Tyketto – graver stadig dypere

Tyketto var bandet som tilsynelatende hadde alt – knallbra låter, en fantastisk vokalist, et stort plateselskap i ryggen og tidsriktig image – tenk Whitesnake eller Bon Jovi.  Problemet var bare at debuten og kultklassikeren «Don’t Come Easy» kom ut i 1991, noen måneder før Nirvana endret alt, og vokalist Danny Vaughn forlot bandet i frustrasjon i 1995. Sytten år senere er de ute med sin tredje skive med Vaughn på vokal, «Dig In Deep». Og den låter kanon. 

Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Marty Moffat

– Hei igjen Danny, takk for sist! Rett fra øving, skjønner jeg?
– Ja, jeg er en snartur i England og har et par dagers gjennomkjøring med Eagles-tributebandet mitt, The Illegal Eagles, vi skal gjøre fire konserter i Nederland nå fra helga av.
– Men er ikke bassisten deres (Chris Childs, ex-Thunder) opptatt med en turne med The Union for tida?
– Jo, det stemmer, så vi har en reservebassist på disse jobbene.

– Men det var Tyketto vi skulle snakke om. Dere har altså lagd deres første skive sammen siden 1994. Jeg har hørt på «Dig In Deep» nå den siste uka, og jeg synes den er knallbra – det er faktisk ikke en eneste svak låt her. (Anmeldelse!)
– Fantastisk! Utrolig godt å høre, det er bare en uke siden Frontiers, plateselskapet, slapp skiva til pressen, så jeg har ikke fått noen profesjonelle tilbakemeldinger enda. Og jeg må ærlig talt si at jeg vet ikke helt hva jeg synes om den enda.
– Det var da en høyst uvanlig uttalelse fra en artist med ny skive!?
– Ja, mulig, men det har vært en utrolig vanskelig skive å lage. Det var så utrolig mye som gikk galt underveis, det ble mye stress og problemer. Og samtidig skal man lære å fungere sammen som et band i studio igjen etter 17 år, mens man fokuserer på musikken. Jeg trenger litt tid og avstand før jeg kan lene meg tilbake og høre på denne skiva og faktisk nyte fruktene av arbeidet. Og det er jo det evige Tyketto-syndromet at det alltid er en gruppe mennesker som ikke anerkjenner de nye låtene fordi det ikke låter akkurat som «Don’t Come Easy». Men de jeg har spilt låtene for hittil, har vært veldig entusiastiske, men av ulike årsaker.
– Det er umiskjennelig Tyketto, men det låter ikke 90-talls. Lyden er oppdatert.
– Ja, vi har ikke gjort noe forsøk på å late som om vi er det samme bandet som vi var for 17 år siden. Alle vi fire i bandet har utviklet seg både som mennesker og musikere, så vi har bare latt det flyte naturlig, og dette er resultatet. Den gang, i 1991, gjorde vi det som var forventet av oss, vi hadde en kjent produsent (Richie Zito – The Cult, Heart, Ratt, Cheap Trick) som styrte oss i studioet, og vi var ikke erfarne nok da til å ta kontrollen selv. Det var noe helt annet denne gang. Brooke (St.James – gitar) har skrevet noen av tekstene og melodilinjene, jeg har skrevet noen av gitardelene, ingen har skjermet sitt domene, og det var kanskje det mest fornøyelige med prosessen med denne skiva.
– Jeg må si at Brooke imponerer meg på denne skiva…
– Haha, meg og!
– Jeg har aldri tenkt på ham som noe annet enn en helt adekvat gitarist, men her overbeviser han med noe virkelig fyrverkeri.
– Ja, ikke bare fyrverkeri, men han har en del svært følsomme partier også. Man legger kanskje mest merke til ham på de hardere låtene som «Faithless» og «The Fight Left In Me», men han har virkelig jobbet og lagt på lag etter lag med nydelige detaljer. Lenge etter at jeg trodde han var ferdig med en låt. Og jeg er veldig glad på hans vegne, for han har ikke spilt inn en skive siden 90-tallet.
– Hva har han syslet med siden 1996, da Tyketto la inn årene?
– Han spilte inn en skive med Lionsheart, et engelsk band med Steve Grimmett, på slutten av 90-tallet. Og inntil nylig har han bodd i Las Vegas og spilt i et slags 80s Rock Show Band i casinoer. Han har tjent veldig bra på det, og det har latt ham leve av å spille gitar. Men han måtte komme seg ut av Las Vegas, det er en artig by for turister, men en veldig usunn by å bo i. Så nå har han flyttet hjem til Wisconsin, i nordlige USA, med familien.
– Tyketto begynte å spille sammen igjen i 2004, stemmer det? Etter at Journey-vokalist Steve Augeri overtok mikrofonen da du slutta, og ga ut en skive med dem, «Shine» i 1995?
– Ja, vi gjorde èn gjenforeningskonsert i 2004, og det funka så bra at vi har kommet sammen i ny og ne siden for å gjøre enkelte og  sporadiske konserter. Det har ikke vært utallige gjenforeninger som man skulle tro, vi har bare ikke prøvd å leve av dette igjen, men heller bare tatt en jobb her og der for moro skyld. Vi har andre prioriteringer nå, gutta har familier, og vi er såpass ydmyke at vi innser at det lar seg ikke gjøre å legge ut på lange turneer med Tyketto.
– Da dere kom sammen igjen, var Jimi Kennedy det selvsagte bassistvalget, og ikke Jaimie Scott? Selv om Jimi slutta etter debuten?
– Ja. Litt av greia med en gjenforening var at det skulle være de fire opprinnelige medlemmene, altfor få band tar det seriøst. Så når vi hadde alle fire disponible og villige, var det et enkelt valg. Jaimie Scott er en fantastisk bassist, og gjør en knall jobb både på «Strength In Numbers» og på mine soloskiver, men vi har rett og slett bare mistet kontakten, jeg har ikke hørt fra han på årevis.

– Dere spilte inn denne skiva forholdsvis fort? Dere begynte vel i oktober?
– Ja, men det skulle gått mye kjappere, vi hadde et mareritt av en logistikk. I New York State, hvor vi spilte inn skiva, ble rammet av en massiv snøstorm som tok strømmen i fem dager. Ikke bare hos oss, men i tre stater. Så det var en solid kjepp i hjulene.
– Er det du som har produsert denne skiva?
– Meg, Brooke, Michael (Clayton, trommer) og lydtekniker Paul Orofino har produsert den sammen, ja. Og jeg er veldig fornøyd med jobben Brooke har gjort med å mastre skiva etter mixen. Ofte kan en skive ødelegges når den gis bort til mastering til en kar som ikke har hatt noe som helst med den å gjøre frem til da. Som med «Don’t Come Easy» – det er flaks at folk liker den skiva, for den låt mye bedre før den ble mastret!
– Ser du lenger et behov for en ekstern produsent, med dagens teknologi?
– Det kommer nok an på hva du vil oppnå. Og ja, hvis du har budsjett til det, så kan du tjene mye på det, musikalsk sett, spesielt hvis det er et ungt og uerfarent band, og produsenten har samme visjon som dem. Band som har holdt på i et kvart århundre har ikke så mye behov for det. Men jeg tror ikke produsenter er så essensielle for en musikerkarriere som de engang var – ihvertfall ikke innenfor rocken.
– La oss snakke litt om de nye låtene deres. Den som har etset seg fast i hjernebarken min, er «Here’s Hoping It Hurts».
– Ja, den har et klart singlepotensiale. Og den er klart inspirert av Cheap Trick, det innrømmer jeg uten å rødme. Jeg har alltid beundret deres evne til å skrive fengende låter.
– Den kunne nesten vært Bon Jovi på sitt beste, synes jeg. Hva handler den om?
– Det er sikkert mange som tror jeg har skrevet denne om dem! Men jeg kan være litt politisk ukorrekt av og til – vi blir oppdratt til å tilgi og glemme, men av og til kan vel vi alle tenke ‘Drit i å vende det andre kinnet til!’ og ha lyst til å si til en ex eller en kollega: ‘Dra til helvete! Jeg håper livet ditt suger nå!’.
– Ja, vanligvis er jo tekstene dine veldig positive og oppløftende. Artig at Frontiers har valgt skivas hardeste låt, åpningssporet «Faithless» som første singel. Hva enn det innebærer i 2012.
– Det betyr at det er låta som kjøres frem først, for å gjøre folk interesserte. Den ligger allerede på nettsida til både Frontiers og Tyketto, en måned før skiva kommer.
– Den kommer neppe ut i fysisk format.
– Nei, bare til rockradiostasjoner i USA, isåfall. Tror jeg! Men ja, artig at de valgte den, den høres mer ut som Ozzy enn Tyketto!
Sist gang vi snakket, hadde du en liten tirade mot tanketomme tv-show som American Idol – og den tiraden fortsetter du på «Sound Off», antar jeg? 
–  Ja, det er en snodig greie – jeg er veldig harmonisk og lykkelig for tiden, samme med Michael, vi er generelt mye mer avslappede og fornøyde med tilværelsen nå enn da vi lagde «Don’t Come Easy». Og jeg trodde det kanskje kunne føre til at vi bare kom til å lage lystige gladlåter. Men istedet låter vi mer aggressive enn noen gang før! Og angående «Sound Off» igjen er jeg politisk ukorrekt; jeg følte at jeg ikke hadde noe å tape på å si nøyaktig det jeg føler –  om hvordan store deler av massemedia nå for tiden er bare søppel. TV er søppel, og mye av musikken er bare søppel – men vi har skylden selv, for vi fortsetter å kjøpe det som blir servert oss! Folk gidder ikke å prøve og finne noe av kvalitet istedet. Så hvis vi alle sammen lar være å se på American Idol, eller Skal Vi Danse, så slutter de å produsere skiten! Skru av! Har vi virkelig ikke noe bedre å ta oss til?
– Haha, godt sagt! Hva med den avsluttende låta, «This Is How We Say Goodbye»?
– Hmmm. Fra den andre enden av spekteret. Den handler om to konkrete mennesker, men også om døden generelt. Jo eldre jeg blir, jo flere begravelser kommer jeg til å gå i, har jeg begynt å innse. Bare nå i det siste har det dødd en hel haug av musikere som har påvirket meg. Ronnie Montrose døde i går, Davy Jones fra Monkees dagen før ham, og det går inn på meg. Men denne låta handler om mennesker som har stått meg veldig nær, som har gått bort de siste par årene. Den ene var Michaels mor, som i alle år var hele bandets mamma. Hun ble syk og visste hun kom til å dø snart, og rakk å tenke på hvordan hun ville ta farvel med sine kjære. Jeg skrev låta mest for meg selv, for å takle det som hadde skjedd. Og vet du, jeg klarer nesten ikke høre på den. Den gir meg så klump i halsen og blanke øyne. Og jeg er veldig glad for at vi tok oss bryet med å legge ordentlige strykere på den,  det hadde ikke vært det samme med syntheziser.
– «Let This One Slide» er litt lystigere. Den kunne glidd rett inn på «Don’t Come Easy».
– Denne låta var antagelig den hardeste å synge, den spenner vokalt over et bredt spekter og går veldig høyt. Teksten spør ‘Hva er viktig for deg, og hvorfor er det så viktig?’ , inspirert av hvordan spesielt amerikanere ikke ser lenger enn til sin egen nesetipp. Jeg overhørte en kar på en flyplass som var indignert over at denne vulkanen på Island skulle være så uforskammet å forsinke flyet hans. Derav åpninglinja «I knew a man who got mad at a vulcano – he had a meeting and it got in his way».

– Så hva skjer nå med Tyketto? Skiva kommer ut i slutten av april, og hva da?
– Det eneste vi har planlagt konkret av konserter i år, er Firefest i Nottingham, i oktober. Jeg håper at vi kan gjøre noen flere konserter i Europa i den forbindelse, men igjen, det er begrenset med tid vi kan investere i dette, for Tyketto er ikke noe vi kan leve av. Det er ikke bare å sette resten av livet på pause et par måneder. Men det ville vært skammelig å ikke gjøre noe!
– Du gjør noen solokonserter nå og da?
– Ja, jeg skal gjøre noen akustiske show i England i vår, etter å ha fått et tilbud. Jeg lurer på om jeg ikke skal prøve meg litt til neste år i resten av Europa med det også, jeg begynner å trives alene på scenen med en kassegitar nå! I England lar jeg nå publikum velge setlista.
– Jaha? Hvordan funker det?
– Folk kan stemme på nettsida mi, og plukke opptil to låter som jeg har spilt inn, på betingelse av at de kommer på konserten. Uten at jeg kan sjekke det, haha. Og det har vært veldig interessant å se hva folk plukker ut. Jeg hadde trodd at det skulle være de samme gamle fra «Don’t Come Easy», men neida! Her er låter så obskure at jeg knapt husker de selv, så jeg må plutselig sette meg ned og jobbe knallhardt for å lære meg alle disse gamle låtene fra Flesh & Blood, From The Inside eller Waysted.
– Du får ta turen til Norge med dette da.
– Det har vært snakk om å få Tyketto til Norge, vi har for eksempel vært i dialog med denne Rock The Boat-festivalen, men det har aldri falt seg slik.
– Jeg skal legge inn et godt ord for dere! Takk for praten!

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2012

,