Kategorier
Intervjuer

Whitesnake – nå også som tributeband

Whitesnake er ute med ny skive, «The Purple Album» og kommer snart til Europa for en ekstensiv turne som denne gang utelater Norge. Vi tok pulsen på bandets nyeste rekrutt og gitarist Joel Hoekstra, Rockens Blideste Mann,  og fikk historien om hans overgang fra Night Ranger til Whitesnake.

Whitesnake er ute med ny skive, «The Purple Album» og kommer snart til Europa for en ekstensiv turne som denne gang utelater Norge. Vi tok pulsen på bandets nyeste rekrutt og gitarist Joel Hoekstra, Rockens Blideste Mann, og fikk historien om hans overgang fra Night Ranger til Whitesnake.

Tekst Geir Amundsen | Foto Arash Taheri

– God morgen, dette er Joel!
– Hallo Joel, står til?
– Joda, det er en vakker dag her i New York City!
– Er det der du bor nå?
– Ja, jeg har bodd her i fjorten år, selv om jeg egentlig er fra Chicago-området.
– Du og jeg snakka en del backstage på Frontiers-festivalen i Milano for ett års tid siden, mens du fortsatt spilte med Night Ranger.
– Riktig! Det var en morsom helg!
– Det var det! Det er også spesielt at du var der med Night Ranger, din nye Whitesnake-kollega Reb Beach – som du erstattet i Night Ranger – var der med Winger, og Keri Kelli som nå har erstattet deg i Night Ranger, var der med John Waite!
– Og for å gjøre kaoset komplett, så lånte Keri min gitar på den konserten med John Waite! Haha!
– Hva pokker foregikk bak scenen den kvelden? Gitaristbytteleken?
– Hehe, ja vi satt der og bestemte hvilket band hver av oss skulle tjenestegjøre i det kommende året! Nei, du vet, det er ikke et så stort miljø for denne typen rock. Og selv om jeg har hatt syv fantastiske år med Night Ranger, så kunne jeg ikke si nei til å bli med i et band som Whitesnake når en slik stor mulighet åpnet seg.

– Så du trivdes i Night Ranger? Det var ikke The Brad, Jack & Kelly-show?
– Neida, jeg hadde en fin tid der! Det er aldri perfekt i noe band, det er alltid småting som kunne vært bedre, men sånn er det å jobbe sammen med fire andre. Jeg var storfornøyd 80% av tiden. Det var ikke noe diktatur i Night Ranger, selv om Brad Gillis, Jack Blades og Kelly Keagy var sjefene. Men de inkluderte meg alltid. Vi lagde to meget bra skiver sammen, («Somewhere In California» og «High Road») og den akustiske live-DVDen («24 Strings & A Drummer») er også helt nydelig.

– Du ser alltid ut til å storkose deg på scenen, du gliser fra øre til øre, hele tiden! Rockens blideste mann!  
– Haha, takk! Klart jeg koser meg, jeg er utrolig heldig som kan leve av å gjøre det herligste jeg vet om! Å spille i et band på denne måten er verdens beste jobb, og ikke noe man kan ta for gitt, så jeg prøver å gi alt.
Fansen er fantastiske, og jeg elsker musikken.

– Hva kommer du til å savne mest med å spille i Night Ranger?
– Kameratskapet, og det å være sammen med gutta. Men vi er fortsatt venner, jeg snakket med Brad her om dagen. Han dukket opp og spilte med meg på Monsters Of Rock Cruise, og han og jeg skravla og festet hele natten! Selv om jeg kommer til å spille med Whitesnake heretter, betyr ikke det at vi ikke kommer til å ha kontakt – men jeg kommer ikke til å treffe de så ofte.
– Så det er tydeligvis ingen sure miner for at du backet ut rett før en turne?
– Det kunne selvsagt vært et bedre tidspunkt å forlate dem på, men sånn er bransjen, og de er profesjonelle. Jeg sluttet uansett ikke på dagen – jeg gjorde de konsertene som de hadde behov for, og Keri Kelli var heller ikke totalt uforberedt – han var vikar for meg på en god del konserter i 2012 og 2013 da jeg var opptatt med Trans Siberian Orchestra. Så nei, overgangen gikk glatt, og jeg utelukker ikke å jobbe med de karene igjen en gang i fremtida.

– Jeg vet at David Coverdale er veldig forsiktig med hvem han slipper inn i bandet, og kandidater blir ofte observert i månedsvis før de blir forespurt. Nå sluttet Doug Aldrich i mai 2014, og du ble annonsert i august. Når og hvordan ble du kontaktet?
– Jeg og Doug har vært kompiser i årevis, og vi sendte litt SMSer til hverandre kvelden før nyheten sprakk på nettet om at han skulle slutte. Men han nevnte ingenting om det da, så jeg ble ganske overrasket.
– Samme her – jeg trodde at hvis det var én gitarist som ville slutte i Whitesnake, så var det Reb Beach, som har stått litt i skyggen av Doug. Og nå er han den gitaristen som har spilt lengst der gjennom tidene! 
– Ja, ikke sant!? Men det var jeg som tok kontakt først, ikke de. Jeg sendte noen mails til Reb og til managementet for å sondere terrenget, og de sendte dette videre til David. Men det gikk mange dager uten at jeg fikk noe svar, så jeg trodde ikke det kom til å skje noe. I mellomtiden hadde David spurt seg rundt om meg, hva slags fyr jeg var og hørt på det jeg har gjort før. Og jo mer han lærte om meg, jo mer sikker ble han på at jeg var rette mann. Og til slutt ble jeg invitert til å ta en prat i slutten av mai, den 31. Så jeg dro hjem til David ved Lake Tahoe, stort sett bare for å bli bedre kjent og se hvordan vi kom overens. Men der ble jeg informert om planene om å spille inn «The Purple Album», og ble bedt om å spille gitar på noen av pre-produksjonsopptakene som de allerede hadde gjort. Og det var i praksis hele min audition – jeg spilte på «Lady Double Dealer», og sang på «Sail Away» for å se hvordan stemmen min passet inn med de andre. Og det gikk veldig bra.
– Og hva skjedde så?
– Jeg og David ble enige om at jeg skulle komme tilbake i slutten av august, siden Night Ranger hadde en ny skive som kom ut uken etterpå, i begynnelsen av juni, og en påfølgende turne. Det var uansett ikke så mye jeg kunne gjøre med Whitesnake i løpet av sommeren.

– Hvordan var ditt forhold til Whitesnake før du begynte?
– Som amerikanere flest. Jeg var fan av «Slide It In», «1987» og til en viss grad «Slip Of The Tongue». Det siste året har jeg gått tilbake i historien og lært meg alle de gamle skivene også, og de har utrolig mange kule låter, utrolig bra spilt. På den kommende turneen kan vi jo plukke låter ikke bare fra alle Whitesnake-skivene, men også fra de tre Purple-skivene David sang på, så setlista kommer til å bli helt konge!
– Doug Aldrich var connoisseuren som kunne hver eneste Whitesnake-låt på rams, mens Reb Beach har antagelig aldri hørt en eneste låt utenom de som Whitesnake har spilt i konserter de siste ti år….
– Hahaha!
– Hvordan står det til med din kunnskap der?
– Jeg ligger vel midt imellom der. Jeg lærte meg vel 2-3 låter da «1987»-skiva kom ut, da var jeg 17-18 år gammel. Jeg var aldri sånn som Doug som pugget hver minste lille detalj på hver låt. Jeg hadde en fundamentalt annerledes spillestil, jeg brukte heller tiden på å lære meg låter som jeg måtte spille i bandet jeg var med i, og de var det mange av.

– Er det noen gamle Whitesnake-låter som du har tryglet David Coverdale om å ta inn til denne turneen?
– Nei, David og Reb samarbeider om det, jeg er fortsatt helt fersk og føler ikke at jeg skal komme her og legge meg opp i det. David spurte meg riktignok om jeg hadde noen favoritter, og jeg nevnte et par, men jeg har ikke lyst til å avsløre det nå, før turnestart.

– Men da du først ble involvert i bandet, så var det altså allerede bestemt at neste skive skulle være nyinnspillinger av Deep Purple-låter?
– Ja, på det tidspunktet var de allerede godt i gang med pre-produksjon. Tommy Aldridge spilte inn trommesporene først, sammen med Reb og Michael Devin på bass. Deretter la Michael på sine faktiske bass-spor, og Reb spilte inn rytmegitar før jeg begynte med mine gitarer. Til slutt la Reb på sine sologitarer før David la på sangen.

– Hvem spiller keyboards på denne?
– Derek Hilland heter han.
– Stemmer, han har vel turnert med Whitesnake tidligere! Men dere har ansatt en ny keyboardist nå, en italiener?
– Ja, riktig, Michele Luppi, fantastisk fyr! Jeg håpet hele tiden at han ville få jobben, han ser helt riktig ut for Whitesnake, han synger dribra og spiller fett!

– Mange har lurt på hvorfor Whitesnake valgte å spille inn Deep Purple-låter – låter som nærmest er hellige for millioner av fans. Og hva tenkte du om det?
– Først og fremst så har vi ikke prøvd å kopiere originalene note for note, det hadde vært uinteressant. Vi fikk muligheten til å sette vårt eget personlige preg på disse låtene. Enkelte versjoner er totalt annerledes, så hvis folk ikke har hørt skiva enda, må de gi den en sjanse først. Så jeg føler at det er en stor ære å få lov til å spille inn disse klassiske låtene med David Coverdale og sette mitt preg på de. Jeg ble ikke skuffet over at vi ikke har lagd nye låter til denne skiva – og vi har hatt det utrolig moro med å lage den. David var herlig å jobbe i studio med – han var veldig oppmuntrende, veldig åpen for innspill, det var en lett og munter stemning i studio hele tiden, ingen tyngende forpliktelser fordi vi spiller inn Purple-klassikere.

– De mest vellykkede synes jeg kanskje er «The Gypsy» og «Sail Away».
– Takk takk – «Sail Away» gjorde jeg mye av det akustiske arrangementet for, og jeg spille alle kassegitarer på den, og samme med «Soldier Of Fortune». David hadde sett timesvis av youtube-opptak og skjønt hvor mye jeg trivdes med akustiske gitarer, og ga meg frie tøyler. Det mest minneverdige øyeblikket i løpet av innspillinga for min del, var da vi skulle gjøre første opptak av «Soldier Of Fortune». David satt ved siden av meg og sang mens jeg spilte, og det aller meste av det du hører på skiva, er fra nettopp det første opptaket, det er nærmest innspilt live. Et virkelig inspirerende gåsehud-øyeblikk for min del!

– Du følte det ikke skremmende å spille gitar på låter som allerede er innspilt i de ultimate versjoner av det ultimate bandet med den ultimate gitaristen?
– Nei, det var ikke skremmende, det var mer en ære. I to-tre uker gjorde jeg ikke annet enn å lytte på orginalene, og gjorde mine notater om hvordan Ritchie Blackmore og Tommy Bolin hadde spilt disse låtene. Men når man går i studio, glemmer man det meste man har pugget, man gjør istedet det som faller deg naturlig. Vi ville uansett gjøre låtene uten å lene oss for mye på keyboardet som dominerer orginalene, vi ville gjøre de med doble gitarer istedet – og dermed måtte vi skape noe eget for den andre gitaren, noe som  komplementerte det som allerede var der. Vi betraktet hver låt som en ny komposisjon som vi skulle gjøre så bra som mulig, på vår måte. Og det var den vinklinga som gjorde dette morsomt. Hør for eksempel på slidegitar-introen på «Might Just Take Your Life», som er helt spontan jamming med meg og David, vi var ikke bevisste på at det ble tatt opp en gang! Vi har brukt en dobro, og på «The Gypsy» kan du høre meg bruke en gammel talk-box. Og «Holy Man» er fullstendig omgjort, her bruker vi absolutt alt vi hadde av ulike instrumenter, fra akustiske gitarer og slide til tostemt solo.

– Litt spesielt at dere har spilt inn «Holy Man», for den var det vel Glenn Hughes som sang alene på originalen?
– Ja, jeg vet, men det er et godt eksempel på hvor stor fan David er av musikken. Han var jo med på å skrive låta, og nå fikk han endelig sjansen til å også synge på den! Tanken var som sagt aldri å blåkopiere orginalene, men å gjenskape de på en ny og kreativ måte.
– Apropos Glenn Hughes, hvem er det som gjør hans vokaldeler på skiva deres? 
– Det er faktisk Reb! Jeg ante ikke at han kunne synge, men han er en fantastisk sanger! Jeg fikk hakeslipp første gang jeg hørte ham i studio. Det skal ikke være mulig å både synge og spille gitarbra! Men det lover utrolig bra for koringene våre på konserter, spesielt med den nye keyboardspilleren som også synger knallbra.

– Tidligere var det Doug Aldrich som spilte de fleste gitarsoloene – har du og Reb blitt enige om fordelingen i tida fremover? Overtar du bare Dougs rolle nå, eller blir det justert?
– Hverken jeg eller Reb er typen som ønsker å spille hver eneste solo og være mest mulig i rampelyset, så jeg tror vi ender opp med å dele dette 50/50. Reb er sjefen pr nå, men han er veldig generøs og ber stadig meg om å ta soloen på den og den låta. Og sånn var det da vi spilte inn «The Purple Album» også. For min egen del er det viktigere å få låta til å fungere best mulig, ikke å få meg selv høyest mulig. Jeg kunne gjerne spilt G-C-D på rytmegitar hele kvelden hvis hvis det ellers var et fantastisk musikalsk scenario. Heller det enn å shredde solo hele kvelden i et elendig lydende scenario. Det gjelder å spille riktig note på riktig tid – og ofte er notene du ikke spiller vel så viktige!

– Når skal du få din scenedebut med Whitesnake?
– Turneen starter den 28.mai, så jeg flyr til Los Angeles i morgen (den 15.mai) for å begynne gjennomkjøringene – jeg gleder meg veldig!
– Så denne helga blir første gang at dere alle seks er samlet i samme rom?
– Ja. Da har vi et par uker på oss til å få alt til å sitte. Ideelt sett skulle vi hatt bedre tid, men det går nok greit. Flinke folk!

– Hvordan blir setlista på denne turneen? Blir det mye Deep Purple-låter også?
– Ja, antagelig halvt om halvt. Det kan jeg egentlig ikke si så mye om enda. (Debutkonserten den 28. mai inneholdt ni Deep Purple-låter, de fire singlene fra «1987», «Love Ain’t No Stranger» og tittelsporet fra «Forevermore».) 

– Dere har annonsert en Europaturne utpå senhøsten, men ikke i Norge denne gang. Har du noensinne satt din fot i Norge, forresten?
– Nei, jeg har ikke det, og det var faktisk en av grunnene til at jeg var klar for å begynne i Whitesnake, jeg var sulten på å se litt mer av verden. Night Ranger turnerte masse i Statene, og Japan-turneen vår var jo stas, men med Whitesnake spiller vi mange flere steder, noe jeg alltid har hatt lyst til å gjøre i min karriere.

– Ved siden av Night Ranger har du de siste årene også spilt med Trans Siberian Orchestra, og hatt fast jobb i «Rock Of Ages» på Broadway. Vil du ha mulighet for å fortsette med dette, eller stenges den døra nå?
– Jeg spilte i «Rock Of Ages» i seks år, så lenge jeg var hjemme i New York og det ikke kolliderte med konserter, men det er tatt av plakaten nå. De kommer sikkert til å ringe meg hvis det blir satt opp igjen. Når det gjelder Trans Siberian får vi bare se om det lar seg gjøre å kombinere to band, men jeg vil gjerne fortsette å jobbe med de i årene fremover, og David har ingenting imot det sålenge det ikke går ut over Whitesnake.

– Jeg leste for et halvår siden at du har et nytt prosjekt på gang med Vinnie Appice, Tony Franklin og Russell Allen. Blir det en realitet?
– Ja! Jeg har jobbet intenst med det de siste ukene for å bli ferdig før jeg stikker på turne med Whitesnake. Det skal hete Joel Hoekstra’s 13. Jeg har gjort alt her – skrevet alle låtene, melodilinjene og tekstene. Jeg mente det var på tide å få vise folk min egen musikk, utenfor de bandene jeg er kjent for. Musikken kan minne om alt fra Dio på sitt tyngste til Foreigner på sitt letteste…
– Øh, jaha?
– Ja, jeg vet at det er mange folk der ute, i min egen aldersgruppe, som vokste opp med musikk i det segmentet – melodiøs hard rock. Og så har jeg jo to av sjangerens beste vokalister med på skiva – Russell Allen som du sa, og Jeff Scott Soto.
– Åh, Jeffern også?
– Jepp! Og ved siden av Vinnie Appice og Tony Franklin har jeg også med Derek Sherinian fra Dream Theater på gjeste-keyboards.
– Satan for en besetning!
– Ja, ikke verst, huh? Hahaha! (Anmeldelse her!)

– Men du skrev nesten ikke låter for Night Ranger, og Reb har aldri skrevet låter for Whitesnake. Hvem skal skrive låtene for den neste Whitesnake-skiva?
– Det er en oppgave jeg er veldig åpen for. Jeg regner meg selv som en kompetent låtskriver, selv om jeg kanskje ikke fikk vist det i Night Ranger. Jeg ble alltid invitert til å bidra på komponering i fellesskap med de andre, men det var ikke bare for meg å komme med en egen fiks ferdig låt. Så forhåpentligvis vil folk skjønne at jeg er en låtskriver også når de får høre skiva mi til høsten. Selvsagt ville det vært fantastisk for meg å skrive den neste Whitesnake-skiva sammen med David!
– Det ville vært en drøm som går i oppfyllelse?
– Absolutt!

– Så hvem var dine egne gitarhelter i oppveksten?
– Jeg plukket først og fremst opp gitaren på grunn av Angus Young. Ikke bare på grunn av gitarspillet hans, men det visuelle gjorde også et voldsomt inntrykk på meg, sceneopptredenene hans var – er! – helt utrolige. Ellers kom jeg fort inn i hardrocken. Jeg hørte på AC/DC, Black Sabbath, Ozzy, Iron Maiden, Scorpions… Så kom jeg gradvis inn i de mer melodiøse bandene som Boston, Foreigner og Journey. Jeg likte også de progressive bandene som Rush og Yes. Og selvsagt klassikerne som Doors, Led Zeppelin og Pink Floyd. Så alle disse bandene hadde en påvirkning på meg. Og da jeg vokste opp på 80-tallet var de tekniske gitaristene det nye store, så jeg hørte mye på Yngwie og Steve Vai og Joe Satriani.
– Er det noen av Whitesnakes mange ex-gitarister som du har blitt spesielt påvirket av?
– Alle, egentlig. Nå har jeg jo nevnt Steve Vai, men de holder alle et imponerende høyt nivå, så jeg vil ikke trekke frem noen spesielle.

– Jeg vet at du har også lagd tre soloskiver, som jeg må innrømme at jeg ikke har hørt. Hva kan vi vente oss fra de?
– Jeg ga ut min første soloskive «Undefined» i 2001. Det er noe helt annet – fullstendig instrumental, mer rock fusion, med innslag av funk, blues og country her og der. Oppfølgeren «The Moon Is Falling» fra 2003 er mer progressiv rock, også denne er instrumental. Her hadde jeg med en helt utrolig trommis som du kanskje har hørt om, Virgil Donati?
– Javisst! (Planet X, Steve Walsh, Tony MacAlpine, Soul SirkUS osv.)
– Ja, det var en ære å ha med ham. Og bassisten er Ric Fierabracci som har spilt med Andy Summers, Chick Corea og Frank Gambale – helt sinnssyk bassist! Den tredje soloskiva mi heter «Thirteen Acoustic Songs», det er kun meg som sitter hjemme i sofaen og spiller egne låter. Også dette er instrumentalt, men ikke så fullstendig gitardominert, mer fokus på enkle melodier og arrangementet.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2015