Vanden Plas – Teaterfolk og spøkelseshistorier

I oktober 2019 slapp det tyske progmetal-bandet Vanden Plas albumet «The Ghost Xperiment – Awakening». Plata var første del i et todelt epos om nekromanti, eller samtaler med de døde. I desember 2020 kom andre og siste del, kalt «The Ghost Xperiment – Illumination». Vi tok en prat med gitarist Stephan Lill, eller rettere sagt, Stephan tok en prat med oss, for her satt praten løst.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Jannik S Wagner

– Jeg har hørt på (og anmeldt!) «The Ghost Xperiment – Illumination» noen dager nå, og dette er umiskjennelig Vanden Plas. Jeg har fulgt dere siden «The God Thing» kom i 1997, og så dere på Rockefeller da dere varmet opp for Dream Theater.
– Var du der? Så kult! Jada, jeg husker den konserten, det var en av de vi husker best, faktisk.
– Såpass? Moro. Det er som sagt lett å høre at det er Vanden Plas også på denne skiva. Dere har vært tro mot stilarten deres i alle år.
– Det er litt interessant at du sier det, for vi har fått noen kommentarer på akkurat det gjennom årene. Stort sett får vi positive tilbakemeldinger på ny musikk eller nye videoer. Det er sikkert 99% som sier de liker det de hører, men kanskje 1% som ikke liker Vanden Plas lengre, fordi de syns vi har blitt for brutale, haha! Men jeg vil jo si vi har forandret oss gjennom årene. Vi startet tross alt i 80- årene, og hørte mye på hair metal, som Dokken og Mr. Big, så vi var helt klart inspirert av disse. Y&T var også et band vi hørte mye på, husker jeg, så jeg vil påstå at spesielt førsteskiva vår var hardrock, med progressive elementer, men fra «The God Thing» ble vi mer progressive i stilen. Derfra og fram til nå har vi ikke endret stilen mye, men noe variasjon gjennom årene har det nok blitt, vi er tross alt ikke 25 år gamle lenger. Vi er litt eldre, og vi har gjort oss mange nye erfaringer. Blant annet har vi jo gjort mange teater-oppsetninger, vi har jobbet med klassiske orkestre, og lært mye om orkestrering fra dem, så akkurat det har nok påvirket oss mye. De eneste bandene jeg kommer på som låter likt i dag som for 25 år, må være band som Iron Maiden og Saxon, for eksempel. Eller, forresten, til og med Saxon har utviklet seg, men Iron Maiden, de er tro til stilen sin! Men jo, vi har holdt oss til det vi kan, og vi har mer enn 30 år med samme besetning, så vi vet hva vi gjør.
– Det er jo ganske imponerende! Så mange år med samme besetning. Hvor mange band kan si det samme?
–  Ja, det er ganske spesielt. Jeg vet ikke helt hva hemmeligheten er, vi har som alle andre band diskusjoner om mange forskjellige ting, men vi har gjennom alle årene funnet måter å jobbe sammen på, for eksempel med å gjøre disse teater-oppsetningene vi holder på med. Vi er på mange måter ikke bare et rockeband, vi er et firma. På den ene siden har vi bandet, Vanden Plas, men for å tjene penger, jobber vi med teater, der vi er engasjert som musikere. Vi har spilt stykker som «Jesus Christ Superstar» og «The Rocky Horror Show», men vi skriver også våre egne rockeoperaer, og bare det å skrive et stykke i seg selv er en prosess som gjerne tar to år. Vi har nå skrevet totalt seks rockeoperaer, og har drevet med det siden rundt 2006. For å få til alt dette, må vi jobbe profesjonelt sammen.
– Nettopp. Nå kommer jo «The Last Paradise Lost» ut snart, og den har dere jobbet med i snart to år, i tillegg til å ha skrevet musikk til to skiver som bandet Vanden Plas?
– Ah, du har allerede funnet ut av det ja. Ja, vi har jobbet simultant med de to prosessene. Når vi skriver disse rockeoperaene, jobber vi med folk fra teatret, som oftest teaterdirektøren. Han sier gjerne; ’Nå har dere gjort «Christ 0», dere har gjort «Chronicles Of The Immortals», og dere har gjort «Everyman». Vi har en idé til et stykke kalt «The Last Paradise Lost». Tror dere at dere kan få til noe der?’ Da starter vi prosessen umiddelbart. «Everyman» var jo en stor suksess. Vi spilte den på tre teatre i Tyskland, og et teater i Østerrike, så vi var inne i en god teaterperiode da forslaget om «The Last Paradise Lost» kom. Vi starter med å sette oss inn i historien, noe som tar tid, spesielt med en så kompleks historie som dette. Deretter setter vi sammen scenen, før vi starter låtskrivinga, og tilpasser den til hver enkelt karakter og hver scene i stykket. Det er ikke bare å skrive tyve låter, og tro at jobben er gjort. Alt må balanseres i forhold til hvem som er på scenen, og hvilke rekvisitter som skal være på scenen til enhver tid. Midtveis i produksjonen kan direktøren komme med endringer i oppsettet eller hvem som skal være på scenen, og vi må endre detaljer i låtskrivinga. Dette er også tidkrevende, ettersom jeg kanskje må endre eller legge til partier i enkelte låter i stykket, noe som kan skje flere ganger i løpet av prosessen. Deretter begynner øvelsene, og til og med der kan det komme endringer, så dette er en prosess som ikke er over før stykket endelig settes opp. For eksempel så kan produsenten komme med ønsker om å forlenge ei låt, så en av karakterene får forflyttet seg på scenen, eller fortalt mer i en tekst. Eller forkorte den, du skjønner tegninga. Så ja, som du sier, vi skrev «The Last Paradise Lost» simultant med to album med «The Ghost Xperiment». Du skjønner det, at Vanden Plas har faktisk blitt kalt late, fordi vi ikke turnerer så mye. Kritikerne sier vi bare spiller inn platene, så gjør vi ikke noe før neste plate kommer ut. Da må jeg irettesette dem, så jeg dementerer det, og forteller dem at de tar feil. Vi spiller kanskje ikke live så ofte som Vanden Plas, men bare i fjor spilte vi på tre eller fire teater-oppsetninger, så vi hadde kanskje 70-80 liveopptredener i fjor. Vi spilte blant annet Green Day-oppsetningen «American Idiot», i tillegg til våre egne oppsetninger. På toppen av dette, lagde vi altså et nytt stykke, i tillegg til to album, så vi kan ikke akkurat beskyldes for å være late. Det er dette som er grunnen til at vi ikke turnerer like mye som endel andre band, vi har flere engasjementer som løper simultant. Vi får ikke til å gjøre en to-ukes turné, for eksempel, for vi spiller på teatret minst to- tre kvelder i uka. Da blir det umulig for oss å reise bort. Det ville bety at vi måtte avlyse en teaterproduksjon, noe vi ikke er i stand til å gjøre, ettersom en teateroppsetning går gjennom et helt år, noe en turné ikke gjør, i hvert fall ikke for vår del. Da må vi i så fall avgjøre; tar vi et år med teater, eller kansellerer vi det og drar på turné i to uker?
– Tror du dere får tid til turnering neste år?
– Vanskelig å si. Om ting går seg til, starter vi øvelsene til «The Last Paradise Lost» i mars, så før det kan det være mulig, men med Covid-situasjonen, er det svært usikkert hva vi rekker før den tid. I tillegg skulle vi egentlig spilt «Jesus Christ Superstar» på nyåret, men igjen, Covid 19 har satt en stopper for det også. Noen i ensemblet testet positivt for viruset, så oppsetningen ble utsatt. Sånn har vi holdt på siden september, og det har blitt utsatt måned etter måned siden da. Kanskje får vi til en kort turné neste år, det er planer for det, men foreløpig er det svært usikkert om det blir noe av. Alt av turnering og teateroppsetninger fra 2020 er utsatt til 2021, så vi får ta det derfra. Dessuten, når ting normaliserer seg, vil vel alle band turnere, så det blir hard konkurranse om publikum, om du skjønner, hehe.
– «The Last Paradise Lost» har etter planen premiere i april. Blir den satt opp som normalt enn så lenge?
– Ja, så langt ser det sånn ut. Spørsmålet er om vi må vente på vaksinen før ting endrer seg, så vi tar det fra måned til måned, men vi må se positivt på det. Kanskje vi kan gjøre noen utendørskonserter i tilfelle, jeg vet ikke. Jeg er ikke overbevist om at vi får normale konsertforhold før sommeren 2021, jeg tror egentlig ikke det.

– Ok, Stephan, la oss gå tilbake til «The Ghost Xperiment». Andy (Kuntz, vokal) skrev jo tekstene til disse to platene, mens musikken er i hovedsak skrevet av deg. Kom han med tekstene til deg så du tonesatte disse, eller omvendt?
– Vel, Andy har en forkjærlighet for lange epos, og jobber med ideen mens jeg skriver musikken. Jeg kan presenter en melodi eller et riff for ham, og han sier; ’ah, dette passer perfekt til denne karakteren’, eller noe der omkring. I Vanden Plas jobber vi sånn at vi syr sammen historien med musikken underveis, etter hvordan Andy føler musikken passer historien hans. Fordelen med å skrive for bandet fremfor teatret, er at vi slipper å forholde oss til scenografien, det er kun musikk og historie som skal flettes sammen. Dermed går det raskere å finne løsninger der tekst og melodi fungerer optimalt sammen. Andy kan for eksempel komme med en tekstidé til et refreng, der vi dobler refrenget, så han får plass til alt han må få sagt før neste vers kommer.
– Er det du som skriver melodilinjene, eller er det Andy?
– Andy lager melodiene, og tilpasser eventuelle harmonier der det passer seg. Eller; vi har en overenstemmelse. Jeg kan også ha ideer til melodilinjer, men de holder jeg for meg selv, til han er ferdig med sine ideer, om ikke er jeg redd for at han blir påvirket av mine ideer. Deretter sammenligner vi, og bruker den vi syns fungerer best. Det som er litt interessant, er at noen ganger når Andy kommer med sin idé, er den skremmende lik min egen. Vi har jobbet sammen så lenge nå, at vi er som et gammelt ektepar som avslutter den andres setninger, haha. Vi er en symbiose!
– Hvordan jobbet dere fram «The Ghost Xperiment»-platene, ble de gjort samtidig eller hver for seg?
– I utgangspunktet var planen at historien skulle gis ut på ett album, men det viste seg at den ble for lang. Opprinnelig besto historien av ni låter, men de ble alt for lange, så vi delte de opp, og tenkte å gi det ut som et dobbeltalbum, men i disse dager er det for kostbart for et band som Vanden Plas å gi ut dobbeltalbum, så vi brukte de første seks låtene til den første plata, så brukte vi de tre siste, pluss fire nye som jeg skrev, for å fullføre historien på den andre plata.
– Jeg forstår. «The Ghost Xperiment» er basert på en sann historie, «The Philip Experiment». Jeg burde kanskje hørt med Andy om akkurat dette, men dere jobber vel såpass tett at du vet hva han tenker. Vet du hvordan han utviklet historien ut fra det han fant ut om «The Philip Experiment»?
– Andy er en veldig spirituell type, og han har lenge hatt lyst til å skrive et epos i denne sjangeren, men det er vanskelig å skrive spøkelseshistorier. La oss si at vi ser en spøkelsesfilm. Å lage slike filmer er krevende, for du må tenke veldig annerledes, du må være smart. Andy ville ha en spøkelseshistorie med rot i virkeligheten, så han gjorde endel research før vi satte i gang. En dag ringte han meg, og fortalte at han hadde funnet den perfekte bakgrunnen for en god spøkelseshistorie. Han ville ikke kopiere historien han leste, men heller bruke den som base, for så å skrive sin egen historie basert på eksperimentet. Å kopiere andres historie ville ikke vært givende for ham, for å si det på den måten. Andy har en veldig kompleks måte å skrive på, så du må gjerne høre låtene og lese tekstene flere ganger før du får med deg hele bildet han forsøker å male. Han er dyktig på det. Om du ber meg forklare historien bak «The Ghost Xperiment» i én enkelt setning, ville jeg vært sjanseløs, den er alt for kompleks til det.
– Jeg gleder meg til å lese tekstene til del 2, de fulgte ikke med musikken da vi fikk promoen.
– Det bør du! Ikke alle er like interessert i tekstene, de er mer opptatt av musikken. Jeg er mer den typen selv, jeg lytter mer til selve musikken enn til tekstene, men om du er typen som liker å følge tekster, er disse to skivene perfekte! Det er ikke sånn at du være opptatt av verken tekster eller spøkelseshistorier for å like plata, men historien er kjempebra, så det er bare å glede seg.

– Det høres spennende ut. Jeg håper dere får anledning til å turnere med konseptet. Om dere tar turen til Norge, vil i alle fall jeg stille opp.
– Takk for det, vi gleder oss. Forresten, du nevnte at du så oss i Oslo i 1997. Jeg husker den konserten svært godt. Den er fortsatt inne på vår Topp 10-liste over konserter vi har gjort.
– Virkelig?
– Ja visst! Om jeg husker korrekt, var det i et lokale med plass til rundt 1500 personer, med to gallerier i motsatt ende av lokalet, sett fra scenen.
– Du husker godt, Stephan. Rockefeller tar i overkant av 1300 mennesker, og har, som du sier, to gallerier i enden.
– Ja, ikke sant. Jeg husker da vi gikk på scenen, var det en veldig nær atmosfære med publikum. Denne følelsen var spesielt god i Oslo, men vi vet ikke hvorfor. Vi pratet om turnéen flere år senere, og hørte fra folk som var på konserten i Oslo, som sa de syntes den var så bra, spesielt i kombinasjon med Dream Theater, som vi jo åpnet for. Vi satt også igjen med den samme følelsen, at det var en veldig bra konsert. Vi gjorde jo ikke noe spesielt, men det var noe med atmosfæren den kvelden som var helt spesiell.
– Det var en veldig god atmosfære den kvelden, og på den tiden var dere et perfekt supportband for Dream Theater. Stilmessig var dere veldig like Dream Theater da de ga ut «Falling Into Infinity».
– Helt enig. Det var kanskje 200 band som var ute etter denne giggen, og vi var heldige nok til å få den. Mange av Dream Theaters fans var ikke spesielt begeistret for «Falling Into Infinity», kanskje fordi den var mer kommersiell enn forgjengerne, jeg vet ikke, men turnéen var veldig bra, og gutta i Dream Theater behandlet oss veldig bra. I starten kjente vi ikke hverandre, men vi ble godt kjent underveis, noe som var veldig hyggelig. Vi var allerede rutinerte på livespilling, vi hadde jo eksistert som band i over 10 år, så vi hadde ganske mye live-erfaring. Da vi startet turnéen sammen med Dream Theater, satte de opp utstyret sitt først, så fikk vi bruke plassen som var til overs. Alt av pedalbrett og slike ting som John Petrucci og John Myung brukte sto jo framme mens vi spilte, så vi hadde ikke mye plass, men vi klagde aldri, for vi visste jo at det er sånn ting fungerer for supportband. Vi spilte én kveld, vi spilte to kvelder, og etter den tredje kvelden, la vi plutselig merke til at crewet til Dream Theater begynte å fjerne pedalbrettene etter de var ferdige med lydsjekken. Vi ble litt overrasket over hvor fint de behandlet oss, så da vi takket dem, spurte de oss om vi lurte på hvorfor de fjernet utstyret. Det gjorde vi selvfølgelig, og de fortalte oss at vi gjorde en god jobb, og klaget aldri, så det var deres måte å takke oss for innsatsen på. I tillegg fikk vi lydsjekk, det hadde vi ikke til å begynne med – da måtte vi rigge utstyret vårt mens publikum var på vei inn i salen. Jeg ville bare fortelle historien, ettersom Norgeskonserten står som et godt minne for oss.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020

,