Udo Dirkschneider @ Vulkan Arena, Oslo

Tirsdag 1. november 2016

Den tidligere Accept-vokalisten er atter tilbake i hovedstaden, etter å ha vært innom bl.a. Bergen, Stavanger, Kristiansand og Drammen i februar i år. Temaet er fortsatt «Tilbake Til Røttene», hvor han utelukkende spiller låter fra Accepts gullalder på 80-tallet, for aller siste gang. Når turneen avsluttes i USA i februar, skal han utelukkende fokusere på solomaterialet og bandet U.D.O. i tiden fremover.

Backingmusikerne på årets turne er de samme som i U.D.O., bare minus keyboardisten som ikke er påkrevd på disse låtene. De gjør en helt kurant jobb, men er på ingen måte noen virtuoser, og gitaristenes solopartier bare understreker dette. Både gitaristene og bassisten har noen stygge feilskjær underveis, med skjærende falske toner, mens Udos sønn Sven faktisk imponerer bak slagverket – han spiller bunnstødig og tøft.

Det er lett å anta at publikum tidligere har kommet på Udo Dirkschneiders konserter hovedsakelig for å høre ham gneldre frem de gamle Accept-klassikerne, og løftet om en hel kveld med bare gullmateriale har nok gjort sitt til at Vulkan faktisk var smekkfullt (dvs 600 stk) til tross for at det er en regnfull tirsdagskveld i november. Vi fikk servert to dusin låter på drøye to timer, og samtlige var hentet fra «I’m A Rebel», «Breaker», «Restless & Wild», «Balls To The Wall», «Metal Heart» og «Russian Roulette». Det starter litt trått med «Starlight», «Living For Tonite» og «Flash Rockin’ Man», men så får de opp turtallet og alt er i skjønneste orden med «London Leatherboys».

Det var ingen overraskelser underveis, og publikum fikk nøyaktig det de kom for – enkel, usofistikert tysk klassisk heavy metal, på godt og vondt. Skal man pirke på noe, så er ikke dette bandet like kvast som Accept var på høyden, tidvis er det litt rustent, og spesielt gitaristene når ikke opp til Wolf Hoffmanns standard. Og enkelte av låtene ble tværet litt for lenge, spesielt ekstranumrene «Metal Heart» (som ble delt i to av en overflødig gitarsolo) og avsluttende «Burning» ble langtekkelige. Høydepunktene sto derimot i kø, og alle i salen hadde nok sine egne favoritter. For undertegnede var det «Midnight Mover», «Princess Of The Dawn» (med full allsang i salen!), «Head Over Heels» og balladen «Winterdreams» som skilte seg mest ut i positiv retning, og selvsagt Der Überklassiker «Balls To The Wall».

Men var du gammel Acceptfan og befant deg på Vulkan Arena denne kvelden, er det nærmest utenkelig at du ruslet skuffet og slukøret ut døra i 23.30-tida. Udo & hans lystige karer leverte nøyaktig det fansen kom for å høre. Spørs om det blir like gildt når de kommer tilbake i 2017 uten en eneste Accept-låt på setlista.

5/6 | Geir Amundsen

Foto: Arash Taheri

Intervju med Udo Dirkschneider kommer i nr. 1-2017.
I mellomtiden kan du lese et intervju vi gjorde med Udo i fjor!