da var at medisinene plutselig ikke hjalp lenger. Alt gikk i svart for meg. Jeg måtte for første gang kansellere konserter med Zeromancer. Vi skulle bl.a. spille på Rockefeller 22. juli det året… så vi slapp å oppleve at det smalt. Hadde vi ikke kansellert ville vi og en del fans vært rundt i strøket da det skjedde… så kanskje det var en mening med det? Etter det tok vi et langt opphold. Det eneste jeg følte jeg hadde krefter til var å jobbe litt med en ny Ljungblutskive. Og som vanlig ble det mye mer jobb enn jeg hadde regnet med, i tillegg til et par konserter på tampen av året, utrolig nok. Og når vi da kjører i gang monsteret som heter Seigmen, da er det vanskelig å fokusere på noe annet. Men da vi først startet opp Zeromancer igjen, så gikk det ganske fort med den nye skiva. For første gang bor alle i bandet i samme by, skiva ble skrevet, spilt inn og mikset i Tønsberg. Det som også er nytt denne gangen, er at vi for første gang arrangerte alle låtene sammen som et band. Det gjorde også at prosessen gikk ganske radig.

– Hvordan er det å være på turné når du lider av kronisk migrene?
– Jeg har jo gode rutiner da. Noen ganger går jeg skikkelig ned for telling, og da er det vanskelig. Jeg husker spesielt godt den forrige Rockefellerkonserten, på The Death of Romance-turnéen. Da var jeg ikke bra. Jeg dukket opp rett før konserten, og klarte å gjennomføre halvannen time med pokerfjes. Jeg var aggressiv på scenen, nesten litt sint. Jeg ville bare få ut faenskapen. Jeg er jo egentlig en snill og grei gutt, men dyret kom frem i meg da. Jeg er vel en slags borderliner, og det gjør vel tittelen på det nye albumet litt personlig.

– Ja, kan du forklare meningen bak tittelen “Bye-Bye Borderline”?
– På en måte så er det personlig, og på en annen måte er det en slags bandforklaring. Vi fem som er i bandet nå, vi er jo et rent Tønsbergband, er veldig gode venner. Vi har en spesiell måte å kommunisere og jobbe på. Tittelen er en slags avskjed med all usikkerheten vår. Det er altså en positivt ladet tittel. Vi føler at vi endelig trekker i samme retning, hele bandet.
– Så vi skal med andre ord ikke tenke at det ligger noen avskjed fra bandet her med tittler som “bye-bye…” og “auf wiedersehen”.
– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg har allerede tittel klar til neste album. Jeg har fått litt kritikk på at jeg ikke lever i nåtida. Jeg lever ofte litt foran. Så fort jeg er ferdig med en plate, er jeg i gang med neste. Vi vet jo ikke hvor lenge vi kommer til å holde på med dette. Vi har en god følelse nå, og vi føler oss priviligerte som har fans som kommer og hører på oss. Vi er ydmyke nok til å skjønne at det ikke er alle forunt å kunne leve ut guttedrømmen sin slik som vi gjør. Og i hvert fall ikke så lenge som vi har gjort.

 

– La oss gå tilbake til start. Seigmen sa takk for seg på Rockefeller i 1999. Ett år senere sto du, Alex og Noralf på John Dee med nytt band, nye plate og ny identitet. Det gikk kjapt. 

– For oss var det et kjempelangt år. Vi måtte jo starte helt på nytt. Og med “Clone Your Lover” trodde vi at vi skulle slå igjennom skikkelig. Vi hadde en plate som virkelig kunne gjøre det veldig, veldig bra. Vi hadde ekstremt store forhåpninger. Vi la mye arbeid i det, og det kosta mye penger. Det er vanskelig å blande rockeband med så mange elektroniske elementer. Det er mye jobb, og det gjør ting vanskeligere. Vi har valgt oss en litt vanskelig sjanger sånn sett. Det var viktig for oss å få den plata til å låte som den skulle. For oss er nok “Clone Your Lover” den største seieren vår så langt i karrieren. Det at vi i det hele tatt fikk det til. Det er vår viktigste skive, vi klarte å skape et nytt band på restene av Seigmen.

– Dere fikk en del motgang og ble ganske utskjelt i Norske medier når dere ga ut “Eurotrash” i 2001.

– Ja, vi fikk forferdelig dårlig kritkk på “Eurotrash” i Norge, noe som har blitt hengede ved oss. Ganske ufortjent også, vil jeg si. Du kan si mye om forskjellige band, men det viktigste er at folk respekterer hverandre, uansett sjanger. Hvis folk legger hjertet i det, så skal man høre det uansett om man liker det eller ikke. Man skal høre at det er ekte. Og det er viktig for oss – det skal være et håndtverk. Og det føler jeg vi skal ha for. Vi er stolte av det.

“Eurotrash” var på en måte den første ordentlige Zeromancerskiva. Alle i bandet var med fra starten av prosessen, og vi hadde ikke lenger noe restmateriale fra Seigmen.

– Så ble det litt forandringer med “ZZYZX” som kom i 2003.

– Ja, både musikalsk og innad i bandet. Chris (Schleyer, gitar) flytta tilbake til statene, og Erik (Ljunggren, keyboards) flytta til Berlin. Vi var overalt. Og jeg var inspirert av så mye annen musikk på den tida. Det ble et helt annet fokus på den plata. Den er ikke så aggressiv, den er litt mer sørgmodig. Jeg mistet en god venn som betydde mye for meg, og der kom “Famous Last Words”. Chris sa takk for seg etter innspillingen av skiva, og da kom Dan Heide med for å gjennomføre turnéen. Og vi var ekstremt fornøyde med å få han med i bandet. For oss fikk vi en trygghet med Dan, og vi mistet galskapen til Chris.

– Det gikk 6 år før neste album kom i hyllene. Ble dere oppløst, eller tok dere bare en pause etter “ZZYZX”?

– Vi tok oss bare en pause. Jeg ville gjøre en EP med Ljungblut. Jeg hadde noen rolige låter jeg ville gi ut… også ble det et helvetes dobbeltalbum som tok mye lenger tid enn planlagt. Og så kom jo monsteret Seigmen på banen igjen og tok opp all oppmerksomhet. Jeg hadde faktisk en demo på hele “Sinners International” allerede i 2005, men pga Seigmen og Ljungblut tok det bare litt tid før vi fikk startet på albumet. Også laga jeg jo plutselig en Ljungblutskive til.

– Ble “Sinners International” et slags comeback for Zeromancer?

– “Sinners International” var den første skiva vi gjorde alt på selv. Alex er tekniker og mikset den. Den skiva er nok vår andre seier. Lorry Kristiansen hadde kommet med på keyboards og vi følte oss fulltallige. Stemningen i bandet var kjempebra. Det var oss fem. Og med den følelsen intakt gikk vi også rett til verks på den neste plata – “The Death of Romance”, som kom under et år etter.

– Da er vi nogenlunde oppdatert. Så hva bringer fremtiden?

– Det blir som sagt en liten turné nå på våren. Tyskland, Østerrike og Norge. Det blir vanskeligere å turnére for band som oss. Og det er egentlig helt greit, for jeg har også forandret meg som person de siste årene. Før kjørte jeg kamikaze på alle mulige fronter. Så lenge jeg fikk spille og dra på turné, var det alt som betydde noe. Nå som jeg har barn og famlie, har jeg ikke lyst til å være så lenge borte. To uker er maks. Før kunne jeg være borte… ja, jo lenger jo bedre egentlig. Så det forandrer seg. Sånn sett er det greit at turnéen nå i mars er så kort. Så får vi se hva som skjer senere i år.

– Så du er ikke sugen på noen full verdensturne pr nå?

– Nei, jeg har heller lurt på om jeg skal roe det ned litt. Om det er bedre for helsa mi. I mine mørkeste øyeblikk tenker jeg at jeg ikke lenger klarer å stå på en scene. Men så løsner det på et eller annet merkelig vis. Jeg savner det når jeg ikke gjør det. Jeg savner å dra på tur med gutta og spille.

– Så du gleder deg til turnéen nå i mars?

– Ja, det skal bli deilig å få blåst ut litt, og få hilst på folk igjen. Vi har en veldig god kontakt med fansen synes jeg. Vi er ikke så flinke på sosiale medier og sånt, for oss er det viktigste å lage musikken og spille konserter, men vi synes det er hyggelig å treffe fans etter konsertene. Dessuten synes jeg arbeidet rundt konsertene også er veldig gøy. Det er jeg som setter opp reppet. Jeg begynner veldig tidlig med hele prosessen.

– Er det vanskeligere å skrive setlista nå som bandet har 13 år og 6 utgivelser bak seg?

– Jo flere låter å ta av, jo bedre er det jo. Men vi har jo skjønt at det er noen låter vi bare spille. Ellers kødder vi med fansen. Selv om vi har spilt disse låtene tusen ganger, så vil folk høre dem. Så i tillegg til de, så vil vi spille så mye fra den siste skiva som mulig, og i tillegg prøver vi jo også få plass til en overraskelse eller to også. Det er så mange låter vi gjerne skulle prøvd oss på, men som vi ikke har hatt tid til å spille. Jeg skulle gjerne sett at vi øvde hver dag. Denne gangen har vi faktisk vært litt kyniske. Vi har brukt youtube ganske aktivt. Før var vi ganske strikte på at folk ikke skulle gjøre opptak av konsertene våre, men det kan man jo bare glemme nå. Vi får bare øve mer og være best hver eneste kveld, for alt blir jo filmet og lagt ut uansett. Denne gangen har vi som sagt brukt youtube og bootlegs for å se om det er noen låter vi har spilt tidligere som har funket bra, som vi rett og slett har glemt, eller om det er låter vi har trodd var bra som ikke var det likevel. Kanskje det er noen versjoner vi kan gjøre bedre?

– Dere har veldig fokus på det visuelle på konsertene, men dere har enda ikke gitt ut en konsert-DVD?

– Nei, ikke enda. Det er en del arbeid og penger som skal til, men vi har en plan. Det er enklere med Seigmen som har et så stort apparat rundt seg. Men med Zeromancer så er det kun oss – og vi jobber alltid i motbakke.

– Ble ikke ZZYZX-konserten på Rockefeller i 2003 filmet?

– Jo, den ble det. Vi sitter på mye materiale. Vi har ikke lyst til å bare gi ut en vanlig konsert DVD, men en slags kaos DVD med dokumentarer, masse arkivklipp osv. Vi har et manus på den, og den kommer… vi vet bare enda ikke når.
– Det er kanskje ikke så lett å være motivert til å jobbe med enda en DVD noen måneder etter utgivelsen av Seigmens konsert i Operaen…?

– Nei, sant nok. For meg er det viktig at jeg får gitt ut minst én stor utgivelse i året. Og for min del står det mellom tre band. Det kommer ikke noe nytt fra Zeromancer hvert år, men det kommer alltid en viktig utgivelse, enten med Zeromancer, Ljungblut eller Seigmen.

– Når du setter deg ned og skriver en låt – vet du da om det skal bli en Seigmen, Zeromancer eller Ljungblut låt på forhånd?

– Ja, det vet jeg. De er helt forskjellige. Det var litt spesielt med Seigmen denne gangen, for der hadde jeg ikke skrevet noen låter på ganske lenge. Men når det gamle riffet kom, så fant jeg koden. Da kom det tilbake til meg hvordan det var å skrive Seigmenlåter. Jeg er så sær at jeg alltid begynner med en tittel. Når jeg har tittelen, begynner jeg å arbeide med låta. Og da vet jeg hvordan låta skal være, for det forteller tittelen meg. Det er vel ikke en helt normal arbeidsmetode, men det fungerer for meg.

– Det er du som skriver alle tekstene?

– Ja. Og det er ingenting jeg strever med, egentlig. Jeg har nok litt for mye oppi hodet som vil ut. Det bobler over og ramler ut.

– Til slutt må vi innom Tine-reklamen du og Alex gjorde på tampen av fjoråret.

– Alex ble kontaktet av et reklamefirma om at de trengte hjelp med musikken til en reklamefilm . De ville ha teksten til “Mot i Brystet”, med Seigmensk melodi. Alex tok det videre til meg. Jeg var veldig negativ, jeg hater jo reklame. Men siden vi kunne gjøre musikken som vi ville, på våre premisser, så gikk jeg med på det. Og jeg synes bildene var veldig kule, og “Mot i Brystet”- teksten er jo kul. Vi tok utfordringen, og det gikk ikke lang tid fra vi fikk oppdraget til vi hadde levert versjonen vår.

– Er det Seigmen som spiller på den?

– Nei, det er kun meg og Alex. Men vi følte at låta ble veldig fort vår, den var i Seigmens ånd, så vi gikk i studio og spilte inn en versjon med resten av bandet også. Vi får se hva som skjer med den…