Volbeat | Let’s Boogie! Live from Telia Parken

Universal

Elsket av mange og forhatt av omtrent like mange. Vi snakker om danske Volbeat. Det megapopulære hybrid-monsteret av et metal band som får damene til å kaste undertøyet og gutta til å bøtte ned på øl, eller var det omvendt? Jeg skal ærlig innrømme at da jeg fikk beskjed av mine kjære redaktør om å anmelde denne live-skiva fikk jeg både åndenød, sure oppstøt og hjerteflimmer. Alt på en gang. Rett og slett fordi Volbeat suger klamme eselballer i mine ører, men personlige preferanser til side. Denne live-innspillingen viser faktisk et knakende dyktig liveband, og hele 26 låter er ikke annet enn et imponerende sett. Og til tider svinger Volbeat også i mine ører, så lenge de holder seg unna rockabilly-faenskapet som trenger seg inn i trommehinnene som en irriterende myggsverm på Finnmarks-vidda en småfuktig sommerdag.  Luker jeg også bort den infernalskt irriterende knekken i stemmen til Michael Poulsen så låter det slett ikke ille. Men for fansen vil antagelig dette være en knakende god investering, og det er faktisk ikke vanskelig å skjønne at dette bandet har fått en stor og trofast tilhengerskare. Så kan man mene hva man vil om at det er blodharry herfra til helvete. For blodharry er det. Ingen kan nekte for det, og for meg er det et stort mysterium at tidligere Anthrax-gitarist Rob Caggiano er med på dette. Han setter uten tvil sin signatur på flere av låtene som inneholder elementer av thrash metal hvis vi legger godviljen til, og godt er det.

Settlista viser et ganske vidt spenn i låtene og det er faktisk ganske fascinerende å høre, enten jeg liker det eller ikke. Metallica preferansene ligger så tjukt i lydbildet at det nesten er unødvendig å nevne, og da mener jeg selvfølgelig fra “Black Album” og utover, altså fra begynnelsen på slutten når det kommer til Hetfield & Co. Men det er en helt annen historie. Skal jeg trekke frem en låt med positivt fortegn så må det bli “Slaytan”. Morsomt ordspill og forhåpentligvis ment med en humoristisk undertone med et tidvis Slayer lignende gitarriff i melodien. Også låta “7 Shots” er verdt å trekke frem, mest på grunn av legenden Mille Petrozza, mesterhjernen fra Kreator, som medvirker på vokal. Verdt å nevne eller glemme er også Lars Ulrich sin gjesteopptreden på hold deg fast…..”Enter Sandman”! Dessverre er hans egen skygge flinkere til å holde takta, men et morsomt innslag forsåvidt når man tenker på at Volbeat er det første danske bandet som har klart å fylle Telia Parken. En liten bragd i seg selv, så får heller Danmarks store sønn Ulrich dra hjem og øve litt med metronomen sin.

En kan mene hva man vil om Volbeat og selv om jeg enkelte ganger skulle ønske jeg hadde en ladd pistol innen rekkevidde under gjennomhøringen er det ikke til å stikke under stol at danskene faktisk er et maskineri av et band og at de låter langt mer vitalt live enn i studio. Det er bare å bite i det sure eplet. Når lyden på denne innspillingen i tillegg er nær optimal kvalitetsmessig er det direkte uprofesjonelt å slakte denne utgivelsen. Sannsynligheten for at undertegnede konverterer og blir fan av dette bandet er omtrent like stor som at en dverg eller kortvokst om du vil noen gang blir olympisk mester i høyde. Altså lik null. Men er du fan eller liker harry-metal med en eim av eksos og Elvis hoftevrikk så er det bare å åpne lommeboka. Kort og godt en imponerende liveutgivelse som garantert vil fremkalle klamme truser og krammiser i denimen blant fansen!

5/6 | Pål J Silihagen

Utgivelsesdato 14.desember 2018