Turbonegro @ Rockefeller, Oslo

Lørdag 17. februar 2018

Hvor skal jeg begynne? Ikke spesielt fan av de siste skivene til bandet, som var det størsteparten av konserten var basert på og jeg må ærlig innrømme at jeg tok meg i å kjede meg under mesteparten av kvelden. Heldigvis gjaldt det ikke de horder av turbojugends som fylte Rockefeller fra topp til tå denne lørdagskvelden i Oslo by, og det er jo tross alt dem Turbonegro spiller for.

Men jeg har sett dem sprudle mer før, spesielt under fjorårets Tons Of Rock der de befestet sin velfortjente posisjon som et av Norges aller beste band – men denne følelsen kom ikke i gang denne kvelden før nærmere slutten da de først begynte å dra frem klassikerne.

Jeg hadde lovt meg selv å ikke sammenligne Turbo med gårsdagens nedsabling Gåte hadde bedrevet, men det ble nå sånn uansett og der Gåte dro frem en fest av Guds nåde nådde ikke Turboneger konkurrentene til anklene engang, dessverre.

For Turbonegro skal være fest, Turbonegro skal være gøy. Men gøy var det ikke for undertegnede, selv om jeg febrilsk prøvde å finne positive ting med konserten da Jugendsa tilsynelatende koste seg glugg i hjel med et band som faktisk spilte og låt meget bra. Men jeg forventer enda mer av gjengen.

Derfor var det med et snev av lettelse at de omsider dro i gang «The Age Of Pamparius», med full intro som de ikke har for vane å gjøre, og de la seg der de bør være og satte i gang en publikumsflørt andre band her til lands er langt unna å få til. Bland det med noen Queen-hyllester her og der og kvelden ble ikke så aller verst allikevel.

Og vi vet det er nære slutten når Thomas Seltzer begynner bassgangen på «I Got Erection» og tilskuerne er klare for allsang. En slutt som løftet helheten en smule, men ikke nok. Hjelpes, nå får jeg kjeft.

3,5/6 | Sven O. Skulbørstad

Foto: Øivind Svendsen