U.D.O. – Metall-bulldoggen

Det er ti år siden sist Udo Dirkschneider sto på en scene med Accept, og nesten dobbelt så lenge siden forrige felles skive. Men fans av 63-åringens silkerøst får likevel dosen sin – U.D.O. er i disse dager ute med sin femtende skive, og frekventerer stadig norske konsertsteder land og strand rundt. Vi tok en hvitvin med nøtteskrika i hotellbaren noen timer før han gikk på scenen i Oslo. 

Tekst og foto Geir Amundsen


Udo Dirkschneider i Oslo.

– God aften, herr Dirkschneider! Du har blitt en hyppig gjest her i Norge de siste årene!
– Ja, vi har et solid publikum her og blir stadig invitert tilbake. Men nå er det lenge siden vi har vært i Oslo, så det blir spennende i kveld.
– Nærmere seks år siden ja, på John Dee i november 2009. Og siden da er det kommet to nye U.D.O.-skiver, hvorav dere nå promoterer den aller nyeste, «Decadent».
– Nå er den ikke så veldig ny lenger da…
– Den kom i februar, og nå er vi fortsatt i april. Den er vel ikke helt utdatert ennå.
– Haha, nei, det føles så lenge siden vi avsluttet innspillingen!
– Så hva kan du fortelle om den? «Decadent» fremstår som mer tradisjonell heavy metal enn det forgjengeren «Steamhammer» var?
– Ja, den er annerledes. Den er både mer melodisk og tyngre enn «Steamhammer». Det kan nok skyldes at dette var første gang siden Accept-tida at jeg samarbeidet med hele bandet om låtene. Nå har vi en ny gitarist, Kasperi, som var med på hele prosessen, så for første gang skrev vi låter med to gitarister. Det ble en veldig interessant innspilling. Vi tok den tida vi følte vi trengte, og  begynte i mai i fjor med noen ukers brainstorming på riff og låtidèer. Vi var i studio fra juni til slutten av september, bare avbrutt av noen konserter på sommerfestivaler i Europa.

– Det har vært en del endringer i bandbesetningen de siste par årene også.
– Ja, begge gitaristene er forholdsvis nye. Andrey Smirnov debuterte på «Steamhammer», og Kasperi Heikkinen begynte rett etterpå, i 2013. Og de fungerer helt ypperlig sammen. Og så er min sønn Sven bandets nye trommis.
– Så U.D.O. er ikke et fullstendig tysk band lenger? 
– Nei, Andrey er russer, Kasperi er fra Finland, og vi har en amerikaner på keyboards. Meg selv og bassist Fitty er tyskere, men bor i Spania. Og min sønn er dermed den eneste tyskeren som bor i Tyskland.
– Hvordan kom din sønn Sven inn i bandet?
– Vår forrige trommis Francesco (Jovino – italiener!) hadde vært med i over ti år da han før jul bestemte seg for å slutte av personlige årsaker. Leit, men det må man bare respektere. Vi annonserte at U.D.O. var på utkikk etter ny trommis og hadde audition med noen interessante kandidater, uten at vi fant den helt rette. Jeg visste jo at Sven var en dyktig trommis, men hadde vel egentlig aldri helt tenkt på ham som en reell kandidat. Han var med Saxon på en turne som trommetekniker, og da Nigel Glockler ble syk, steppet Sven inn på 5-6 konserter i England i februar. Det var vel først da at det gikk opp for meg at ‘Hmmm, Sven spiller trommer med Saxon…vent nå litt her!‘ Hahaha! Så plutselig var alt innlysende. Vi prøvespilte, og alt satt perfekt, som du vil få se i kveld! Han livedebuterte med U.D.O. i mars, og er nå fast medlem av bandet.

– Du refererer til bandet som U.D.O. – ser du på dette som et soloprosjekt og backingband, eller som et demokratisk band hvor alle har noe stemmerett?
– Nei, dette er et band med likeverdige medlemmer. Selvsagt har jeg autoriteten til å si Ja eller Nei, men jeg er veldig åpen for innspill og oppfordrer alle til å bidra. Men jeg sjefer ikke rundt og forteller alle hvordan de skal spille og hva de skal gjøre.
– Så du setter ikke sammen et nytt backingband hver gang du skal ut på turne, slik mange andre kjente vokalister gjør?
– Nei, jeg kunne gjort det, men hvordan skal man da få samhold og bandfølelsen? Hvordan skal man bli samspilt og få kjemien til å oppstå? Nei, for meg er det veldig viktig å ha en så stødig besetning som mulig. Jeg vet at dette har tidvis blitt fremstilt som ‘ex-Acceptsanger Udo Dirkschneider og backingbandet hans’, men for meg har det alltid vært et band. Av og til må man få inn nye medlemmer, men nå føles det veldig riktig igjen.
– Du har alltid jobbet veldig tett med Stefan Kaufmann, i rundt 30 år…
– Ja!
(Først som trommis i Accept, og så som gitarist, låtskriver og produsent for U.D.O. inntil han ga seg av helsemessige årsaker i 2012.) 

– Hvordan går det med ham, og tror du dere kommer til å jobbe sammen igjen?
– Vi jobber ikke sammen, men vi snakkes stadig vekk. Han bor i sin hjemby Solingen hvor han har sitt eget studio og jobber som produsent for andre band. Vi møttes og spiste middag sammen i september, men ble vel enige om at bandet bare ville ha godt av å få inn nytt blod og nye impulser. Da han sluttet i 2012 ba jeg ham fortsette som produsent for oss og skrive låter sammen med oss, men han mente at det var bedre at vi satte strek der. De to siste skivene har vi dermed måtte produsere selv ved hjelp av en lydtekniker. Jeg kan ikke si at jeg ikke kommer til å jobbe med Stefan Kaufmann igjen – vi er fortsatt gode venner, det er ingen problemer der.
– Er han en bedre gitarist enn han er trommis?
– Haha – han var alltid en bedre gitarist enn trommis! Det var bare en tilfeldighet at han ble med i Accept – han hørte at vi var på utkikk etter en trommis, og tenkte at ‘Hvorfor ikke, det skal jeg klare!‘ – og fikk jobben! På den tiden var han den eneste i området vårt som spilte med doble basstrommer.
– Han var ikke Accepts orginale trommis, var han vel?
– Nei, vi hadde en før ham, Stefan begynte etter den første skiva og debuterte på «I’m A Rebel».


Dirkschneider på Vulkan Arena.

– Jeg snakket med Michael Schenker nylig, og…
– Michael Schenker? Er han fortsatt i live??
– Han har gjenoppstått! Og han sa at da han startet på 70-tallet var det ingen i Tyskland som skjønte hans musikk, ingen brydde seg, alle bare hørte på disco! Hadde du samme opplevelse?
– Hmmm nei, jeg vil ikke si det, det var alltid et publikum for det som da ble kalt Kraut Rock, og det var utrolig mange band som spilte da. Jeg startet Accept i 1969-70 sammen med Michael Wagener, og…
– Produsenten Michael Wagener??
– Ja! Lenge før Wolf Hoffmann og Peter Baltes kom med, de kom senere i historien. Vi gjorde noen konserter med varierende besetning på amatørnivå, men var stadig på utkikk etter bedre musikere. Michael jobbet allerede i et studio, og innså at han aldri kom til å bli noen fremragende gitarist, og bestemte seg for å satse på en karriere i studioet istedet.
– Og det gikk jo greit for ham! (Har senere produsert eller mikset skiver med alt fra Metallica, Mötley Crüe og Skid Row til Alice Cooper, Extreme og Dokken – og Janet Jackson.)  
– Javisst, haha! Vi hadde et produksjonsselskap sammen i en årrekke også. Våre veier skiltes i 1982 da han flyttet til USA og satset på produksjon, mens jeg fokuserte alt på Accept.

– Så hva er det største forskjellen på musikkbransjen siden den gang og 2015? Jeg antar at turnelivet er stort sett det samme.
– Ja, det er ikke mye forandringer. Før fikk vi masse penger av plateselskapet for å spille inn skiver, og for å turnere og promotere skiva, det er det helt slutt på. Fordelen for vår del er at vi har vårt eget studio på Ibiza og kan ta all den tiden vi trenger.
– Er det på Ibiza du bor?
– Nord for byen, ja. Så vi er heldige. De nye unge bandene sliter med å finansiere innspillingen av en skive av internasjonalt snitt uten tilskudd fra plateselskapet.
– Da må de ha en hitsingel først.
– Ja. Så jeg vil råde alle nye band til å spille inn musikken sin selv og selge det over internet. Da får de også alle inntektene selv til å finansiere karrieren videre. For det koster!

– Du har nå spilt inn femten skiver med U.D.O., og ti skiver med Accept – hvordan velger du en setliste for konsertene, med 250-300 låter å ta av?
– Det er et mareritt! Det er enkelt med tanke på Accept-låtene, for nå spiller vi bare tre, som ekstranumre. Problemet er U.D.O-låtene, som utgjør hele hovedsettet og starten av ekstranumrene, for nå har vi så mange låter som folk vil høre. Vi prøver å endre litt på det for å holde hver turne interessant, men det er ikke mulig å gjøre alle 100% fornøyd. Det vil alltid være noen som klager på hvorfor vi ikke spilte den og den låta, men kanskje gjorde vi det på forrige turne, og på årets turneen har vi istedet tatt inn noen låter som fansen etterlyste sist! Denne gang har vi for første gang et akustisk innslag i konsertene, og det er noe jeg aldri har gjort før med hverken Accept eller U.D.O. Så det var en sjanse å ta. Vi var litt bekymra for at folk skulle skotte usikkert på hverandre og rope ‘Hva faen er dette!?’, men det funker veldig bra! Så ja, vi prøver å variere og overraske på hver turne. En dag kutter jeg kanskje ut alt av Accept-låter.
– Har du noensinne gjort en konsert uten Accept-låter?
– Nei. Det var én gang, i 1991 på «Timebomb»-turneen, at vi ikke hadde noen Accept-låter på setlista for kvelden, men det sprakk underveis. Vi tok «Balls To The Wall» som spontant ekstranummer. Men jeg vet jo at folk vil høre Accept-låter, og det blir feil av meg å nekte dem det. Vi lager ikke musikk bare for oss selv, men for fansen. Vi er i underholdningsbransjen, og må gi fansen det de vil ha. Veldig enkelt.
– Det blir vel som om Ozzy skulle latt være spille «Paranoid».
– Eller som om AC/DC skulle droppa «Highway To Hell». Det går bare ikke. Men folk sier stadig til meg at jeg ikke trenger spille Accept-låter lenger. For jeg er jo ikke i Accept lenger. Jeg er U.D.O. Jeg må ikke spille de, men Accept må det. Jeg er friere!


U.D.O. i Oslo april 2015.

– Har du noensinne gjort et intervju uten å bli spurt om utsiktene til en gjenforening med Accept?
– Det er nok det jeg blir spurt oftest om, men jeg kan ikke lenger forestille meg at det skulle skje. Det er for mye vondt blod mellom oss.
– Så hvis du ble sittende fast i en heis med Wolf Hoffmann og Peter Baltes i 12 timer…
– …så ville nok noe ubehagelig skjedd ja.
– Ville dere alle kommet ut av heisen i live?
– Kanskje! Men de to hadde nok sett annerledes ut enn da de gikk inn i heisen! Hahaha!

– Hvilken skive på din ekstensive CV kommer du en gang i fremtiden til å spille for barnebarna dine når de lurer på hva bestefar jobbet med da han var ung? 
– Jeg må nok si «Faceless World», den skiller seg ut. Da endret jeg tankegangen min, det var første gang vi brukte keyboards, selv om noen av fansen mumla ‘Du kan da ikke bruke keyboards, du spiller jo metal!’ . Nå har jeg alltid keyboardist med meg, men det bare supplerer musikken – det er fortsatt hovedsakelig gitarer! Så den konservative innstillinga tror jeg er i ferd med å forsvinne. Keyboards gjør lyden mye større, og kan fylle ut når gitaristene spiller tostemte soloer.
– Har du en skive på samvittigheten som du skjemmes over?
– Det må i såfall være den andre Accept-skiva, «I’m A Rebel». Da prøvde de å være kommersielle for å bli spilt mer på radio, og Peter skulle på død og liv synge et par låter. Så jeg er ikke særlig fornøyd med den, men resten av skivene står jeg for.

– Vokalen din er jo forholdsvis karakteristisk for deg, må vi kunne si – og du blir stadig nevnt som en inspirasjonskilde for mange av thrash metal-bandene. Dine tanker om det?
– Joda, spesielt tyske metalband trekker frem Accept som forbilder, for vi spilte fortere og hardere enn de fleste andre på tidlig 80-tall. Jeg ble derimot veldig overrasket da jeg fikk høre at band som Mötley Crüe var store fans, og Metallica nevnte oss stadig i intervjuer. Min reaksjon var: ‘Jaha? Okay?!?’ Men jeg vet at mange ble overrumplet over intensiteten i skiver som «Breaker» og «Restless & Wild», og ingen trodde at vi var tyske. De trodde vi var engelske! Så ja, vi har nok satt spor etter oss, og jeg er selvsagt stolt over å bli nevnt som en inspirasjonskilde. Men det har også vært viktig for meg å ikke miste kontakten med røttene, men å være en ydmyk og vanlig fyr. Jeg vil ikke fremstå som en overlegen rockestjerne.
– Når droppa du kamuflasjedrakten?
– Den har jeg fortsatt – du får se den i kveld. Jeg har riktignok prøvd å droppe den i perioder.
– Men det var som om Angus Young skulle gå på scenen uten skoleguttuniformen sin?
– Nettopp. Folk skjønte ikke helt hva det skulle bety da de så meg uten uniformen, men med en gang jeg tok den på igjen, var responsen: ‘Yes! Udo er tilbake!‘.