Napalm
Nå skal ikke jeg påberope meg å være noen ekspert innen elektropop, men Ulver er et band jeg har hatt sans for uansett om de har spilt black metal eller electronica. Når det kommer til referanser i sjangeren er jeg direkte blank. Om noen mener dette er en plate som er direkte rip off av andre må dere ha meg unnskyld, slikt er jeg nemlig lykkelig uvitende om. For jeg liker dette nemlig veldig godt. «One Last Dance» åpner årets verk. Den starter rolig og bygger seg opp til en god poplåt, og det jeg liker med den er at den ikke er altfor catchy ved første lytt. Man må jobbe noen runder med denne, man hører det er noe og vil sette på skiva en gang til. Nå vil jeg likevel påstå dette er det lettest tilgjengelige albumet jeg har hørt fra Ulver så langt, eksempelvis setter videolåta «Russian Doll» seg på hjernen med en gang. Og det er flere av dette kaliberet. Som «Nostalgia». Den fremstår per i dag som min favoritt. Depeche Mode er et av få band i denne stilen jeg har hørt litt på, og «Little Boy» får meg til å tenke på deres mer bombastiske sider. Oppi alt dette finnes det ting jeg sliter med også. «Hour Of The Wolf» blir jeg ikke noen god venn med. Der skjer det lite. Uten at alt Ulver har gjort er myntet på at det må skje så mye.
«A Thousand Cuts» som avslutter har sterke referanser til en del av de mer tungsindige EPene de ga ut for snart to tiår siden. Riktignok er også denne blandet inn med stilen vi finner på resten av plata, som gjør at den glir fint inn og på mange måter blander nytt og gammelt Ulver. Ja, gammelt som i elektronisk Ulver da. De som forventer black metal blir nok skuffet nok en gang. Vi som fint kan overleve trettisyv minutter med god elektronisk popmusikk kommer til å storkose oss over «Flowers Of Evil». Når jeg allerede har nevnt at dette er bandets lettest tilgjengelige plate, er jeg spent på levetiden. Men at den forblir et lyspunkt gjennom hele den kommende mørke høsten er jeg helt sikker på.
5/6 | Ronny Østli
Utgivelsesdato 28.august 2020