Y&T @ John Dee, Oslo

Onsdag 9.oktober 2019

Selv om Y&T fra California alltid har vært blant de mest respekterte i bransjen i en mannsalder, hatt supportband som Mötley Crüe og Ratt, vært inspirasjonskilder for Metallica og solgt rundt 4 millioner skiver på verdensbasis, så fikk de likevel aldri det store kommersielle gjennombruddet som mange av deres samtidsband hadde på 80-tallet – urettferdig nok. Riktignok hadde de en gullrekke av skiver i form av «Earthshaker», «Black Tiger» og «Mean Streak», som alle regnes som klassikere innen sjangeren, og de har en liten men trofast fanskare som forguder Dave Meniketti, som per i dag i praksis er Y&T etter at de andre tre orginalmedlemmene på rekke og rad har avgått ved døden i løpet av de siste ni årene. Men Meniketti er tross alt bandets låtskriver, vokalist, sologitarist og frontmann, og dermed den eneste uunnværlige. Den norskættede rytmegitaristen John Nymann har vært med i 16 år nå, og trommis Mike Vanderhule i 13 år, så dagens besetning er ikke akkurat kastet sammen for anledningen. Nykomlingen i bandet, bassist og Jack Sparrow-kloning Aaron Leigh, kom med i 2016 og er den eneste som enda ikke har spilt på noen av bandets skiver – men den nyeste utgivelsen «Facemelter» begynner å nærme seg ti år gammel.

Årets etterhvert tradisjonelle høstturné i Europa markerer 45-årsjubileet for bandets eksistens, og de har tatt inn flere låter som Y&T knapt noensinne har spilt tidligere – på forhånd var vi blitt lovet minst en låt fra hver eneste av de tolv studioskivene som de har lagd, fra debuten i 1976 til nevnte «Facemelter» i 2010. Det betyr en lang konsert, og allerede 20.00 kjører de i gang med kjappe «Hurricane» fra den første ‘ekte’ Y&T-skiva, «Earthshaker» fra 1981 – de to første ble utgitt under navnet Yesterday & Today. Og herifra kom perlene på rekke og rad, med et solid fokus på 80-tallet den første timen – tittelsporene fra både «Black Tiger» og «Mean Streak», «Don’t Stop Runnin'», «Midnight In Tokyo» og «Lonely Side Of Town». De færreste av oss hadde nok noensinne hørt Y&T spille låter som «Face Like An Agel» og «Anytime At All» tidligere, begge fra «Down For The Count». Sistnevnte sto ikke på setlista engang, men Nymann hadde så lyst til å spille den, og da ble det sånn – både han og Meniketti koser seg synlig på scenen og smiler og ler hele tiden, mens bassist Leigh er mer alvorlig og fokusert.

Midtveis får vi et dykk tilbake til de to 70-tallskivene med to låter som brorparten av et entusiastisk publikum på rundt 250 neppe hadde hørt, for energinivået i salen sank merkbart disse minuttene. Men så kom det som ble kveldens høydepunkt, den følsomme blueslåta «I Believe In You» som etterhvert bare eskalerer er en parademarsj for Meniketti – soloen hans her jager frem gåsehuden, og stemmen hans er fortsatt knallsterk, til tross for at han har passert 65 år. Man kan kanskje enkelte steder høre at han sliter litt med å nå helt opp i høyden, men gud bedre Meniketti leverer! (Og ikke har de stemt ned låtene mer enn en halvtone heller.) Særdeles få andre artister er i nærheten av å kunne prestere så enormt sterkt på både vokal og gitar som det han gjør.

Etter denne låta får vi en av de råere – starten på «Hang’em High» kunne nesten vært Metallica – men den ble spilt inn før Metallica hadde debutert. (Lars Ulrich har uttalt at det var å se Y&T på scenen som fikk ham til å ville bli musiker, det var et vendepunkt for ham.) Vi får deres største (eneste?) hit «Summertime Girls», ultraklassikeren «Rescue Me» og kveldens nyeste låt «I’m Coming Home» fra «Facelifter». Meniketti erklærer at han ikke gidder gå av scenen før ekstranummer og drar istedet tre låter til, deriblant «Don’t Be Afraid Of The Dark» som heller ikke sto på setlista, etter oppfordring fra en fan som hadde reist til Oslo fra Spania for å se de. Helt til slutt, som 22.låt, sitter den kvintessensielle Y&T-låta «Forever» som en kule i skallen på publikum.

Opptredenen her bekrefter at Y&T er et ekte, bunnsolid, ærlig rockeband som leverer tett og godt med kun vokal, to gitarer, bass og trommer – her er absolutt ingenting på tape i bakgrunnen, verken koringer eller keyboards, og det har faktisk blitt en sjeldenhet i bransjen at alt du hører av lyd skapes der og da av de musikerne du ser på scenen. Det er heller ingen gimmicks, ikke noe lasere eller bomber, bakgrunnsfilmer eller annet som tar fokus vekk fra det som betyr noe – musikken. Og det er noen av grunnene til at de er så høyt respekterte av både kolleger i bransjen og av fansen – og da har vi ikke engang nevnt et uhyre sterkt arsenal av låter. Det er vanskelig å tro at det var noen i det hele tatt som gikk skuffet ut ifra John Dee etter en 140-minutters konsert. Godt levert! 5/6

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen

Intervju med Dave Meniketti her!

,