UFO – Observert i Sverige

Britiske UFO har gjennom nærmere 45 år etablert seg som legender innenfor den klassiske tungrocken, men noen Norgesvenner har de aldri vært. Derfor tok vi turen til Göteborg hvor UFO spilte en lørdag i mars, og fikk samtidig en prat med bandets amerikanske gitarvirtuos Vinnie Moore noen timer før de gikk på scenen.

Tekst og foto: Geir Amundsen
Livefotos: Steve Ritchie

– Hallo Vinnie, klar for gig i kveld?
– Absolutt, selv om vi skal på scenen tidlig i kveld – kvart over åtte! I går var det midnatt, og nå på en lørdags kveld i Sveriges nest største by er det kvart over åtte! Hadde det enda vært klokken ti eller ni i det minste! Og du har kommet hit helt fra Norge, har jeg skjønt?
– Bare to-tre timers kjøring, og UFO har ikke vært i Norge siden dere var support for Twisted Sister i 1986 eller noe sånt, såvidt jeg vet.
– Mulig det, det var før min tid!
– Det var vel før du i det hele tatt hadde gitt ut en eneste skive, faktisk?
– Helt riktig.
– Det første verden hørte fra Vinnie Moores gitar var en rivende solo på en reklamesnutt for Pepsi i 1985. Fikk du solokontrakt på bakgrunn av det?
– Nei, Pepsireklamen var bare en av de greiene som jeg ble tilbudt fordi det var en artikkel om meg i Guitar Player, som en av de nye og lovende gitaristene. Et byrå i Los Angeles var da på utkikk etter en gnistrende gitarist til denne reklamefilmen, og de kjøpte en haug med musikkmagasiner som de bladde igjennom. De så bildet av meg i Guitar Player og tenkte at ‘Han ser jo riktig ut!‘ uten at de hadde hørt meg engang! Jeg ble invitert på audition, og endte opp med å spille soloen uten at jeg egentlig var med i reklamefilmen, du ser bare hendene mine. Så det var bare rene tilfeldigheter.
– Men du spilte også i band på denne tida?
– Ja, jeg ble tilknyttet Shrapnel Records som ble drevet av gitarguruen Mike Varney, og han koblet meg med et band som het Vicious Rumours som jeg spilte inn en skive med. Mike foreslo deretter at jeg burde gjøre en instrumental soloskive, som etterhvert utviklet seg til å bli min solodebut «Minds Eye».
– Og nå snakker vi 1986?
– Den ble innspilt i løpet av elleve dager i august 1986 men ble ikke utgitt før januar 1987, tror jeg.
– På veien ned hit til Göteborg hørte vi på oppfølgeren «Time Odyssey» – fortsatt en av mine favoritter fra shredderepoken på 80-tallet.
– Tusen takk! Den ble innspilt i Philadelphia, nærmere mine hjemlige trakter i 1988, og den tror jeg vi brukte kanskje tyve dager på å spille inn.
– Har du fortsatt kontakt med Jordan? (Rudess, som pr i dag spiller keyboards i Dream Theater, spiller på «Time Odyssey»)
– Absolutt! Ikke på daglig basis, men for et par år siden spilte jeg gitar på et par låter på soloskiva hans. Så ja, vi har vært kompiser i over 25 år, og jeg har den største respekt for ham som musiker, han er så sykt talentfull.
– Dere stammer begge to fra musikkmiljøet på USAs østkyst?
– Joda, selv om han er fra New York, jeg kommer fra Delaware, to timer lengre sørover, nærmere Philadelphia.
– Og så ble du medlem av Alice Coopers band?
– Da snakker vi 1991. Alice trengte et nytt liveband, og siden vi begge var på samme plateselskap, ble jeg foreslått. Og et slikt tilbud takker man ikke nei til!
– Men du spiller bare på et par låter på skiva, «Hey Stoopid»?
– Ja, planen var å hanke inn kjente gitarister til å spille soloene, så Steve Vai er med, Joe Satriani, Slash og så videre. Jeg spiller alt av gitarer, både komp og solo, på to låter. Jeg ble invitert med på turneen, og spilte på en to måneders turne i USA, under navnet ‘Operation Rock’n’Roll’. Men jeg hadde allerede spilt inn min egen soloskive, «Meltdown», så jeg takket for meg i Alice Cooper og gjorde istedet min egen soloturne, og endte opp med å være support for Rush på noen konserter.
– Du forsvant litt av radaren min etter det. Hva syslet du med resten av 90-tallet?
– Jeg gikk på heroin og var i rehab… haha, neida! Det musikalske klimaet forandret seg brått da grungebølgen kom, og jeg hadde en del problemer med plateselskapet mitt. For eksempel spilte jeg inn en skive i 1993 («Out Of Nowhere») men den ble ikke gitt ut før i 1996 på grunn av somlinga deres! Jeg syslet jo fortsatt med mitt, skrev låter og jobbet i studio. Og gjorde hundrevis av gitarklinikker verden over. Men alt endret seg med Nirvana.
– Brått var det ukult å være en virtuos på instrumentet ditt.
– Akkurat! Det var kjernen av problemet.
– Men du fortsatte å gi ut soloalbum?
– Joda. «The Maze» kom ut i 1999, og i 2001 kom»Defying Gravity». Men responsen fra media var nærmest totalt fraværende i den epoken, og det hadde naturlig nok innvirkning på platesalg og publikum på konserter.
– Du var ikke akkurat noe åpenlyst valg da UFO nok en gang trengte en erstatter for Michael Schenker. Hvordan kom du i søkelyset der?
– Vi hadde en felles venn, min gamle gitartech som var nå lydmann for UFO, så da de begynte å forhøre seg om en erstatter, foreslo han at vi burde snakke sammen. Jeg ble bedt om å sende en CD til UFOs vokalist Phil Mogg, og sendte ham 10-12 av mine egne låter. Jeg hadde egentlig ikke regnet med å høre noe mer fra de, men to uker senere fikk jeg en telefon fra managementet som sa at de ville ha meg.
– Uten at dere hadde møttes, jammet og snakket sammen?!?
– Jepp, sånn helt uten videre. Så begynte vi å snakkes på telefon og sende utkast til nye låter frem og tilbake over Atlanteren. Dette skulle da etterhvert bli «You Are Here»-skiva. Så første gang jeg faktisk møtte resten av bandet, var da jeg møtte opp i et studio i Tyskland for å spille inn skiva.
– En kompis av meg ytret nylig følgende utsagn; «Jeg fatter det fortsatt ikke – At Vinnie Moore begynte i UFO er som om Yngwie Malmsteen skulle joina Status Quo.»
– Haha… Da burde han komme og se oss, han er tydeligvis ikke helt oppdatert. Jeg spiller overhodet ikke slik jeg pleide på 80-tallet, jeg har endret spillestilen min slik at den er mye mer på linje med bandets musikalske retning, og jeg har alltid prøvd å gjøre det som er riktig for låta, uansett hvem jeg spiller med.
– Ja, du har definitivt mer blues i spillinga di nå enn i shredder-perioden.
– Helt klart, jeg er veldig glad i blues, der har jeg og Phil virkelig funnet hverandre. Vi kan sitte i timesvis i kåken hans og spille eldgamle bluesskiver.
– Hvilket forhold hadde du til UFO før du ble med? Var du gammel fan, eller var dette et greit tilbud som sørget for en respektabel lønnsslipp hver måned til å finansiere soloskivene dine på si?
– Jeg var definitivt fan, og hørte masse på UFO da jeg var tenåring. Jeg husker at jeg hadde «Force It»-skiva, «Lights Out», «Obsessions»… Så ja, det er merkelig å tenke på at jeg pr idag er medlem av bandet som jeg satt og øvde på gitaren til på gutterommet mitt. Man tenker aldri at man en dag skal spille i et slikt band, det er jo galskap.
– Og nå er du den gitaristen som har tjenestegjort lengst i UFO.
– Er jeg? Har jeg spilt lengre enn Michael Schenker?
– Absolutt, han var bare med i rundt fem år på 70-tallet, og i to korte perioder på midten av 90-tallet og starten av 2000-tallet. Var det først og fremst UFOs Schenker-skiver du var fan av?
– Ja, i utgangspunktet. UFO har jo alltid vært et veldig gitardominert band, og Schenkers gitarspill var utrolig, både melodiøst og energisk, så han har definitivt hatt stor innflytelse på meg som gitarist. Ham, Ritchie Blackmore, Eddie Van Halen, og senere fusiongitarister som Al Di Meola og Larry Carlton. Jeg prøvde å absorbere så mange ulike stilarter som mulig en periode, og lære fra de beste.
– Hva syntes du om UFOs Paul Chapman-periode?
– Jeg var vel aldri så inne i de skivene, på den tiden hørte jeg mer på fusion med karer som Carlton og Di Meola, og jazzgitarister som Pat Martino og Joe Pass. Jeg ville utvide horisonten min og fulgte ikke så nøye med UFO på 80-tallet.
– Jeg hadde nesten inntrykk av at UFO var større i USA på Chapman-tida enn med Schenker?
– Tja, i enkelte regioner kanskje. I Philadelphia som jeg vokste opp i hørte vi ingenting fra UFO på den tida, men de hadde sine områder hvor de var virkelig store.
– Som Chicago?
– Ja, nettopp, der har de alltid hatt masse fans. Og i Storbritannia har de alltid gjort det bra.
– Setlista deres har vært nærmest uendret i en mannsalder nå, med hovedfokus på låtene fra den doble liveskiva «Strangers In The Night» ispedt noen nyere låter. Er du ikke ivrig på å spille noen andre låter enn de samme gamle gang på gang?
– Joda, enhver låt som du spiller igjen og igjen kommer du etterhvert til å bli lei av, det sier seg selv. Men vi har faktisk endret litt på setlista til denne turneen. Vi gjør noen nye låter, og har også tatt inn igjen noen låter som vi ikke har spilt på fem eller syv år. Og det er morsomt, det gjør at man må skjerpe seg litt og får spontaniteten tilbake. Men i et band som UFO er det så mange låter som fansen regner som kvintessensielle UFO-låter som vi rett og slett ikke kan la være å spille. Hvordan kan man droppe låter som «Rock Bottom» eller «Only You Can Rock Me»? Gjør vi det, blir fansen skuffet. Så det er en balansegang.
– Ja, dere har vel ti, tolv låter som dere bare må spille hver kveld, og da er det ikke plass til så veldig mye alternativt på setlista.
– Nettopp. Jeg har mine gitarsoloer hver kveld, hvor jeg har masse rom til å improvisere, så det holder alt sammen spennede og friskt for min del.
– Så dere kommer ikke til å ta inn «Boogie For George» eller «The Coming Of Prince Kajuku» fra debuten med det første?
– Neppe! Selv om… jeg har faktisk nylig lært meg «Boogie For George», og det er jo en låt som var en hit i Tyskland, så vi burde egentlig ta den inn før vi skal spille der. Hmmmm! (Og jaggu: senere samme kveld ble «Boogie For George» fremført for første gang siden 1979, til Phil Moggs store overraskelse. Nice one, Vinnie!)
– Jeg leste nylig et intervju med Jason Bonham, som spilte trommer med UFO i 2004-05. Og han sa at hovedgrunnen til at han sluttet var på grunn av stoffmisbruk og alkohol. Hvordan vil du beskrive situasjonen pr idag?
– Jeg antar at han først og fremst refererte til Pete Way, som ikke er med oss lenger, og han hadde absolutt store problemer med dop. Og Jason er en tørrlagt alkoholiker, som naturlig nok vil finne det vanskelig å turnere sammen med folk som drikker og doper seg uten stopp. Fristelsen er der hele tiden, spesielt når du er på en turnebuss. Så jeg forstår og respekterer at han måtte komme seg bort ifra det miljøet.
– Hvordan går det med Pete, offisielt har han bare tatt en pause fra bandet mens han får orden på helsa si?
– Jeg har ikke snakket med ham på årevis nå, så jeg antar at han fortsatt sliter med problemene sine. Vi prøvde å hjelpe ham, å få ham til å drikke mindre. vi ga ham sjansen til å skjerpe seg, men han klarte bare ikke å ta seg sammen. Og han ble en belastning for oss når han gikk full på scenen og spilte masse feil. Så vi hadde ikke så mye valg. Vi er glade i mannen, og han er en festlig fyr, men hvis han ikke klarer å gjennomføre en konsert på grunn av alkoholen, så er ikke det rettferdig mot fansen. Kjipt men sant. Så ja, det var nok derfor Jason forlot oss.
– Han gikk videre til Foreigner, var det så?
– Jason spilte i både UFO og Foreigner en periode, men det ble for travelt, han måtte ta et valg. Jeg tror flere av Foreigners medlemmer er også tørrlagte alkoholikere, så det var nok et enklere miljø og et riktig valg av ham.
– I går fikk jeg debutskiva til det nye bandet han har med Glenn Hughes, California Breed…
– Ah, Glenn Hughes er en fantastisk vokalist! Hvordan låter det? Er det bra?
– Litt usikker enda, veldig 70-tallsinspirert, veldig groovy uten de helt store og fengende refrengene.
– Skjønner. Jeg må sjekke det ut.
– Hva med UFO-biografien som kom ut i fjor, har du lest den? («High Stakes & Dangerous Men: The UFO Story» av Neil Daniels?)
– Hmmm nei, jeg blafret igjennom en annen biografi for et par år siden, men den hadde så mye faktafeil at jeg slang den fra meg, jeg gadd ikke lese den halvferdig engang.
– Daniels’ bok er også sitater fra gamle intervjuer med bandmedlemmer og noen nye intervjuer med ex-medlemmer og produsenter, men den er ganske kjedelig. Jeg vet at det finnes masse gode historier om UFO, men de er ikke her. Dere har ikke vurdert en offisiell biografi snart?
– Ja, vi burde fått ut en bok som vi alle kunne gå god for sannhetsgehalten i. Det står ikke øverst på prioritetslista, men vi har vært inne på tanken.
– Til nå har du spilt inn fire studioskiver og en liveskive med UFO. Kan jeg få dine tanker om hver av de? Vi starter med «You Are Here», som kom i 2004.
– Som nevnt møtte jeg resten av bandet for første gang i studio i Tyskland, og vi begynte straks å skrive låter sammen. Jeg hadde allerede sendt dem noen låter som jeg egentlig hadde skrevet til min kommende instrumentale soloskive, men Phil likte de så godt at han skrev tekster til de, som f.eks «Baby Blue» og «When Daylight Comes To Town». Så joda, bra skive som jeg absolutt kan vedkjenne meg, og det var kult å spille sammen med Jason Bonham. Favorittene mine herifra er nok «Slipping Away» og «Baby Blue».
– I 2005 ga dere ut liveskiva og DVDen «Showtime».
– Ja, det var fra en konsert i Tyskland. Jeg synes ikke at den viser oss på vårt beste, de fleste konsertene vi gjorde på den turneen var sterkere enn denne, og vi hadde store problemer med scenelyden den kvelden. Og ikke synes jeg filminga og redigeringa er så veldig spennende heller. Så jeg har ikke så mye mer å si om den.
– Jeg må si at de seks låtene dere gjør med strykere i studio på bonusmaterialet på DVDen er blant mine favoritter.
– Ja, det var et interessant og artig eksperiment som fungerte ganske bra!
– Noen planer om å gi ut disse låtene?
– Ikke utenom DVDen, nei, beklager.
– Da hopper vi til «The Monkey Puzzle» fra 2006, hvor dere hadde fått gode gamle Andy Parker tilbake på trommestolen etter at Jason takket for seg.
– Ja, Andy sluttet så vidt jeg vet på grunn av kaoset som fulgte med Michael Schenker, og la musikken på hylla og etablerte seg istedet i en familiedrevet bygningsfirma. Men da Paul (Raymond, keyboards) ringte ham og ba ham steppe inn for en konsert i Spania, sa han ja som en vennetjeneste. Etterpå syntes han stemninga i bandet var så endret til det bedre at han takket umiddelbart ja til tilbudet om å fortsette på permanent basis.
– Tanker rundt denne skiva?
– Få se hva som er på den…jeg har ikke hørt på denne siden vi spilte den inn, jeg pleier ikke høre på mine gamle skiver, det er tortur for meg. Hmmm…Pete er fortsatt i bandet ja… «Drink Too Much» er vel kanskje favoritten her.
– Dere spiller ikke noe herifra på årets turne?
– Ikke? Nei, det har du rett i, det har jeg ikke tenkt på.
– Så kommer vi til deres første skive uten Pete Way, «The Visitor» fra 2009.
– Herifra synes jeg «Saving Me» og «Hell Driver» er de beste låtene, de er morsomme å spille. «Stop Breaking Down» er bra, «Rock Ready»… joda, jeg liker fortsatt mange av disse.
– Jeg er faktisk usikker på hvem som spiller bass med dere for tida, sist gang var det Barry Sparks.
– I kveld får du se Rob De Luca, han har turnert med oss i flere år nå.
– Ah riktig, han spiller også med bl.a. Sebastian Bach? Men han er fortsatt bare innleid for turneen, ikke fast medlem av UFO?
– Jeg vet ærlig talt ikke hva status er pr idag, det har ikke vært diskutert. Til å begynne med var vi klare på at vi ikke skulle erstatte Pete, siden han offisielt bare tok en medisinsk pause fra bandet. Det ville ikke være rett hverken ovenfor Pete eller fansen å presentere et nytt bandmedlem, derfor brukte vi ulike sessionbassister både i studio og på turne. Men nå er det liten sjanse for at Pete noengang kommer tilbake, og jeg synes Rob har blitt en solid del av bandet, så vi får revurdere situasjonen etter denne turneen.
– Hvor lenge skal dere turenere nå?
– Nå turnerer vi ut i april, så tar vi en pause før vi etter planen skal til Russland, Hviterussland og Ukraina i mai. Det blir spennende å se om det blir noe av, med tanke på situasjonen på Krim-halvøya for tiden. Det er ganske skremmende.
– Til slutt har vi deres hittil nyeste album, «Seven Deadly» fra 2012.
– Det er nok min favoritt.
– Det sier da alle musikere om sitt nyeste album…
– Hehe, joda. Den neste skiva vår blir vår beste noensinne, sier alle! Men herifra er jeg veldig glad i «Burn Your House Down». Den spiller vi på denne turneen, og er alltid et høydepunkt for min del. «Angel Station» er knallbra. Og både kritikere og fans tok veldig godt imot denne skiva.
– «The Fear» er antagelig den mest blues-inspirerte låta dere har.
– Ja, det stemmer nok. Paul skrev den. Fin låt.
– Og når kan vi forvente en ny UFO-skive?
– Vi har vel akkurat begynt å tenke på den neste skiva, og kaster litt ideer frem og tilbake. Prosessen har begynt, det er ingen tidsfrist vi forholder oss til, men jo kjappere vi kommer i gang, jo bedre.
– Blir det i år?
– Jeg håper det! Vi kommer nok til å få gjort mye i løpet av året, men om den blir utgitt i 2014 tviler jeg vel egentlig på. Tidlig 2015 er vel mer realistisk.

Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #2/2014

,