Y & T – går etter strupen – igjen!

Selv om de aldri slo helt igjennom hos massene, har amerikanske Y&T vært trofaste leverandører av solid, melodiøs hard rock i over 30 år, og vært høyt respektert blant andre musikere så vel som fansen. Vi tok en prat med bandets sanger, gitarist og eneste gjenværende orginalmedlem Dave Meniketti på telefon fra San Francisco, og fikk høre litt om bandets høydepunkter og nedturer.

Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Anne-Marie Forker


2011 var et travelt og tragisk år for Y&T. Til helga (7.januar) er det akkurat ett år siden din gamle våpendrager gjennom 35 år, bassist Phil Kennemore, døde av kreft. Men dere var på scenen i Japan bare en uke senere.
– Vår nye bassist, Brad Lang, steppet inn som vikar for Phil da han ble diagnosert med lungekreft sommeren 2010. Men da Phil døde, var det en selvfølge at Brad skulle fortsette, som Phil hadde ønsket. Så, han har faktisk vært med oss i to år nå til sommeren, gjort en fantastisk jobb og blitt tatt veldig godt imot av fansen. Konsertene i Japan var blitt booket lenge før Phil var blitt syk, så det var ikke noe poeng i å kansellere, selv om vi alle, spesielt jeg, var knust av Phils bortgang. Jeg hadde snakket med Phil noen dager før han døde, og han ville ikke at vi skulle slutte å spille eller bli oppløst selv om han ikke kunne være med oss lenger. Så vi gjorde konsertene, og det var en sterk opplevelse – det virket som om fansen så på disse tre showene i Japan som et farvel til Phil, så det ble svært følelsesladd.
– Det må ha vært veldig rart for deg. Dere to har spilt samtlige Y&T-konserter sammen siden 1974.
– Det var det, absolutt. Og det er det fortsatt. Jeg føler stadig stor sorg når jeg tenker på Phil. Han var som en bror, men livet går videre, og vi fortsetter å spille Vi har en arv til både Y&T og Phil å ivareta, og fansen er glade for at vi fortsetter.
– Så du vurderte aldri å splitte bandet da dette skjedde? Da var du plutselig eneste orginalmedlem.
– Jo, tanken streifet meg en del ganger, da Phil var syk og det ble  stadig mer usannsynlig at han kunne returnere til oss. Men da vi først fikk gjort noen konserter uten ham, med hans velsignelse, og sett responsen fra publikum, pluss at jeg elsker det jeg holder på med, så var det ikke noen grunn til å ikke fortsette. Selv om det var dager hvor det føltes kjipt og vondt, så har dette vært mitt liv i over 30 år, og dette er hva jeg gjør. Og, fansen setter pris på det, først og fremst.

Men du har hatt din solokarriere simultant med Y&T de siste 15 årene også?
– Ja, men jeg har ikke hatt tid til å gjøre noe med soloprosjektet de siste 4-5 årene, nå som Y&T har vært svært aktive igjen. Vi har spilt 50-70 konserter i året, vi ga ut en ny skive i 2010, og vi kommer til å jobbe med nytt materiale i 2012, så det er vanskelig for meg å jobbe med solomateriale samtidig, jeg har rett og slett ikke kapasitet til det nå. Det er ikke skrinlagt totalt, men solokarrieren må ligge litt på is en stund til, ihvertfall.
– Jeg har alle tre soloskivene dine (to studioalbum og ett livealbum) hvor du virkelig viser andre sider av deg selv. Disse er mye mer bluespreget enn det Y&T noensinne har vært.
– Jo, takk, jeg synes det er morsomt å få sjansen til å spille låter som ikke ville passet inn på Y&T-skiver. Og, jeg skulle gjerne gjort mer av det, også. Jeg kommer til å bruke de neste par månedene til å lage nye låter, og tiden vil vise om de passer best inn på hos Y&T eller på en Meniketti-soloskive. Jeg har allerede 6-7 låter klare, så det er ikke så veldig mye som mangler, unntatt tid til å spille disse låtene inn.
Er det noen planer om å spille i Europa i år?
– Med solobandet? Vi har snakket om det i årevis, og det er mulig at vi får det til i løpet av året – vi jobber med saken!
– Jeg mente spilling med Y&T i Europa.
– Vi kommer! Definitivt! To ganger! I juli skal vi spille noen festivaler og enkelte klubbkonserter, og så kommer vi tilbake til høsten for å gjøre en full europeisk turné – seks til åtte uker.
– Står Norge på lista da?
– Vi har vel spilt i Norge et par ganger de siste årene, helst skulle vi spilt der hvert år, men problemet har vært å finne de rette stedene. Det gjelder bare å finne de rette promotørene.
– Y&T har i alle år holdt til i San Francisco-området?
– Ja, Oakland har vært basen vår siden starten.
– Pussig, San Francisco er en forholdsvis liten by etter amerikansk målestokk (ca 800.000 innbyggere), men likevel har det blitt produsert utallige massive band, fra Journey, Santana og Grateful Dead via Huey Lewis, Night Ranger og Jefferson Starship til Faith No More og Metallica. Hva er hemmeligheten?
– Si det, jeg aner ikke. Det er kanskje stemningen i byen, eller kanskje at alle musikerne er en så stor inspirasjon for hverandre og støtter hverandre. Det er en enorm kontrast til Los Angeles, som er en magnet for musikere fra hele verden, men det er dermed utrolig mye vanskeligere å skille seg ut. Her i nordlige California er det litt roligere og dermed lettere å konsentrere seg! Dey er en mer universell og europeisk stil over mentaliteten i Bay Area-området rundt San Francisco.
– Y&T har alltid vært høyt respektert blant musikere og fansen, men har aldri klart å slå helt igjennom blant de store massene. Hva tror du grunnen er? Ingen image? Låtmaterialet holder ihvertfall mål.
– Jeg vet ikke helt. Vi blir nok respektert for at vi er gode musikere og komponister. Vi har gjort våre feilskjær opp gjennom karrieren, også med enkelte skiver, kanskje bandets image har vært litt uklart til tider, men stort sett har vi vært ærlige mot oss selv, og vi bryr oss virkelig om låtene og å vokse som musikere. Og, vi prøver å behandle fansen med respekt, alltid skrive autografer og ta oss tid, og vi gir full valuta for billettpengene på konsertene våre, som alltid er over to timer, med nesten alle låter som folk vil høre.
– På 90-tallet ble de klassiske rockebandene rammet hardt da grungen tok over. Dere ble oppløst som en direkte konsekvens av dette, i 1991?
– Ja, 90-tallet var vanskelig for oss. Grungen tok over overalt, media ignorerte plutselig alle andre band, og det var vanskelig å få spillejobber – promotørene ville rett og slett ikke ha oss lenger. Men det var selvsagt ikke bare oss, det gjaldt nesten alle andre band som hadde holdt på siden 70- og 80-tallet. Men, det endret seg da 90-tallet var over, og det virker som vi nå er tilbake der vi var – folk vil høre solid, hard, melodiøs rock igjen.
– Ja, de fleste grungeband er nå borte, og når man ser på festivalene nå for tiden, skulle man tro 90-tallet aldri inntraff. Nå toppes plakatene med band som Iron Maiden, Def Leppard og Twisted Sister, klassiske rockeband som på 90-tallet var degradert til klubbscener.
– Ja, når du sier det! Det er interessant, men band som oss som spiller hard rock har alltid hatt et publikum. Det var aldri helt borte. Selv om grungen dominerte, så var jo ikke vårt publikum borte – de var bare mer betatt av grungebandene en periode. Og, de store bandene som AC/DC og Van Halen gjorde det jo like bra, selv om ikke media skrev like mye om dem.
– Så hva syslet du med på 90-tallet?
– Y&T valgte å gi seg i 1991, og jeg bygget et studio i tilbygget til huset mitt her i California og brukte et par år på det. Så begynte jeg å lage låter, som etterhvert vokste til å bli min første soloskive, ”On The Blue Side”. Innimellom gjorde Y&T noen konserter i ny og ne for moro skyld, vi hadde god kontakt med hverandre, så det var litt av og på. Vi ga ut et par skiver på slutten av 90-tallet for et japansk selskap, og turnerte sporadisk, hovedsakelig her på vestkysten av USA. Vi skulle gjerne ha gjort mer, men da var det rett og slett ikke noe marked for å spille så mye som vi gjorde på 80-tallet.

– Jeg leste forresten nettopp at Hear’n Aid-albumet fra 1986, med ”Stars” skal utgis på nytt.
– Jaha? Da vet du mer enn meg.
– Wendy Dio ville gjerne få det på markedet igjen, men inntektene skal visst denne gangen gå til Ronnie James Dios Kreftfond.
– Ah! Ja, hvorfor ikke! Det har selvsagt min fulle støtte.
– Dere hadde en eksklusiv låt på albumet, og du hadde æren av å synge den første linja på ”Stars” (utenom introen), den klassiske ”Sometimes in the night when you’re feeling the cold”.
– Haha, korrekt. Vi hadde studioversjonen av en låt som het ”Go For The Throat” på Hear’n Aid-skiva, ja. Den var tidligere kun utgitt i liveversjon på ”Open Fire”. 
– Var du sugen på å gjøre en av gitarsoloene på ”Stars”, også?
– Nei, ikke nødvendigvis. Da jeg fikk sjansen til å synge på låta, så var det mer enn nok. Det var altfor mange musikere som klødde etter å få sjansen, ikke minst gitarister, og det var ikke nødvendigvis de beste som endte på skiva heller! Så det var bare rett og rimelig at jeg bare fikk én av de ettertraktede plassene, og ikke to.
– Sant nok, det ble vel en av historiens lengste gitarsolopartier uansett.
– Absolutt! Haha!

– Àpropos gitarister, det går et rykte om at du ble tilbudt jobben i Ozzys band etter at Randy Rhoads døde?
– Ja, det stemmer.
– Fortell, fortell!
– Det skjedde i 1982, mens vi turnerte med AC/DC i Storbritannia.
– Da var vel de på turne med ”For Those About To Rock” i kofferten og dere med ”Black Tiger”?
– Riktig! Det var siste konserten på den turneen, og vi spilte i Dublin i Irland. Ozzy og Sharon var tilstede, og de kom backstage idet vi er i ferd med å gå av scenen. Ozzy gikk ned på knær foran meg, foldet hendene og  ropte: ”Vær så snill å bli med i bandet mitt!
– Mens resten av Y&T står og ser på?
– Nettopp! Så det var en smule ubekvemt, for å si det pent. Men, vi fikk satt oss ned og snakket litt sammen, og jeg sa takk for tilbudet, men jeg må dessverre si nei, for jeg stortrives med gutta i mitt eget band, og det vi har bygget opp sammen er i ferd med å virkelig vokse til noe stort noe. Jeg var ikke så veldig interessert i å være erstattergitaristen i noen andres band og spille låter og soloer som andre hadde lagd. Jeg ville heller gi 100% i noe jeg hadde vært med å skape selv. Jeg var stolt over å bli spurt, men det var ikke noe for meg.
– Ja, dette var vel i starten av Y&Ts gullalder, med skiver som ”Earthshaker”, ”Black Tiger” og ”Mean Streak”.
– Nettopp. Ikke det ideelle tidspunktet for meg å hoppe av.
– Hvilken av Y&Ts skiver er din egen personlige favoritt?
– Det er helt umulig for meg å si. Men jeg kan si det slik; hvis vi sammenligner skivene låt for låt, og ser hvilken som innehar flest publikumsfavoritter, låter som stadig er i setlistene våre, så må jeg vel si ”Black Tiger”. Det er forresten 30 år siden nå i år at vi ga ut den skiva.
– Jøss. Tida flyr. Jeg ble fan etter at jeg fikk høre ”In Rock We Trust”, så jeg har fulgt dere en stund nå!
– Ja, det er en av våre bedre, en av mine favoritter også. Mange bra låter på den.
– To av deres beste ballader er på den. Jeg elsker ”This Time” og ”I’ll Keep On Believing”.
– Ja, jeg elsker også ”This Time”, og vi får stadig forespørsler fra fansen om hvorfor vi aldri spiller den. Og, det lurer egentlig jeg også på, haha! Så, kanskje vi får ta den inn til årets konserter.
– Du nevnte noen feilskjær blant skivene deres. Hvilken er du minst fornøyd med?
– Den minst sammenhengende og mest forvirra skiva vi har gitt ut, tror jeg må være ”Down For The Count” (1986). Det er noen veldig bra låter på den, men det var en frustrerende periode, med mye som pågikk i kulissene. For mye press fra management og plateselskap, og dårlig timing ved utgivelsen. Altfor mye eksternt press, mens vi samtidig var dypt fortvilt over plateselskapet vårt. De gjorde ikke jobben sin mens vi var som mest i vinden, spesielt i USA. Så, jeg har ikke særlig gode assosiasjoner til den skiva og den perioden.
– Det du sier nå hadde jeg mer forventet at du skulle si om oppfølgeren, ”Contagious” fra 1988.
– Javel? Nei, ikke egentlig…
– Da begynte de eksterne låtskriverne å komme inn i bildet, og det virket som om dere prøvde følge Bon Jovi-oppskrifta for å få en radiohit.          
– Nei, det var da ikke så mye – vi hadde bare ekstern komponeringshjelp på en låt, tittellåta. (Fire, faktisk.) Jeg hadde skrevet en del låter sammen med en annen kar, Taylor Rhodes, men det var nesten ingen av dem som kom med på skiva. (Joda, Dave.) Men, ”Contagious” var veldig annerledes for oss, for det var vår første skive etter vårt første bandmedlembytte, da Jimmy DeGrasso (senere i Megadeth, Suicidal Tendencies og Alice Coopers band) erstattet vår orginaltrommis, Leonard Haze. Så, nei, jeg liker den skiva. Det er ikke en av mine største favoritter, men jeg står for den.
– Og apropos Leonard Haze. I forrige nummer av Norway Rock Magazine hadde vi et intervju med Mick Mars fra Mötley Crüe som kom inn på at de hadde vært supportband for dere…
– Ja, jeg husker det!
– …og han nevnte at han hadde hørt at Leonard pr. idag jobber med å kjøre søppelbil.
– Nei, det stemmer ikke. Leonard spilte en periode i Ian Gillans band, og så begynte han å jobbe for konsertarrangøren Bill Graham, hvor han blant annet rigget og kjørte trucker til konserter og sjauet utstyr, men jeg har aldri hørt at han har kjørt søppelbil! Roadie kanskje, ja, men ikke søppelkjører! Og dette var flere år siden.
– Godt å få det oppklart! Dere ga ut en ny skive i 2010, ”Facemelter”, som jeg anmeldte til en femmer i NRM og rapporterte at dette var Y&Ts klart beste skive siden første halvdel av 80-tallet.
– Jøss, takk for det! Jeg er veldig stolt over den, og jeg synes bandet gjorde en strålende jobb med å skrive og fremføre disse låtene.  Og jeg visste jo ikke det da, men dette ble jo siste sjanse til å skrive sammen med Phil. Men, vi var veldig inspirerte, og bandet hadde fungert nærmest optimalt de siste 6-7 årene, med masse turnering i statene, Europa og Japan. Og, låtene kom veldig naturlig denne gangen. Vi hadde ikke lagd en skive med ny musikk på 13 år, men er jo ikke interessert i å bare hvile på gamle laurbær, så jeg var litt spent på hvordan det skulle bli, med to nye bandmedlemmer i studio siden sist. Men det fungerte som en drøm, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med resultatet.
– Spesielt åpningssporene er sterke, spør du meg.
– Ja, enig, Phil skrev ”On With The Show”.

– Stemmer det at du ikke begynte å spille gitar før du var 16 år gammel?
– Ja, korrekt.
– Det er da usedvanlig sent?
– Ja, det sies så! Det tok litt tid før jeg innså hva jeg ville gjøre, men gitarspilling falt veldig naturlig for meg, og i løpet av et års tid spilte jeg konserter med lokale band her i Bay Area.
– Så hva eller hvem var det som inspirerte deg?
– Dette var rundt 1969-70, en fantstisk tid for rock’n’roll. Hendrix og Who og Cream…alle de store var på høyden da, det var umulig å ikke bli inspirert. Hendrix som spilte med tenna med vreng, Jimmy Pages mer bluesinspirerte spilling – alt som kom på den tida traff meg som en slegge i trynet. Rockens gullalder.
– Husker du hva som var den første konserten du var på?
– Ja! Den aller første var Creedence Clearwater Revival og Canned Heat på The Oakland Colosseum. Og, like etterpå så jeg Jimi Hendrix og Chicago Transit Authority. Tre av mine seks første konserter var  2x Hendrix og Led Zeppelin. Så jeg var heldig, jeg ble født på rett tid, føler jeg.
Definitivt! Jeg misunner deg! Mitt første møte med Y&T på en scene var ikke før i 2007, da spilte dere på danskebåten fra Oslo sammen med bl.a. Kingdom Come, Eric Martin og Dokken. Husker du den konserten?
– Ja, den husker jeg godt. Det var en ny opplevelse for oss å spille på en båt, men vi syntes det var spesielt. Det føltes rart å gå på scenen klokka 0230 på morgenen, men selv om vi hovedsakelig spilte for folk som var dritings etter å ha drukket hele dagen, ble det en artig konsert, og jeg husker vi spilte bra. Utrolig festlig å se en full Eric Martin crowdsurfe foran oss mens vi spilte! Publikum kasta ham opp på scenen, og han kora på «Forever», tror jeg. Eric er jo også fra Bay Area, så vi har kjent ham siden 80-tallet, og vår gitarist John Nymann, som er delvis norsk, spilte i bandet hans tidligere. Don Dokken og bandet hans hadde hengt sammen med oss mesteparten av dagen før konsertene våre, vi er gamle kompiser. Han sto på siden av scena og så på oss, og jeg var overrasket over at både Eric og Don fortsatt var våkne og holdt ut hele konserten, vi var vel ikke ferdige før over halv fem. Jeg var også imponert over fansen på båten, de var veldig høflige og greie, vi ante jo ikke hvor intenst det kunne bli å være på et så lukket område i ett døgn med hundrevis av fulle rockefans. Og det var moro at vi ble invitert opp i båtens kontrollrom og fikk møte kapteinen, som viste oss alle kontrollene og slikt. Så vi har mange gode minner fra den seilasen, og jeg ser du har  mange bra bilder derifra og!
– Jepp, jeg traff Phil i baren og prata lenge med ham, fin fyr! Noe annet du vil nevne for fansen i Norge?
– Ikke annet enn at vi håper å komme til Norge i løpet av høsten, og hvis vi ikke får ut en ny studioskive i år, så kommer det antagelig en ny liveskive eller DVD i 2012 – dere vil uansett få høre fra oss!

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2012

,