Uriah Heep – ser lyst på livet

Siden de britiske veteranrockerne i Uriah Heep debuterte i 1970 med en av hardrockens milepæler «Very ‘Eavy… Very ‘Umble», har grunnleggeren Mick Box vært selve sjelen og hjertet av bandet. Etter snart 50 år som låtskriver og gitarist har Mick, som fremstår som alt annet enn rollefiguren til Dickens som bandet er oppkalt etter, ingen planer om å legge opp. Vi tok en prat med Mick Box som ikke har gjestet Rockefeller siden 2006.



Tekst: Heidi Bolle
Livefoto: Geir Amundsen

Uriah Heeps gitarist og nestor Mick Box tar imot oss med åpne armer, et smil og en klem.

– Gratulerer med dagen, Mick. Du ble 70 år denne uka og i den forbindelse tok jeg med en liten oppmerksomhet.
– Så omtenksomt av deg, kjære.
– Dette er et slags kombinert puslespill og bursdagskort.
– Så moro, da har jeg noe å gjøre på bandbussen.
– Du har spilt musikk i snart 50 år. Hvordan har musikken utviklet seg med deg i løpet av denne tiden?
– For å være ærlig må jeg si at jeg tror at musikken stort sett er den samme som før. Du vet, de gode sangene er de som holder seg med tiden. Det er sangen som er det viktigste. Jeg tror at så lenge du har gode sanger så vil du kunne fortsette i karrieren din, for når alt kommer til alt så er det favorittsangene fansen kommer på konsertene for å høre. De holder seg med tiden. De tillater at vi fortsatt kan lage nytt materiale og fortsette med karrierene våre. Hvis du tar for deg enhver genre innenfor musikk uansett om det er klassisk rock, blues, newwave, eller tungmetal så er det de beste sangene som overlever. Vi prøver fortsatt å levere gode sanger.
– Mange kritikere vil hevde at dere nådde høyden musikalsk på 70-tallet. Hva vil du si om den påstanden?
– Vel, kritikere gjør det de kan best. De kritiserer. Ha ha ha! De fleste av de er jo kun frustrerte musikere uansett! Jeg tror at det viktigste er å se på det vi har oppnådd i årenes løp. Vi er fortsatt her etter snart 50 år, mens kritikerne for lengst har sluttet i jobbene sine. Så jeg vil vel si at vi leder 1-0 over de.
– Forrige gang dere spilte her på Rockefeller hadde dere en annen bassist, Trevor Bolder som døde av kreft i 2013. Hva savner du mest med han?
– Trevor var en av mine beste venner. Vi spilte sammen siden 1976 og vi hadde et veldig godt og nært vennskap. Vi hadde bursdag samme dag, 9 juni. Det var vår dag. Vi var like på mange områder. Sjelevenner egentlig. Jeg savner han veldig mye. Bortsett fra å være en god låtskriver var han også en fantastisk basspiller, musiker og generelt en utrolig bra fyr med et stort hjerte. Jeg tar til meg sånne folk og sånn var også han.
– Hvordan var det å få inn Dave Rimmer som erstatning? Har byttet påvirket bandet?
– Jeg vil ikke si at byttet har påvirket bandet, Det var en stor omstilling for oss alle selvfølgelig fordi han hadde store sko å fylle, men han kom inn i bandet på en veldig respektful måte. På basspartiene til Trevor så holdt han seg til det Trevor hadde gjort. Han fant ikke opp noe eget, selv om han la sitt eget preg på det. Men han har tilført bandet mye. Han er veldig ivrig på scenen. Han er en god basspiller og han passer godt inn blant resten av oss. Når man får inn et nytt bandmedlem så er det ikke kun de musikalske kvalitetene deres som teller, men selve helheten. Dave passer inn både når det gjelder humor og hvordan vi gjør ting. Han elsker det. Det har vært storartet å få han med og det var med Trevors velsignelse at han ble med i bandet, for da Trevor ble syk så erstattet Dave ham. Trevor var veldig opptatt av at bandet skulle fortsette, så det gjorde det desto mer spesielt å beholde han i bandet.
– En annen tidligere Uriah Heep-bassist, John Wetton (mest kjent som vokalist i Asia) døde også av kreft i år. Hadde dere noen kontakt etter at han forlot bandet?

– Ja, Jeg spilte faktisk solo på soloskiva hans. Han tok kontakt med meg og ville at jeg skulle spille på den fordi han mente jeg var den eneste gitaristen han kjente som kunne spille soloer i dur. Jeg gjorde han en tjeneste. Vi møttes ofte i London på den tiden fordi Heep og Asia hadde samme management.
– Dere har ikke samme management nå lenger, har dere?
– Nei, vi har kommet oss videre. I vårt liv forandrer ting seg fort. Når man føler at man må utvide horisontene sine og de man samarbeider med ikke klarer å innfri, så må man bare gå videre. Man må ta den sjansen, men sånn er jo livet.
– Har du noensinne vurdert å lage en soloplate? Spille i noe annet band? Forandre musikkstil eller å tenke på utsiden av «Boxen»?
– Ha ha! Jeg har tenkt på det mange ganger, men for å være ærlig så er all turnevirksomheten, alle innspillingene, låtskrivingen og alle aspekter ved det å være i bandet nok. Om jeg hadde kommet hjem til kona mi etter å ha vært på en lang turne med Uriah Heep og fortalt at jeg nå planla å samle sammen noen av gutta og spille inn i noen måneder, så hadde jeg sikkert blitt lynsjet. Når jeg kommer hjem til familien tar jeg av meg «rockehatten» og setter på meg «familiehatten». Da er familien det viktigste. Det er det som gir meg balanse i livet. Jeg tror det er viktig å ikke bare gjøre en ting. Jeg tror muligens jeg lager et soloalbum en gang, men så lenge Heep fortsatt lever så lar det vente på seg. Det er tøft nok å få presset inn et nytt album med bandet. Vi prøver å få til det allerede i september/ oktober i år. Så nå jobber Phil og jeg med låtene før vi skal i studio.
– Hva er det du fortsatt elsker ved å opptre?
– Det er en klisjé egentlig, men om man gjør en jobb man virkelig liker, så har man aldri en hard jobb. Sånn har vi det egentlig. Vi elsker det vi gjør. Vi stortrives med det. Vi har fortsatt den samme lidenskapen som vi hadde fra dag én. Å være på scenen er mitt andre hjem. Det går egentlig ikke an å forklare det. Når vi går opp på scenen så vet vi at vi kommer til å få en super kveld med fansen.
– Hva annet enn musikk opptar deg?
– Mange ting egentlig. Familielivet selvfølgelig som er herlig. Mine to sønner. En sønn i England og en i Amerika. De holder meg veldig opptatt. Fotball. Laget mitt er Tottenham Hotspur. Hver lørdag er en stor dag når jeg følger med på fotballresultatene. I bandet har vi ulikt syn på favorittlag. Noen liker Manchester, mens andre liker Liverpool. Vi kjekler litt om det og det er veldig moro. De fleste ting opptar meg. Livet generelt. Jeg ser veldig lyst på livet.

Se Micks egne kommentarer om Rockefellers publikum fra hans blogg. 

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2017