Frontiers
Winger sliter fortsatt med fordommene som Beavis & Butthead innprentet MTVs publikum på tidlig 90-tall, men ærlig talt: Hvis du er en av de som fortsatt innbiller deg at Winger kan slenges i samme bås som Poison, Bang Tango eller Faster Pussycat, så er du et naut. Et naut, hører du?!? Som musikere lå Winger milevis foran 99% av andre band fra den epoken. Men, you can’t keep a good band down, og etter gjenforeningen i 2005 leverer Winger her sitt tredje album, og fortsetter på den musikalske stien de begynte å tråkke opp med “Karma” i 2009. Og “Better Days Comin’” er en perle som godt kan vise seg å være det beste de noensinne har gjort. Det er godt gjort å både levere noe som de vet fansen vil sluke, samtidig som de eksperimenterer, tar sjanser og viser høyst sofistikert musikalitet.
Åpningstrioen av låter går knallhardt ut, med “Midnight Driver Of A Love Machine” som det eneste tilbakeblikket på deres tid som partyboys, og den simpleste låta på skiva. Første single/video “Rat Race” er derimot den mest rasende og kjappeste låta Winger noengang har gjort. Det roes ned for den groovy, sløye tittellåta med sine 60-talls hippie-overtoner. Så blir det progressivt, med fantastiske resultater! “Tin Soldier” glir fra en 5/4-dels takt til et jazza break til en kjapp rockedel og tilbake igjen, med en herlig solo fra Reb Beach, som ikke kan berømmes nok for sin innsats på skiva i tospann med den like briljante John Roth. Nok en hjerteskjærende solo fra Beach under balladen “Ever Wonder”, før vi får den beste låten Winger har levert på år og dag – “So Long China”. Åh herre min hatt for en låt – her har det blitt en del trykking på Repeat-knappen!
Avsluttende “Out Of This World” er nok en perle, og man sitter igjen med inntrykket av at Winger har levert sin beste skive siden en gang på tidlig 90-tall. (Intervju med Kip Winger her – og med Reb Beach her!)
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 23.april 2014