Wildnite | Symphony Of Apathy

Regent Street Records

Det vrimler ikke av melodiske hardrockband her til lands, og i hvert fall ikke band som tør å kjøre et konseptalbum hvor temaet er mental helse og avhengighet. Et dristig prosjekt hvor fallhøyden kan være stor. Heldigvis klarer ungfolene i Wildnite  med glans å unngå et realt mageplask og hever nivået betraktelig på alle nivåer sammenlignet med debuten som kom for noen år siden. Det er helt tydelig at bandet har modnet og har langt fra seg det meste av glamfaktoren og tekster som kan få enhver engelsklærer til å rødme av skam. Nå var ikke debuten noe dårlig håndverk, tvert imot en underholdende og lettbeint skive som det var lett å bli sjarmert av. Men med “Symphony Of Apathy” har de som sagt hevet seg mange hakk, og selv om ikke alt her får frem det hvite i øyet, så er det enkelte låter som virkelig gnistrer og sparker her. De beste eksemplene er “One And Only”, “F.U.B.A.R” og “War Machine” hvor Wildnite øser på med trøkk og fandenivoldskhet. Jeg vil også fremheve vokalist Sigurd Søby som utmerker seg med en helt særegen og røff dynamikk i stemmen. Noe som i mine ører tilfører låtene litt x-faktor. Det samme med gitarist Michael Bjerkan som virkelig glitrer med fete riff og smakfulle soloer, og her vil jeg trekke frem sluttpartiet på låta “Black Wedding” hvor Bjerkan utviser eminent gitarspill og hvor han lar gitaren synge fremfor å håndjage tonene ut, og ingen tvil om at Chriss Oliva (Savatage) sannsynligvis er en inspirasjonskilde. 

Nå er ikke alt på denne skiva gull, men det er fint lite å utsette på bandets andre-skive bortsett fra noen litt kjipe ballader, men det hører liksom med på et konseptalbum. Låtene er jevnt over sterke, produksjonen er god og bandet har som nevnt en x-faktor både i en unik vokalist og dyktig gitarist. Denne skiva kan være springbrettet til noe større for det er ingen tvil om at Wildnite har mye å fare med. Melodisk hardrock med en litt dypere substans er sjelden vare. 

5/6 | Pål Silihagen

Utgivelsesdato 13.mai 2022