Vivian Campbell – om Last In Line, Dio, Riverdogs og Def Leppard

Vivian Campbell var bare 21 år da han fikk sin livs sjanse, og ble gitaristen i Ronnie James Dio selvtitulerte band. Siden har han vært innom svære band som Whitesnake og Thin Lizzy, og det siste kvarte århundret har han spilt med Def Leppard. Likevel har han funnet tid både til å gi ut ny skive med sine gamle venner i Riverdogs, og til å turnere Europa med sine gamle frender fra Dio som Last In Line. Da disse stoppet innom Oslo, benyttet vi anledningen til en oppsummerende passiar med den sympatiske iren. 



Tekst og livefoto:
Geir Amundsen
Foto Riverdogs: Kelsey Danzeisen
 
– Det må være interessant for deg, som kommer rett ifra en sommerturné med Def Leppard i USA hvor dere har spilt for tusener av fans hver kveld, og i dag skal du på scenen med Last In Line på lille Hard Rock Café i Oslo foran 200. 

– Ja, det kommer til å bli trangt!

- Men er det vanskelig å holde motivasjonen oppe, når du er vant til å spille for tyve ganger så mange? 

– Nei, disse konsertene gjør jeg ikke for publikums skyld, jeg gjør dette for min egen glede. Jeg spiller ikke noe dårligere gitar om det er 200 eller 20000 i salen. Og dette er en helt annen type konsert enn det jeg gjør med Leppard. Dette er veldig energisk. Akkurat i kveld blir en utfordring, for det er ikke stor plass på scenen her, men vi får det nok til! Det blir nok en bra konsert, vi får jo fansen helt opp i ansiktet!
– Jeg registrerer at på denne turneen spiller dere låter fra de to første Dio-skivene, og noen egne fra «Heavy Crown» som kom ut i fjor. Er det noen grunn til at dere ignorerer «Sacred Heart»-skiva?
– Nei, vi har tidligere spilt både «King Of Rock’N’Roll» og tittelsporet – og «Mystery», tror jeg – men det var før vi hadde fått gitt ut vår egen skive. Da ble det så mye å velge i, og de to første Dio-skivene har så mange av fansens favoritter, at det var ikke til å unngå at det var «Sacred Heart»-låtene som røyk ut først.

- Det var vel heller ikke noe god stemning i Dio-bandet da dere lagde «Sacred Heart».
– Hmm, nei, det var ikke det. Mulig det er derfor vi mer eller mindre ubevisst skipper de låtene. Eller derfor den skiva ikke ble like bra som de to første. Det var på den tida det begynte å skjære seg mellom oss, både på det personlige plan og på det musikalske. Ronnie ville lage flere keyboard-baserte låter, noe jeg, Jimmy (Bain, bass) og Vinnie (Appice, trommer) var sterkt uenige i. Vi var et gitarbasert band, og Ronnie ville absolutt putte keyboards inn i arrangementene selv om låta ikke ble bedre av det. Det ble bare overlesset, og det kompliserte den kreative prosessen, komponeringen fløt ikke like lett og naturlig som det hadde gjort på de to første skivene. På toppen av det hele hadde Ronnie akkurat separert seg fra Wendy da, så han var mørk til sinns – irritabel og tverr, og vi andre tre unngikk å være i studio samtidig med ham. Jeg ser ikke bort ifra at vi en gang kommer til å ta inn låter fra den skiva igjen senere, men nå har vi nok med «Holy Diver», «The Last In Line» og «Heavy Crown», som det er viktig for oss å representere på scenen. Last In Line har utviklet seg fra å være et artig hobbyprosjekt hvor vi samlet oss for å spille låtene som vi lagde med Ronnie, til å bli et seriøst band. Vi skal i studio i september for å spille inn vårt andre album, så når vi turnerer neste år, har vi to egne album å plukke låter fra i tillegg til Dio-skivene. Det kommer bare til å bli vanskeligere å bestemme hva vi skal spille og hva vi skal droppe hver kveld. Men vi pleier å variere setlista fra kveld til kveld, vi har ikke noe fast opplegg! 



LAST IN LINE


- Hva kan vi vente oss fra neste Last In Line-skive?
– Jeg føler at vi har noen mer interessante låter på denne. Da Vinnie, Jimmy og jeg begynte å skrive låter til «Heavy Crown», så hadde vi ikke Andrew (Freeman, vokal) med oss så ofte, for han hadde flyttet fra Los Angeles til Las Vegas. Men det var vi for såvidt vant med fra Dio-tida – da skrev ofte vi tre låter uten at Ronnie var til stede. Eller utkast til låter – riff og grunnkomp som han kunne jobbe videre med, og fullføre med vokalmelodi og tekst hvis han likte det han hørte. Vi jobber på samme måte med Andrew – vi gir ham en grov risse av låten, og han kan si enten ‘Ja, dette kan jeg jobbe videre med’ eller ‘Nei, sorry, her hører jeg ingen melodi’. Og det funker for oss. Men låtene på «Heavy Crown» var ganske enkle og elementære. På den kommende skiva, i hvert fall på de syv låtene vi har hittil, så er musikken mer kompleks. Jeg snakker ikke om full prog her, men litt mer intrikate riff og arrangementer enn på debuten. Kanskje litt mørkere og mer finurlig. Jeg føler i hvert fall at utviklingen går i riktig retning for dette bandet. Vi er et band som vokser musikalsk.
– Du er ikke redd for at folk skal avskrive Last In Line som nok et Dio-tributeband?
– Vi kan ikke kalles et tributeband, vi er de gjenlevende orginalmedlemmene i Dio, og vi skrev disse låtene. Definisjonen på ‘tributeband’ innbefatter dermed ikke oss. Jeg har aldri brydd meg om hva folk tenker, og jeg har overhodet ikke engasjert meg i den ikke-eksisterende problemstillingen. Som jeg sa, jeg gjør ikke dette for andre, jeg gjør det for meg selv. Jeg er veldig egoistisk i forhold til dette bandet, haha! Jeg har en kløe som må kløs, og det spiller ingen rolle om jeg spiller for 200 eller 20000 hver kveld.
– Apropos tributebands, jeg hørte i forrige uke at The Dio Disciples skal turnere i vinter med Ronnie James Dio som et hologram på scenen. Hva tenker du om det? 

– Hmmm…jeg har aldri sett et hologram, så jeg aner ikke hvordan det funker. Men for min del er det greit, det er en stor verden og det er millioner av folk å spille for. Hvis noen har lyst til å betale for å se et hologram av Ronnie som opptrer, med vokalen på tape, så er det fint, og om noen vil komme og se oss, så er det enda bedre! Men det er bare en fordel for begge band – jeg tror Dio Disciples tjener på det vi gjør, for det gjør at fans ikke glemmer den musikken vi lagde med Ronnie. Og det de gjør nå, fører kanskje til at mange tenker at ‘Åh, et show med Dio, som hologram. Men kanskje jeg kan gå og se…’
– ‘…Et ekte band!?’
– Haha, ja, noe sånt! Så joda, det plager ikke meg at de gjør dette, jeg tror det er en vinn-vinn-situasjon for begge band. Vi konkurrerer ikke om hverandres dollar, det er ikke slik at Dio-fans velger side og går for å se dem, men ikke oss! Dette er uansett ikke noe vi gjør for profitt, jeg mener, se hvor vi er nå!

- Nei, jeg regnet ikke med at du gjør dette for å bli rik!
– Nei, jeg er her for appelsinjuice og kaffe. 



RIVERDOGS


– I juli kom den fjerde skiva til ditt tredje band Riverdogs ut. Hvordan fant du tid til å lage og spille inn «California» inni mellom skiver og turneer med Def Leppard og Last In Line? 

– Det skal innrømmes at det ikke var lett – men det var verdt det! Det har blitt en fantastisk skive. Jeg har aldri vært flink til å sette av tid for meg selv. Jeg elsker jo å spille i band og lage musikk og turnere verden, og jeg er dypt takknemlig for at jeg i hele mitt voksne liv har vært så heldig å kunne ha min fremste lidenskap som mitt arbeid. Man kan ikke be om mer, det har vært sykt givende.
– Er du en familiemann?
– Ja, og jeg har endelig kommet til det stadiet hvor jeg innser betydningen av å sette av fritid som jeg kan tilbringe med familien hjemme i Los Angeles. Jeg er nygift, siden 2014, og har to døtre som jeg prøver å være sammen med så mye jeg kan når jeg ikke er på turne.

- Og da må noen band nedprioriteres, forstår jeg?
– Ja. Etter at vi hadde gitt ut «Heavy Crown», fikk jeg en henvendelse fra Serafino, sjefen på Frontiers som ga ut Last In Line, som lurte på om jeg kunne være interessert i å lage en ny skive med Riverdogs, men da mer som en oppfølger til den første skiva vår. Ikke som «World Gone Mad», EP’en vi lagde i 2011, ikke noe akustisk, men mer gitardrevet rock med samme driv som debuten. Jeg sa at joda, det kunne vært gøy. Så jeg ringte rundt til Rob (Lamothe, vokal) og de andre guttene, og alle var helt klare for det. Problemet var å finne tid og sted, siden Rob bor i Ontario, Nick bor i Nashville, og jeg og Marc er i L.A. Men vi kom i mål, og alle var veldig fornøyde med skiva, den ble akkurat det vi hadde håpet på at vi skulle klare å oppnå. Men da vi deretter ble spurt om vi kunne gjøre en turne, var jeg nødt til å sette foten ned og si nei. En ting er å skrive og spille inn en skive, det er noe helt annet å pakke kofferten og forlate familien din for flere uker eller måneder, og befinne seg på andre siden av jorden som de, mens vi spiller på steder som dette. Jeg stiller opp 100% for Def Leppard, og jeg stiller opp 100% for Last In Line, men da er det ikke mer tid igjen, og jeg kan ikke stille opp 20% for Riverdogs. Vi skal gjøre en konsert i Los Angeles i desember sammen med noen andre Frontiers-band, men det er det. Riverdogs forblir et studioband. Jeg har blitt 55 år gammel, og har skjønt at jeg må sette av egentid, og tid for døtrene mine.
– Har du noensinne gjort fulle konserter med Riverdogs? 

– Ikke på mange år. Vi gjorde noen få konserter for moro skyld rundt 2004 tror jeg, i sørlige California. Men vi spilte jo mye allerede før førsteskiva kom ut, rundt 1990. Da bodde vi alle i Los Angeles, og gjorde alt vi kunne av konserter i California. Og da skiva kom ut, gjorde vi en kort promoteringsturne rundt om i nord-Amerika. Men like etterpå trakk Epic, plateselskapet vårt, all støtte til turnering. Den nye sjefen sa til oss at ‘Jeg føler ikke helt denne skiva, gå heller og lag en ny en!‘. Det svei. Jeg hadde puttet 18 måneder og hjertet og sjela i den skiva, og så kommer en feit fyr og napper teppet under beina på oss. Og da var det på tide for meg å gå videre.
– Var det da du fikk et tilbud fra Lou Gramm (og hans nye band Shadow King)? 

– Det kom i ettertid, jeg sluttet ikke i Riverdogs for å begynne i et annet band. Jeg sluttet kun fordi vi hadde brukt halvannet år på å komme dit vi var, og i mellomtiden hadde vi nesten ikke inntekt. Jeg hadde regninger å betale, jeg hadde en husleie og en bil. De andre gutta brukte noe av pengene vi fikk for å lage skiva til å kunne brødfø seg så lenge, men jeg var økonomisk i stand til å ta vare på meg selv, inntil et visst punkt. Jeg ville ikke bruke studiobudsjettet til husleie. Men da vi etter halvannet år fikk beskjed om å gå tilbake til start, så hadde jeg ikke noe valg lenger. Da måtte jeg trekke meg ut og finne noe annet som jeg faktisk kunne leve av, og det førte etterhvert til Shadow King med Lou Gramm. Samtidig jobbet jeg med en soloskive, og like etterpå fikk jeg en telefon fra Joe Elliott som ville diskutere om det kunne være en god idé for oss begge at jeg begynte i Def Leppard.
– Jeg elsker den første Riverdogs-skiva, en av tidenes beste debutskiver! 

– Jo takk, og det er jo akkurat slike uttalelser som er belønningen for å jobbe med band som Riverdogs, eller Last In Line – ikke inntektene fra platesalg. Det er mer en kreativ belønning. Riverdogs-debuten har blitt en kultklassiker, vi hører fra folk verden over som elsker den, og det er en belønning i seg selv. Tjente vi noe penger på den? Overhodet ikke! Men vi får en tilfredsstillelse av å vite at vi har skapt et kunstverk av et album. Og jeg føler det samme for vårt nye album «California» – jeg forventer ikke å få en eneste krone inn på konto på grunn av den, men jeg er stolt over den. Som artister traff vi blink med den skiva, og det er et mål i seg selv.

- Har du en favoritt fra «California»?
– Mange! «Golden Glow» er vel kanskje den mest umiddelbare. Og «I Don’t Know Anything» er veldig følelsesladd, hver gang jeg hører den, vil jeg bare spille den en gang til. Jeg elsker Robs vokal på den, og den historien som fortelles.
– Ja, det er en rød tråd gjennom alle tekstene på den skiva, føler jeg? 

– Bra! Godt observert! Det handler om en bestemt tid og sted, nærmere bestemt California på slutten av 80-tallet. Det handler om de problemene vi alle gjennomgår, de menneskelige følelsene vi alle har uansett hvem du er, hvor du bor eller hva du jobber med. Hver gang jeg hører på skiva, plukker jeg opp nye små ting i Robs tekster som knytter det hele sammen. Og det er en lyrisk fortsettelse av temaene og personene vi møter i tekstene på førsteskiva.
– Hver eneste gang jeg hører Riverdogs, slår det meg at Rob Lamothe burde vært et verdensnavn. Herregud for en sjel den mannen har i stemmen sin! 

– Helt enig, jeg har sagt det samme siden første gang jeg hørte ham! Jeg har vært utrolig heldig og fått jobbe med noen av verdens beste sangere, som Ronnie James Dio, Lou Gramm, David Coverdale, Joe Elliott og ikke minst Andrew Freeman, og selv om Rob Lamothe kanskje er den mest ukjente av de, så er han helt der oppe i eliten av vokalister. Han er helt fantastisk som sanger, som tekstforfatter, som låtskriver og som menneske, og han burde vært verdensberømt – det forbløffer meg at han ikke er det. Men det beviser bare at i musikkbransjen er ikke talent det viktigste for å slå igjennom. (Intervju med Rob Lamothe her!



DEF LEPPARD


– Har Def Leppard noen planer for det kommende året da?
– Javisst, 2018 kommer til å bli et hektisk turneringsår for Leppard. Vi jobber alle individuelt med nye låter, selv om vi kanskje ikke har noen konkrete planer om å gå i studio med det aller første, men vi er i hvert fall i gang. Det tar sikkert halvannet år eller to, men det vil alltid komme en ny Leppard-skive, og vi spiller jo stadig konserter. USA er riktignok vårt største marked, men vi prøver å turnere i Europa hvert 2.-3. år, så jeg regner med at vi er tilbake her innen utløpet av neste år.

- Jeg antar at det er mye mer gøy for deg å spille konserter med Last In Line enn med Def Leppard, selv om det er mindre folk i publikum – for med Last In Line spiller du dine egne låter og riff, mens du i Def Leppard må kopiere Steve Clarks gitarspill 90% av tiden. Leppard spiller vel for tiden ingen låter som du har vært med å skrive. 

– Nettopp! Men det kan nesten ikke sammenlignes. Det vi gjør med Leppard er en velsmurt og koreografert produksjon, et show. Her i kveld spiller vi en intim klubbkonsert, hvor jeg er den eneste gitaristen og alt er veldig gitardrevet. En gitarsolo i en Def Leppard-låt er veldig strukturert og planlagt, det er en melodi innen melodien som skal spilles til punkt og prikke, og spesielt Steve Clarks soloer. De er veldig sammenfiltret med det den andre gitaren gjør, og da er det lite rom for improvisasjon underveis. Teknisk er det ikke så utfordrende for meg å spillle Def Leppard-låter som det er å spille «Stand Up And Shout», «Don’t Talk To Strangers» eller Rainbow In The Dark», for der må jeg dra hele lasset, siden dette er et veldig gitarbasert band. Utfordringen med Def Leppard ligger mye mer i det vokale – alle i bandet synger, og vi har aldri brukt samplede koringer! Det vi gjør vokalt, er svært komplisert, og jeg er stolt over at vi klarer å levere det uten å måtte ty til teknologiske hjelpemidler. Jeg kommer ikke på noe annet band innenfor hard rock som kan gjøre det vi gjør, og jeg tror det er grunnen til at Leppard er såpass suksessrike som vi er, for vi har et særpreg som ingen andre rockeband er i nærheten av å kunne gjenskape på en scene. Før en Leppard-turne er det koringene jeg øver på, ikke gitarspillet. I Last In Line åpner jeg ikke munnen en eneste gang, jeg har ikke en koringsmikrofon en gang! Der må jeg derimot varme grundig opp på gitaren før vi går på scenen, stikk motsatt av Def Leppard.

- Hva tenker du når du ser halvparten av publikum stå med mobilkameraene høyt hevet og ser showet via an liten skjerm?
– Sukk… Det er noe som har gått tapt i den yngre generasjonen, og det er evnen til å leve i nuet. Når du er opptatt av å dokumentere noe for ettertiden, så går du glipp av nåtiden. Jeg skjønner det, jeg gjorde det samme da jeg var på mine døtres skoleoppsettinger, da sto jeg med min iPhone og filmet. Men jeg sluttet med det, det var viktigere for meg å kunne være 100% til stede der og da og se det i 3D, enn å kunne se det på et halvdårlig opptak i ettertid. Det er jo artig å kunne ha et opptak av en viktig begivenhet i ditt liv, men hvor ofte ser du på det? For å legge ut på Facebook? De av dine venner som ikke gadd å bli med på konserten, kommer i hvert fall ikke til å gidde å klikke seg inn på et kornet opptak med dårlig lyd fra konserten. Men hvis noen på død og liv vil gjøre det, så greit for meg.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2017

, , , ,