Trivium @ Rockefeller, Oslo

Fredag 16. mars 2018

Temmelig nøyaktig et år siden sist de gjestet hovedstaden var amerikanerne tilbake med sin rykende ferske «The Sin And The Sentence» i baklomma, og det faktumet at de praktisk talt fylte samme sted som sist viste tydelig at de er populære her til lands.

Noe som publikum beviste til gagns konserten igjennom. Vel er det bandet som skal anmeldes og skrives om, men jeg kan faktisk ikke huske sist jeg bevitnet et så til de grader hengivent publikum og dette smittet tydelig over på bandet som storkoste seg og ga igjen med renter. Dette viste seg spesielt med et overraskende lite bruk av mobiler konserten igjennom. Bra, Oslo!

For de har absolutt ikke blitt mindre tighte siden sist heller. Med stor selvtillit og atter en gang Maiden som intro entret de scenen og smalt i gang tittelsporet fra sisteslippet og stemningen var satt allerede der. Et knall lysshow bidro til stemningen kvelden igjennom, og foruten litt ullen lyd med litt for lav vokal og praktisk talt ingen bass var det ingenting å utsette på bandet heller. Det er jo for så vidt ikke deres feil.

Frontfigur Matt Heafy hadde en sjelden enkel dag på jobben, og løste følgelig jobben deretter også. Han mante frem allsang, circlepits, moshing og den Slipknotske «alle-setter-seg-ned-på-gulvet-for-å-gå-fullstendig-bananas» som så meget bra ut fra miksebordet der undertegnede befant seg.

Et par rockeklisjeer fikk vi levert, som den klassiske Sverige Vs Norge og «dere er den beste crowden på turneen hittil», og det funker fortsatt etter alle disse år. Forskjellen var at Matt så ut til å mene det, for flere ganger så han og bandet ut til å bli helt satt ut av mottakelsen. Et par norske gloser hadde han også tatt seg bryet med å lære seg, som «Tusen jævla takk» og «går det bra?», noe som alltid faller i god jord hos de fremmøtte.

Det første virkelige høydepunktet var «Sever The Hand» som virkelig satt som et skudd og satte fullstendig fyr i allerede oppildnede tilskuere, og allsangen var farlig nære å overdøve bandet samtidig som gulvet gynget så til de grader at jeg tror det merktes ned til John Dee.

De viste stor spilleglede kvelden igjennom og hadde som vanlig veldig god kjemi seg imellom, spesielt under gitarduellene mellom nevnte Matt Heafy og sidekick Corey Beaulieu. Ikke sjeldent kvelden igjennom så de bare ut over publikum og smilte og nikket fornøyd, takknemlige over de hengivne fremmøtte. «Vanligvis må jeg stille dette spørsmålet flere ganger», sa Matt en gang da han lurte på om vi var klare for noe skikkelig tungt, men responsen var så høy og tydelig at det trengte han ikke. For det var vi så absolutt.

De fikk samme respons på gamle som nye låter – noe som ikke er alle band forunt. Dette viste seg spesielt under sistesingel «Beyond Oblivion», for øvrig et annet av kveldens absolutte høydepunkter i mine øyne.

Skal jeg sammenligne med fjorårets opplevelse låt bandet omtrent like bra som sist, kanskje bortsett fra overraskelsesmomentet som gjorde at jeg fyrte av en så tett opptil toppkarakter som mulig. Litt dårligere lydmiks trekker en smule ned, ellers er det ikke mulig å utsette noe som helst på nok en meget bra konsert av gjengen.

Og enda en ekstra kudos til et fantastisk publikum helt til slutt. Tusen jævla takk.

5/6 | Sven O. Skulbørstad
(Publikum: 6/6)

Foto: Synne Nilsson