W.A.S.P. @ Rockefeller, Oslo

Søndag 8. oktober 2017

Det er kun ti år siden Blackie Lawless og hans W.A.S.P. spilte hele 1992-albumet “The Crimson Idol” på Rockefeller sist. Og i mellomtiden fikk vi også servert en kraftig dose på deres jubileumskonsert for fem år siden. Det er tydelig at Blackie er like glad i skiva som undertegnede, og jeg sier ikke nei takk til en ny runde med dette mesterverket.

Blackie har passert 60, men viser ingen tegn til at han burde pensjonere seg med det første. Han har fremdeles stemmen i god behold, og drar kraftig på når det trengs – selv om han også får god hjelp med koring fra siden. Han ser ut til å storkose seg foran et forlengst utsolgt Rockefeller som synger med og hytter knyttnevene i været på nesten hver låt. Det kan virke som om bandet hans får litt mer respekt og legendestatus for hvert år som går, og det er vel fortjent. W.A.S.P. er nok det bandet fra denne epoken som har holdt seg aller best.

Med unntak av en ny trommis i år (han har allerede en stjerne i boka hos meg, siden vi slapp unna nok en meningsløs trommesolo), har resten av besetninga holdt ut med hverandre i godt og vel ti år nå. Og det må vel nesten være rekord når det gjelder W.A.S.P., for her har det vært mye gjennomtrekk. Men hvem bryr seg egentlig om hvem som spiller i dette bandet for tida? W.A.S.P. har tross alt vært Blackies soloprosjekt siden slutten av 80-tallet, og så lenge musikerne han velger å ta med seg på tur kan jobben sin, så er jeg fornøyd. Og det kan de absolutt.

Kveldens hovedrett er altså en komplett gjennomspilling av “The Crimson Idol”, akkompagnert av filmen som aldri så dagens lys, prosjektert på tre skjermer bak bandet. Et storslagent konseptalbum som henter mye inspirasjon fra The Whos “Quadrophenia”. En nærmest perfekt gjennomspilling av et nærmest perfekt album, med kraftige stadionrockere som “Chainsaw Charlie” og “Doctor Rockter”, og gåsehudfremkallende powerballader av ypperste klasse som “The Idol” og “Hold On To My Heart”.

Når “The Great Misconception Of Me” avslutter timen, og rulleteksten kommer på skjermen, kunne konserten like gjerne vært over. Men vi ble jo lovet to sett i kveld, og etter en liten pause, kommer bandet ut igjen og serverer desserten som består av en håndfull 80-talls slagere, nostalgisk presentert med gamle videoer på de tre storskjermene bak bandet, samt tittelsporet fra deres siste skive “Golgotha” (2015), som viser at Blackie og bandet hans fremdeles kan levere knallsterke låter over tredve år etter debuten.

5/6 | Terje Embla

Foto: Marius Dale / MADAOsloPhoto