Etter en tung periode med uvisshet er de tre finske brødrene endelig tilbake med sitt syvende album «War Is Over». Vokalist Mikko Von Hertzen oppdaterte oss på hva som har skjedd i bandets vanskeligste år siden starten, hvor bandet nesten gikk i graven.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
– Navnet Von Hertzen er ikke spesielt finsklydende! Er slekta egentlig fra Tyskland?
– Historien bak familienavnet er ganske interessant! Slektskrønikene ble brent på 1700-tallet, så mye er nok tapt for alltid, men vi vet at familien kom fra midt-Europa, via Sverige, med finsktalende forgreninger fra Russland. Vi kommer fra den svensktalende delen.
– I anmeldelsen av forrige skive prøvde jeg å beskrive musikken deres, og endte opp med å trekke sammenligninger med alt fra Pink Floyd og King Crimson til Queen og Black Sabbath. Hvordan ville du selv beskrevet Von Hertzen Brothers musikk til en novise?
– Hver gang vi spiller en festival, så føles det som om vi stikker oss ut, vi passer liksom ikke helt inn i noen sjanger. Når vi spiller på metal-festivaler, så er vi det ene rockebandet der. Og så spiller vi en rockefestival, hvor vi blir det symbolske progbandet. Spiller vi en prog-festival, så er vi det eneste rockebandet. Det er vanskelig å putte oss i en snever bås, for det kommer an på låtene. Vi har rockelåter, vi har progga låter, vi har noen metalriff. Men jeg tror det til slutt kommer til å vise seg å være vår styrke, ikke problemet vårt. Jeg skal ikke påstå at vi er veldig originale, for alt er gjort før, og det er dusinvis av briljante band fra 70- og 60-tallet som vi er inspirerte av og ser opp til. Likevel tror jeg ikke du finner et annet band som oss i disse dager, som har den variasjonen i musikken sin som det vi har.
– Kan det skyldes at dere er oppvokst i Europas utkant, langt unna London og Los Angeles, og dermed ikke så preget av trender?
– Det er et veldig godt poeng! Vokser man opp i London, så blir man konstant eksponert for det som skjer der og da. Vi er vokst opp i særs musikalsk familie, hvor vår mor elsket ABBA og kormusikk, og vår far spilte Lynyrd Skynyrd og Queen på full guffe. Selv var jeg hekta på Anthrax og Iron Maiden som tenåring. Men alle disse faktorene bidro til å skape det Von Hertzen Brothers er i dag.
– Finnes det noe utpreget finsk i musikken deres?
– Ja, i melodilinjene er det nok det, for vi hørte selvsagt på mange finske band under oppveksten. Og det melankolske aspektet i melodiene som finnene ofte har, det finner du sjelden i svensk musikk. Kanskje hos de svenske metalbandene. Den russisk/etniske melankolien er noe som ligger i det finske DNAet.
– Har du opplevd noen ulemper ved å være finsk? Blir dere på kontinentet møtt med fordommer om at finner kan da ikke spille rock?
– I England, som i de siste fem tiårene nærmest har vært rockens midtpunkt, så bli vi naturlig nok ofte sett på som utenforstående. For et festivalpublikum er det ett fett om vi er fra Finland eller Ukraina eller Polen eller Norge eller Bulgaria – vi er fra Langtvekkistan! Det er musikken som betyr noe, ikke hvor vi er oppvokst. Men vi er sterkt assosiert med den engelske progrocken, og vi har aldri lagt skjul på våre inspirasjonskilder, så har vi alltid blitt ønsket velkommen. Vi prøver ikke å gjøre krav på noe av det som vårt eget, men vi har kanskje noe å tilføye.
– I fjor gikk det rykter om at bandet var på randen til å bli oppløst. Hvor mye hold var det i de ryktene?
– Det var en periode etter at vi hadde turnert for «New Day Rising», og vi hadde jobbet steinhardt og hadde håpet at den skiva skulle gi oss et løft. Vi puttet mye inn, men gikk etterhvert tomme – vi mistet entusiasmen og spillegleden, og trengte en forandring, så vi var usikre på om vi ville fortsette. Skiva gjorde det bra i de markedene hvor vi hadde et publikum, men den åpnet ingen nye dører for oss. Alt vi hadde bygget opp, var i ferd med å falle sammen. Da turneen var ferdig, hadde vi også følelsen av at det var over, og alle gikk hver til sitt. Vi tre brødrene var stadig like glade i hverandre, men de to andre i bandet, trommisen og keyboardisten, skjønte at her skiltes våre veier uten at noen trengte å si noe mer om det. Platekontrakten med Universal var utløpt, og de hadde ærlig talt ikke vist særlig vilje til å jobbe med og for VHB. Vi tre måtte sette oss ned og ta en alvorlig diskusjon på om vi virkelig ville fortsette, og ta prosessen med å finne nye folk og ny platekontrakt. Det var veldig nære på at vi la inn årene, men vi ville ikke gi oss, og det er jeg veldig glad for nå.
– Hva gjorde utslaget?
– Kanskje først og fremst de nye låtene vi hadde skrevet! Jeg følte at vi måtte spille de inn, det ville være et sløseri å ikke gi de ut.
– Nå har dere et plateselskap som virkelig kommer til å stå på for dere. Mascot er pr idag det eneste plateselskapet jeg vet om som hver uke sender meg deres nye promo-CDer, et par måneder før utgivelse, i en konvolutt med håndskrevet adresse og frimerker på.
– Det er veldig godt å høre, det var jeg faktisk ikke klar over! Vi grublet lenge på hvilket plateselskap som ville være riktig for oss – det måtte være et selskap som forsto hva dette bandet handlet om, ikke et som ville at vi skulle produsere radiohits og en million strømminger på Spotify. Vi har en klar visjon på hva vi vil gjøre – musikken vår er veldig gitarbasert og røtter i 70-, 80- og 90-tallet. Mascot var vårt førstevalg, og vi var veldig glade for at de også følte at vi hørte hjemme i deres stall.
– Skriver dere musikk kun for egen glede, eller for den eksisterende fanskaren, eller prøver dere noen gang å tiltrekke dere nye fans?
– Først og fremst er dette låter som kommer naturlig ut av oss – vi har alle tre et sterkt kreativt behov, vi lager musikk fordi vi må, ikke bare fordi vi vil. Heldigvis er det nå mange mennesker som liker det vi gjør, og det har vi selvsagt i bakhodet og er takknemlige for, men det er også mange som ikke liker det vi gjør, og de kan vi ikke ta hensyn til. Vi kan ikke lage musikk vi ikke står inne for selv kun for å tekkes folk som ikke liker det vi gjør nå. Du vil nok aldri få høre Von Hertzen Brothers med loops og EDM-beat. Det er ikke oss, vi har nok en litt gammeldags vinkling på musikken vår.
– Jeg innså nylig at dere tre skriver låter hver for dere – ikke sammen.
– Vi har perioder hvor vi hver for oss kommer opp med låtidéer som vi presenterer til de andre to. Noen ganger er låta nesten ferdig i utgangspunktet og blir lite forandret frem til studioinnspilling, mens andre ganger utløser idéen en snøballeffekt som tar idéen i en helt annen retning. Jeg kan ha et bra refreng, men slite med å finne et passende vers, som en av de andre to umiddelbart ser en god løsning på, kanskje ved å kombinere refrenget med verset fra en av deres låter. Vi har en god dialog og gir hverandre innspill, vi tilpasser låtene til min stemme og så videre. Vi hadde tyve utkast til låter til «War Is Over», vi jobbet videre med tolv av de, og ti av de havnet på skiva. Eller, alle tolv er faktisk på vinylutgaven.
– Hva med tekstene, er det ditt domene?
– På en måte. Melodien kommer alltid først, og må kunne stå på egne ben og utløse en følelsesmessig reaksjon. Teksten bør komplementere musikken, og den av oss som har skrevet låta, har oftest en visjon om hva den bør handle om. Som oftest er det noen strofer med tekst i demoen av låta, som jeg bruker som grunnlag når jeg jobber med den endelige teksten.
– I enkelte band, som f.eks et av deres største forbilder Queen, så er det lett å høre hvem i bandet som har lagd hvilken låt. Føler du at det er slik med dere tre?
– Jeg mener det, jeg hører det tydelig selv i hvertfall. Jeg er pop-fyren av oss, han som skriver de kortere, melodiøse låtene som kommer kjapt til refrenget. (Storebror og gitarist) Kie har gjerne de mer komplekse låtene – på denne nye skiva kom han opp med det 12-minutters tittelsporet, han skrev «Jerusalem» og «Who Are You?». (Lillebror og bassist) Jonne lager ofte lydlandskapene, filmusikkaktige sekvenser som bruke lang tid på å bygge seg opp i samme toneart før det omsider tar av. Her har han skrevet «Blindsight». Men vi har nok nærmet oss hverandres skrivestiler de siste årene, det var mer tydelig før.
– Du nevnte tittellåta på «War Is Over» – gud bedre for en mektig åpning! Jeg antar at den kommer til bli åpningslåta på de kommende konsertene også?
– Det har jeg ærlig talt ikke tenkt på, men ja, du har rett, det gir mening. Jeg er veldig stolt over at vi faktisk tok oss bryet med å lage den låta, for vi brukte mye tid og energi på den. Men det var verdt det! Det skjer så mye i den, masse moduleringer, transponeringer og taktskifter.
– Det virker som om man er nødt til å reise til enten England eller Finland om man vil oppleve Von Hertzen Brothers på en scene.
– Ja, vi har en sterk fanbase hjemme i Finland, men nå begynner det å skje ting i England også. Det gjenstår selvsagt mye arbeid i Skandinavia, BeNeLux og i Tyskland, og vi skulle gjerne spilt der, men det må skje under de riktige omstendigheter. Helst ved å turnere med et annet band som allerede har et publikum som også kan være positive til oss.
– Har dere ikke et marked der?
– Det tror vi at det er! Og vi hadde jo håpet at forrigeskiva, «New Day Rising», skulle åpne opp de markedene for oss. Men det skjedde ikke, enda vi hadde hyret inn lokale konsulenter i Tyskland og Nederland osv. I musikk handler det ikke om å ha et bra band med bra låter eller ikke hvis du vil slå igjennom. Det handler om hvem du kjenner og hvilke kontakter du har, og hvor mange du kan nå gjennom det nettverket du har.
– Vet du om dere har fans i Norge?
– Ja, vi har fått mange mails fra Norge som spør hvorfor vi aldri spiller der, men det er ikke opp til oss i bandet. Vi var på Universal de siste fem årene, men det virker som om de lokale Universal-kontorene er mer interesserte i å promotere sine egne artister, fra Norge eller Sverige, enn et godt voksent og smalt band fra Finland. Det var en av hovedgrunnene til at vi gikk til Mascot istedet.
Mikko Von Hertzen loste oss i 2016 gjennom de seks første VHB-skivene:
«Experience» 2001
– «Experience» oppsto som et prosjekt da vi tre hadde lyst til å gjøre noe sammen. Vi hadde ikke tenkt å starte noe nytt band, og vi hadde ingen store planer.
– Da spilte dere alle tre i andre band?
– Ja visst, vi hadde helt separate liv, selv om vi alltid har vært gode venner i tillegg til å være brødre. Jeg bodde i India, mens Kie og Jonne spilte i band i Finland, så dette var altså et helt uformelt sideprosjekt for moro skyld. Vi tenkte at dette kun skulle bli en skive, kanskje et par konserter, men ikke noe mer.
– Ganske eksperimentelle greier, med depressive tekster og titler – her kjenner man ikke igjen det bandet dere nå har blitt.
– Nei, vi hadde nok ikke helt funnet vår stil enda, og som du sier eksperimenterte vi vilt. Det er til og med en sitar på noen av sporene.
– Hva i helvete tenkte dere på med dette coveret?
– Dette er en selfie fra tiden før alle skulle ta selfies! Det er meg som tar bildet, og det er i India. Jeg sendte de mine utkast til låter på en minidisc, og ba de høre igjennom og plukke ut det de likte. Så inviterte jeg de ned til India for å jobbe videre sammen.
– Hvor i India var dette?
– Det er i Kerala i sør, et sted som heter Varkala.
– Åh, jeg elsker Varkala! Et av de herligste steder på jord!
– Har du vært der altså?! Jeg bodde der i flere år, og har fortsatt et hus der.
– Kult! Legg nøkkelen under dørmatta, så kan jeg stikke innom og ta inn posten for deg i november!
«Approach» 2006
– Fem år senere låt det mer melodisk og oppløftende.
– Ja, den hadde vi jobbet hardt og målbevisst med, vi brukte over ett år på å spille det inn. Jeg bodde fortsatt i India da, men innså at dette var altfor bra til å bare gi ut skiva uten å gjøre noe mer.
– Slik som førsteskiva ble?
– Ja, med førsteskiva spilte vi tre konserter, det var alt, så den forsvant bare i mengden. Mens vi mastret «Approach», hadde vi tre en seriøs prat om hvordan vi skulle gjøre det denne gang. Vi hadde ikke noe management eller agent, så jeg satte i gang med å booke konserter for oss. Vi spilte gjerne gratis, bare vi kunne få stå på en scene foran et publikum og selge skiva samtidig. Og det fungerte – skiva solgte bra og første singel, «Let Thy Will Be Done», ble veldig på populær på radio i Finland, så rart det enn måtte høres ut!
– Spiller dere fortsatt den på konserter nå?
– Av og til. Vi gjorde en turne i Finland i april 2016 i anledning 10-årsjubileet til «Approach», og da spilte vi hele skiva hver kveld!
– Dere har hatt akkurat samme bandbesetning siden denne skiva – altså dere tre brødrene pluss trommis og keyboardist?
– Ja, vi dannet vel egentlig bandet med denne skiva. «Let Thy Will Be Done» gikk opp til 7.plass på hitlistene i Finland, og plutselig ville alle festivalene ha oss. Vi endte opp med å få en finsk Grammy for Årets Rockalbum 2006. Så det var en veldig viktig skive for oss. Her skiftet vi gir, vi gikk fra å være et prosjekt til et band, og fikk et publikum – ikke bare i Finland, men litt utenlands også.
– «Approach» ble vel aldri sluppet utenfor Finland?
– Nei. Vi prøvde, men vi hadde et lite, lokalt plateselskap uten de internasjonale kontaktene som kreves for at det skal være noen vits. Men vi var travelt opptatt med turnering for «Approach». Vi gjorde tre konserter etter debutskiva, men over hundre for denne, over halvannet år.
«Love Remains The Same» 2008
– Vi var i flyten med «Approach», og ville lage en tredje skive kjapt mens vi hadde publikums oppmerksomhet, så «Love Remains The Same» kom kun to år etter «Approach», mens vi hadde spilt konserter hele tiden. Det er uten tvil det mest progressive albumet vi noensinne har lagd. Det har lange og svevende låter som maler bilder.
– «The Willing Victim» spesielt er vel det mest progga dere har gjort.
– Enig. Det er en lang episk låt som avslutter skiva, og jeg er veldig stolt av den. Skiva gikk helt til topps i Finland og lå på førsteplass i ukesvis. Den førte til at vi virkelig etablerte oss som topp-artister i Finland.
– Hvor store konsertlokaler fyller dere i Finland for tiden?
– Vi har akkurat solgt ut Kulturhuset i Helsinki, det tar rundt 1500. Vi kunne sikkert ha fyllt enda større steder om vi ikke hadde spilt så ofte over hele landet. På stamstedet vårt i Helsinki, Tavastia har vi spilt 27 ganger, vanligvis utsolgt to kvelder på rad, og det tar ca 800. En gang hadde vi fire kvelder på rad.
«Stars Aligned» 2011
– Vi brukte tre år på å komme opp med en god plan for en internasjonal lansering – «Stars Aligned» var den første skiva vår som ble sluppet utenfor Finland, og det førte til at vi begynte å spille litt festivaler utenlands. Spesielt i England var det interesse for oss.
– Ja, jeg registrerer at dere har nå spilt over 30 konserter i UK.
– Såpass? Ja, det kan stemme. Vi startet med å være forband for andre ukjente band, men det har tatt seg gradvis opp. «Stars Aligned» var skiva som utløste internasjonal interesse for Von Hertzen Brothers. Det er mange låter her som vi fortsatt spiller. «Angel’s Eyes» kan vi ikke droppe, og «Gloria», «Voices In Our Heads», «Miracle» og «Always Been Right» er viktige låter for oss.
«Nine Lives» 2013
– Hva er historien bak det ufattelig stilige coveret på femteskiva deres?
– Ja, Samuli Hemonen er en fantastisk kunstner, ikke sant? Vi leste en artikkel i et finsk musikkmagasin at han får inspirasjon av å lytte til musikk mens han maler, og han dro frem oss som et av sine favorittband. Og vi er fans av hans kunst også, så vi kontaktet ham og foreslo at vi skulle lage noe sammen. Han sendte oss noen bilder som han jobbet med, og dette som het «Ni liv», med ni tigre, grep oss med en gang. Og det passet bra siden vi skulle ha ni låter på skiva, så det ble enstemmig valgt til coveret. Jeg elsker det bildet, jeg har originalmaleriet på stueveggen hjemme.
– Og skiva er kanskje deres beste også, ikke minst takket være fantastiske «Prospect For Escape» og singelen «Flowers And Rust». Hvor svær ble den låta hjemme i Finland?
– Massiv! Vår største hit så langt, både hjemme og i utlandet. Og «Prospect For Escape» bruker vi nå til å avslutte konsertene, en veldig viktig låt for oss.
«New Day Rising» 2015
– Vi tok en stor risiko med «New Day Rising», for vi ønsket å legge lista høyere for oss selv denne gang – vi ville gjøre noe nytt, ikke bare gjenta oss selv fra forrige skive.
– Låtene var mye enklere denne gang?
– Ja. Vi ville lage en rett frem rocka skive med låter det ville være gøy å spille ute, og vi ville ha verdens beste lag i ryggen, folk som virkelig visste hva de gjorde. Så da hyra vi inn Gggarth Richardson (Biffy Clyro, Rage Against The Machine, Skunk Anansie) som produsent, Randy Staub (Metallica, Alice In Chains, Bon Jovi) til mixing, og Ted Jansen (The Eagles, Green Day, Alice In Chains) til mastering.
– Det fungerte, lydmessig er den aldeles fantastisk.
– Takk – jeg vet! Vi ville at det skulle høres så internasjonalt ut som mulig for å kunne nå ut over landegrensene. Jeg er veldig fornøyd med skiva, selv om jeg innser at den kanskje kunne vært mer progressiv – vi har mistet deler av det aspektet av musikken vår, selv om «Love Burns» og «Sunday Child» er ganske progga.
– «Hibernating Heart» er totalt deprimerende.
– Haha, ja, det er ingen hurralåt! Men den har et glimt av håp i seg. Men jeg savner litt de lange, episke, landskapsaktige låtene som vi har blitt ganske flinke å lage, så jeg tror kanskje vi kommer til å gå litt tilbake til den stilen til neste skive.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2017