White Lies @ Rockefeller, Oslo

Onsdag 27.februar 

Det er gått 10 år siden VGs anmelder trillet en lite flatterende 1’er på terningen for debutalbumet til White Lies. «To Lose my Life» var etter sigende et ‘Prangende monument over skamløs, talentløs etteraping av Joy Division og The Cure.’ Han om det. Samme år spilte postpunk/new wave-trioen faktisk på Rådhusplassen foran det sedvanlige folkehavet VG-lista Topp 20 trekker hvert år. Men årene går, og muligheten for at kidsa og vi andre skal få se White Lies skvist inn mellom Kygo og Ariana Schei Grande på Rådhusplassen til sommeren er nok heller lav, så da passet det perfekt at turnebussen tok oppstilling utenfor Rockefeller denne onsdagskvelden i stedet.

Karene fra Vest-London slapp sitt femte studioalbum, passende titulert «Five», for en snau måned siden. Et album som er tydeligere preget av synth enn tidligere, samt litt mer eksperimentelle utslag her og der. Samtidig er gjenkjennelsesfaktoren høy, så noe avantgarde/prog-ambient-band blir nok White Lies aldri (til alles store lettelse).

«Time to Give» er både første spor og første singel på det nye albumet, så ingen stor bombe at den starter ballet. En ambisiøs syv-minutter lang synth-drevet sak med en veldig uvant låtstruktur til White Lies å være. De siste 2-3 minuttene virker litt odde på albumversjonen, men er som skapt for en livesetting.

Den umiskjennelige trommeintroen til «Farewell to the Fairground» setter umiddelbart fart i publikum som neste låt. Og 2019-versjonen gjør ikke skamme på 2009-originalen. Faktisk er den helt lik (surprise) som den alltid har vært: Mørk og på grensen til desperat, samtidig som den er fryktelig fengende. Standarden settes tidlig, et lurt valg. «Believe It» følger deretter, en annen singel fra det nye albumet, med nok et veldig lettgjenkjennelig refreng. Nevnes må også «There Goes Our Love Again» fra albumet Big TV (2013) som er kanskje selve prototypen på hvordan en White Lies-låt høres ut: Umiskjennelige postpunk-bassgang, melodiøst refreng og tekster om tapt kjærleik, selvransakelse og en dæsj eksistensiell krise.

«Jo» høres ut som en 80-talls synthpop-låt man ikke helt klarer å sette fingeren på, før den plutselig glir over i 90-talls amerikansk alt-rock på et tidspunkt. Hittil i konserten har stemmen til Harry McVeigh holdt tålelig bra, med et par småsure partier her og der, men det er under «Jo» og påfølgende «Take It Out On Me» at man merker slitasjen. Fylden i stemmen forsvinner, og vokalen virker plutselig å havne langt bak i miksen. Dog er det ikke lydmannen sin feil dette, her bommes det ordentlig stemmemessig et par ganger. Når publikumsfavoritten «Death» kommer er den baryton-aktige klangen derimot heldigvis tilbake. På sitt beste er McVeigh en veldig god vokalist, men det svinger litt tydelig i kvaliteten innimellom.

Med kun fire mann på scenen er det mer enn nok arbeidsoppgaver til alle mann: McVeigh tar seg av alt av gitarer og vokal, bassist Charles Cave har nok å gjøre som bassist, og live-keyboardisten (som sikkert har et navn han også, men det var ikke så lett å finne ut av) har sitteplass bak tangentene i hjørnet. Det lukter tidlig litt fare for at det kan bli noe stillestående der oppe, men det viser seg å være et sjakktrekk å ha trommis Jack Lawrence-Brown plassert midt på og relativt langt fremme på scenen. Han drar opp energinivået betraktelig og er virkelig motoren som drar med de andre.

«To Lose My Life» kommer som siste låt i hovedsettet, og her er det bare å si at et enstemmig Rockefeller gir terningkast 1 til VGs anmeldelse fra 2009. For makan til fengende dysterhet er det langt mellom hver gang vi får høre for tida, innertier!

Ekstranummer får vi naturlig nok (ellers hadde vi vært et ganske dårlig publikum). Vokalist/gitarist McVeigh setter seg bak tangentene alene på «Change», og mobillysene tennes i salen for kveldens eneste ballade. Dessverre må det sies at det er et par partier der stemmen svikter litt igjen, men det er ektefølt nok til at vi tror på inderligheten din, Harry.

«Fire and Wings» er et veldig interessant spor fra det nye albumet. Det er forhåpentligvis ikke bare undertegnede som hører både Siamese Dream-innflytelser og en teskje Soundgarden-elementer her? Spennende veivalg og et litt dristig ekstranummer, men det funker som bare det. «Bigger Than Us» tar oss med inn i natten, og er virkelig White Lies på sitt beste, kort og godt.

Litt smårusk her og der underveis trekker litt ned, vokalen er dessverre et lite ankepunkt når det blir så tydelig innimellom. Men det er veldig mye mer som trekker opp enn ned. White Lies finner ikke opp kruttet på nytt, men det er heller ikke jobben deres.  4,5/6

Tekst: Jarle Zachrisson
Foto: Geir Kihle Hanssen