Triumph fra Canada var på 80-tallet et av de aller største bandene på det nord-amerikanske kontinentet, med en rekke hitlåter, radiospilling og utsolgte turnèer. I 1983 spilte de US Festival foran 670.000 mennesker, og sto over band som Judas Priest, Mötley Crüe og Ozzy Osbourne på plakaten. Vinteren 2008 ble det annonsert med brask og bram (mest brask, egentlig) at orginalbesetningen etter nærmere 20 år omsider skulle gjøre comeback. Samme sommer spilte de SwedenRock. Og siden…ingenting. Vi ringte bassist/keyboardist Mike Levine og krevde å få vite hva i helvete dette skulle bety.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Triumphmusic.com
– Så en festivalkonsert i Sverige med påfølgende liveskive, og en Greatest Hits Remixed-skive, var det virkelig alle fruktene som denne mye omtalte gjenforeningen skulle vise seg å bære?
– Det var virkelig ikke planen vår i utgangspunktet! Vi gjorde et par festivaler i 2008, i Sverige og i USA. Og vi hadde planlagt en større turne i 2009, hvor vi skulle besøke både Europa, USA og kanskje Asia og Sør-Amerika også. Men så gikk økonomien til helvete her borte, og i Europa også såvidt jeg har skjønt.
– Ja, så til de grader.
– Og da rådet absolutt alle oss til å drøye planene inntil situasjonen hadde bedret seg, og legge alt på is inntil det var mulig å gjennomføre en turne uten å risikere å gå i et enormt underskudd. For det koster mye penger å turnere, det må enorme investeringer til og utallige hjul må settes i rotasjon. Men hvis den vanlige Triumphfan ikke har råd til å komme å se oss, hva i all verden er da vitsen?
– Og hva er status pr idag?
– Pr nå finnes det ingen konkrete planer om å legge ut på noen større turne, men vi har heller ikke slått det helt ifra oss.
– Og noen ny skive er det heller ikke planer om?
– Nei, først vil vi komme ut og møte fansen og se om vi fortsatt er velkomne tilbake, og rett og slett lodde stemningen for en eventuell ny skive. Vi føler vel at de færreste har noe behov for ny musikk fra Triumph, det er større sjanse for at fansen heller vil bruke pengene på å kjøpe de gamle skivene på CD, nå som de omsider er ute i remastrede utgaver.
– Nei, først vil vi komme ut og møte fansen og se om vi fortsatt er velkomne tilbake, og rett og slett lodde stemningen for en eventuell ny skive. Vi føler vel at de færreste har noe behov for ny musikk fra Triumph, det er større sjanse for at fansen heller vil bruke pengene på å kjøpe de gamle skivene på CD, nå som de omsider er ute i remastrede utgaver.
– Men alle er fortsatt gira på å få gjennomført det på et eller annet tidspunkt?
– Ja, men nå er det minst like mye snakk om å få det plotta inn på timeplanen til alle sammen. Vi har alle familier og aktive liv utenom musikken, og ingen av oss er villige til å gjennomføre det for enhver pris. Og dette må planlegges minst 6-8 måneder frem i tid hvis det skal fungere.
– Ja, men nå er det minst like mye snakk om å få det plotta inn på timeplanen til alle sammen. Vi har alle familier og aktive liv utenom musikken, og ingen av oss er villige til å gjennomføre det for enhver pris. Og dette må planlegges minst 6-8 måneder frem i tid hvis det skal fungere.
– Så med ingen konkrete planer for fremtiden blir vi istedet nødt til å prate om fortiden. Det er nå over 25 år siden gitarist/vokalist Rik Emmett forlot bandet. Hva har dere bedrevet siden?– Musikalsk sett har Rik vært den aktive av oss. Han har hatt en solokarriere som har vært forholdsvis vellykket her i Canada, og har gitt ut en haug med soloskiver. Men alt er ikke av like stor interesse for Triumphfans, mye av det faller i kategorien jazz, blues eller flamenco. Han har aldri vært redd for å gjøre det han selv har lyst til.
– Og deg selv og trommis/vokalist Gil Moore? Dere to har holdt sammen siden før Triumph ble dannet, og gjør det fortsatt?
– Ja, det stemmer, jeg og Gil spilte sammen før Rik kom inn i bildet, og vi har fortsatt med å holde Triumphnavnet i hevd selv om bandet ikke har vært aktivt. Vi har gitt ut et par live-DVDer og CDer, sørget for å få remastret de gamle skivene og fått hjemmesiden vår opp og stå.
– Men musikalsk har dere ikke gjort noe?
– Og deg selv og trommis/vokalist Gil Moore? Dere to har holdt sammen siden før Triumph ble dannet, og gjør det fortsatt?
– Ja, det stemmer, jeg og Gil spilte sammen før Rik kom inn i bildet, og vi har fortsatt med å holde Triumphnavnet i hevd selv om bandet ikke har vært aktivt. Vi har gitt ut et par live-DVDer og CDer, sørget for å få remastret de gamle skivene og fått hjemmesiden vår opp og stå.
– Men musikalsk har dere ikke gjort noe?
– Nei, vi har ikke gitt ut noen nye skiver eller spilt konserter. Men Gil eier og driver Metalworks Studios, som Triumph spilte inn mange av sine 80-tallsskiver på. Og siden har utallige store artister, fra David Bowie og Tina Turner til Guns N’ Roses, Aerosmith og Rush spilt inn skiver der. Jeg har også vært aktiv, men ikke innenfor musikkbransjen.
– Har du tatt barten? (Mike Levine er svært lik Derek Smalls, bassisten i Spinal Tap…)
– Haha, nei!
– Dere er veldig heldige som har to visjonære og kreative kunstnere i bandet, Rik og Gil, og de er veldig ulike, som flammer og is. Føler du at din rolle i bandet er å være noe midt i mellom, som lunkent vann?
– HAHAHAHAHAHAHA!!! Spinal Tap! Elsker den filmen!
- Triumph debuterte på plate i 1976. Hva husker du fra den tiden?
– Ah, gode tider! Den første skiva vår, som bare het «Triumph», ble innspilt på noen få dager, for vi hadde brukt et drøyt år på å skrive låtene, spille live og bli samspilte som et band. Så da vi endelig faktisk fikk platekontrakt og kom i et ekte studio, var vi jo som unger i en godtebutikk. Vi hadde fått et totalbudsjett på 12000 dollar, så vi prøvde å være så effektive som mulig for å bli ferdige før pengene for studiotid tok slutt.
- Så kom «Rock & Roll Machine» i 1977?
– Ja, innspilt i samme studio. Men du vet, man har hele livet på å forberede seg på sin første skive. Og så har du plutselig noen måneder til å skrive låtene til andreskiva. Så vi hadde et press på oss der, men det gikk jo bra, «Takes Time» er en knallåt, og vi fikk vår første radiohit med «Rocky Mountain Way», en cover av Joe Walsh. Og den gikk platinium her i Canada, og gjorde det også bra i Europa. I USA ble den derimot ikke utgitt før et par år senere.
- Og her debuterte du også som bandets produsent, noe du var i mange år fremover?
– Haha, nei!
– Dere er veldig heldige som har to visjonære og kreative kunstnere i bandet, Rik og Gil, og de er veldig ulike, som flammer og is. Føler du at din rolle i bandet er å være noe midt i mellom, som lunkent vann?
– HAHAHAHAHAHAHA!!! Spinal Tap! Elsker den filmen!
- Triumph debuterte på plate i 1976. Hva husker du fra den tiden?– Ah, gode tider! Den første skiva vår, som bare het «Triumph», ble innspilt på noen få dager, for vi hadde brukt et drøyt år på å skrive låtene, spille live og bli samspilte som et band. Så da vi endelig faktisk fikk platekontrakt og kom i et ekte studio, var vi jo som unger i en godtebutikk. Vi hadde fått et totalbudsjett på 12000 dollar, så vi prøvde å være så effektive som mulig for å bli ferdige før pengene for studiotid tok slutt.
- Så kom «Rock & Roll Machine» i 1977?
– Ja, innspilt i samme studio. Men du vet, man har hele livet på å forberede seg på sin første skive. Og så har du plutselig noen måneder til å skrive låtene til andreskiva. Så vi hadde et press på oss der, men det gikk jo bra, «Takes Time» er en knallåt, og vi fikk vår første radiohit med «Rocky Mountain Way», en cover av Joe Walsh. Og den gikk platinium her i Canada, og gjorde det også bra i Europa. I USA ble den derimot ikke utgitt før et par år senere.
- Og her debuterte du også som bandets produsent, noe du var i mange år fremover?
– Ja, jeg hadde alltid trivdes bak spakene, og vi hadde jo ikke noe stort budsjett til å hyre inn en ekstern produsent, så jeg påtok meg gladelig den jobben. Vi jobbet godt sammen, og hadde ingen problemer med hverandre. En svært lærerik tid.
- Og så slo dere igjennom for alvor med «Just A Game» i 1979?
– Ja, da ble vi yndlingene til amerikansk radio, som spilte «Hold On» og «Lay It on The Line» konstant. Det hjalp oss enormt med tanke på turnering, og jeg tror vi gjorde rundt 450 konserter i kjølvannet av den.
- Kun i USA og Canada?
– Ja, vi fikk aldri den støtten vi trengte for å reise over til Europa, noe som i ettertid var veldig synd, for vi var etterspurte og populære i Europa på den tiden. Og en turne der ville definitivt ha befestet posisjonen vår i Europa. Men dessverre skjedde det aldri. Og for å være ærlig, var vi dauslitne etter USA-turneene og mest gira på å dra hjem og sove ut da, så vi sto vel ikke så veldig på for å komme oss til Europa selv heller.
– Nei, dere turnerte vel aldri i Europa, og det er kanskje en av årsakene til at dere aldri virkelig slo igjennom her i samme grad som i Amerika.
– Det stemmer nok. Den gang var det èn konsertarrangør for Skandinavia, èn for Storbritannia, èn for Tyskland og så videre, og de samarbeidet elendig. Noen betalte svært dårlig, andre ville ikke love noe som helst før alle billetter var solgt…ting utenfor vår kontroll!
– Neste album, «Progressions Of Power» kom i 1980. Dette var vel mer Gil Moores skive, etter at Rik Emmett hadde tatt styringa på «Just A Game»?
– Ja, sånn kan du si det. Den er mer rocka enn «JAG»,og Gil sang på begge de to mest kjente låtene fra denne skiva. «I Can Survive» var singelen, men det var «I Live For The Weekend» som ble den store låten. I årevis spilte amerikansk og canadisk radio denne låta klokka fem på fredags ettermiddag, og fortsatt er det utallige mennesker verden over som får helgefølelsen av å høre «…Weekend». Den ble en signaturlåt for oss i konsertsammenheng.
- Og så slo dere igjennom for alvor med «Just A Game» i 1979?
– Ja, da ble vi yndlingene til amerikansk radio, som spilte «Hold On» og «Lay It on The Line» konstant. Det hjalp oss enormt med tanke på turnering, og jeg tror vi gjorde rundt 450 konserter i kjølvannet av den.
- Kun i USA og Canada?
– Ja, vi fikk aldri den støtten vi trengte for å reise over til Europa, noe som i ettertid var veldig synd, for vi var etterspurte og populære i Europa på den tiden. Og en turne der ville definitivt ha befestet posisjonen vår i Europa. Men dessverre skjedde det aldri. Og for å være ærlig, var vi dauslitne etter USA-turneene og mest gira på å dra hjem og sove ut da, så vi sto vel ikke så veldig på for å komme oss til Europa selv heller.
– Nei, dere turnerte vel aldri i Europa, og det er kanskje en av årsakene til at dere aldri virkelig slo igjennom her i samme grad som i Amerika.
– Det stemmer nok. Den gang var det èn konsertarrangør for Skandinavia, èn for Storbritannia, èn for Tyskland og så videre, og de samarbeidet elendig. Noen betalte svært dårlig, andre ville ikke love noe som helst før alle billetter var solgt…ting utenfor vår kontroll!
– Neste album, «Progressions Of Power» kom i 1980. Dette var vel mer Gil Moores skive, etter at Rik Emmett hadde tatt styringa på «Just A Game»?
– Ja, sånn kan du si det. Den er mer rocka enn «JAG»,og Gil sang på begge de to mest kjente låtene fra denne skiva. «I Can Survive» var singelen, men det var «I Live For The Weekend» som ble den store låten. I årevis spilte amerikansk og canadisk radio denne låta klokka fem på fredags ettermiddag, og fortsatt er det utallige mennesker verden over som får helgefølelsen av å høre «…Weekend». Den ble en signaturlåt for oss i konsertsammenheng.
– Så kom «Allied Forces» i 1981?
– Ja, og her nådde vi vel en topp med tanke på respekt i bransjen og blant fansen. Vi spilte bra sammen, vi var fokuserte og samarbeidet fungerte upåklagelig. En annen viktig faktor var at vi anskaffet Metalworks Studio, som gjorde at vi kunne bruke så lang tid vi ville på å spille inn låtene, uten å bekymre oss for studiokostnader som påløp for hvert eneste minutt vi brukte. Endelig kunne vi ta oss råd til å gjøre opptaket på nytt hvis vi ikke var fornøyde, uten å føle at vi hadde kastet penger ut av vinduet første gang. «Allied Forces» var virkelig representativ for bandet og det vi sto for, og spesielt sanger som «Fight The Good Fight» og «Magic Power» fikk frem det positive budskapet som vi alltid har prøvd å formidle. Denne skiva, og de to neste, viste Triumph fra vår sterkeste side, og var vel vår gullalder. Dette var vår fjerde strake platiniumskive. Og ikke minst fikk vi omsider glimrende kritikker.
– Og den neste du snakker om er «Never Surrender» fra 1983. En av mine favoritter.
– For å være ærlig, har jeg svært få klare minner fra den tida. Det var mens det blåste som friskest rundt oss, og vi var sykt travle. Alltid et eller annet intervju eller TV-show eller konsert eller, eller, eller. Vi hadde to singler som gjorde det veldig bra, både «A World Of Fantasy» og «All The Way» var veldig mye på radio på den tida. Og mange av fansen regner dette som vår beste skive, uten at jeg nødvendigvis er enig.
– Det var vel på den tida dere spilte US Festival i California, foran en rekordstor folkemengde på 670.000, sammen med Van Halen og Scorpions. Og dere hadde pr idag legendariske band som Judas Priest, Ozzy Osbourne og Mötley Crüe under dere på plakaten!
– Ja…gode gud, jeg blir helt overveldet bare av å tenke på det, nå snart 30 år senere.
– Min personlige Triumphfavoritt «Thunder Seven» kom i 1984, og kan kalles et konseptalbum om menneskelige relasjoner og dysfunksjonaliteter i et moderne samfunn. Jeg husker at denne ble slakta i Kerrang! og fikk bare 2/5. Spesielt tekstene fikk gjennomgå, men Triumph har vel egentlig aldri lagd dypere og mer samfunnsengasjerte tekster enn på nettopp denne skiva, hverken før eller senere.
– Takk for det, og godt observert! Ja, stemmer, Rik ble riktig forbannet og såra over den anmeldelsen, som han mente var direkte feilaktig og usaklig, og slo tilbake mot anmelderen i et åpent brev som kom på trykk i Kerrang!. Å få konstruktiv kritikk er greit, men surmaget kritikk skal man ikke behøve å ta imot.
– Ja, og her nådde vi vel en topp med tanke på respekt i bransjen og blant fansen. Vi spilte bra sammen, vi var fokuserte og samarbeidet fungerte upåklagelig. En annen viktig faktor var at vi anskaffet Metalworks Studio, som gjorde at vi kunne bruke så lang tid vi ville på å spille inn låtene, uten å bekymre oss for studiokostnader som påløp for hvert eneste minutt vi brukte. Endelig kunne vi ta oss råd til å gjøre opptaket på nytt hvis vi ikke var fornøyde, uten å føle at vi hadde kastet penger ut av vinduet første gang. «Allied Forces» var virkelig representativ for bandet og det vi sto for, og spesielt sanger som «Fight The Good Fight» og «Magic Power» fikk frem det positive budskapet som vi alltid har prøvd å formidle. Denne skiva, og de to neste, viste Triumph fra vår sterkeste side, og var vel vår gullalder. Dette var vår fjerde strake platiniumskive. Og ikke minst fikk vi omsider glimrende kritikker.
– Og den neste du snakker om er «Never Surrender» fra 1983. En av mine favoritter.
– For å være ærlig, har jeg svært få klare minner fra den tida. Det var mens det blåste som friskest rundt oss, og vi var sykt travle. Alltid et eller annet intervju eller TV-show eller konsert eller, eller, eller. Vi hadde to singler som gjorde det veldig bra, både «A World Of Fantasy» og «All The Way» var veldig mye på radio på den tida. Og mange av fansen regner dette som vår beste skive, uten at jeg nødvendigvis er enig.
– Det var vel på den tida dere spilte US Festival i California, foran en rekordstor folkemengde på 670.000, sammen med Van Halen og Scorpions. Og dere hadde pr idag legendariske band som Judas Priest, Ozzy Osbourne og Mötley Crüe under dere på plakaten!
– Ja…gode gud, jeg blir helt overveldet bare av å tenke på det, nå snart 30 år senere.
– Min personlige Triumphfavoritt «Thunder Seven» kom i 1984, og kan kalles et konseptalbum om menneskelige relasjoner og dysfunksjonaliteter i et moderne samfunn. Jeg husker at denne ble slakta i Kerrang! og fikk bare 2/5. Spesielt tekstene fikk gjennomgå, men Triumph har vel egentlig aldri lagd dypere og mer samfunnsengasjerte tekster enn på nettopp denne skiva, hverken før eller senere.– Takk for det, og godt observert! Ja, stemmer, Rik ble riktig forbannet og såra over den anmeldelsen, som han mente var direkte feilaktig og usaklig, og slo tilbake mot anmelderen i et åpent brev som kom på trykk i Kerrang!. Å få konstruktiv kritikk er greit, men surmaget kritikk skal man ikke behøve å ta imot.
– Her dro dere for første gang siden debuten inn en ekstern produsent, legendariske Eddie Kramer.
– Ja, og det var jo stort for oss å få jobbe med en produsent som hadde samarbeidet med våre største helter, som Led Zeppelin og Jimi Hendrix. Jeg hadde ikke noe problemer med å overlate kontrollen til ham, og innspillingen gikk som en drøm, det var riktig moro. Han ble egentlig bare dratt inn for å mikse skiva, men endte opp med å være produsenten. Vi hadde forøvrig også en medprodusent på «Never Surrender», en kar som heter David Thoener, som hadde jobba som lydteknikker for Bowie, Lennon, Aerosmith, Springsteen og AC/DC.
– Og på «Thunder Seven» fikk dere også en stor hitsingel, «Follow Your Heart».
– Og på «Thunder Seven» fikk dere også en stor hitsingel, «Follow Your Heart».
– Ja, den gjorde mye for oss, og videoen ble spilt mye på MTV. Det var den gang det var musikk på MTV!
– Så var det tid for det tradisjonelle doble livealbumet, «Stages» fra 1985.
– Ja, men det er et album vi nesten ikke hadde noe med å gjøre. Vi var slitne etter en lang turne, og da plugger man mellomrommet med en liveskive. Og den var ikke fra EN konsert, den var satt sammen av låter hentet fra utallige opptak fra konserter de siste tre-fire årene. Plateselskapet ville ha noen nye låter, men vi var ikke helt stemt for å gå i studio riktig enda. Vi kom likevel opp med to nye studiolåter, «Mind Games» og «Empty Inside», men vi sprudlet ikke akkurat av entusiasme på den tida.
– «The Sport Of Kings» fra 1986 ble produsert av Mike Clink. Som like etterpå skulle bli en av rockens mest ettertraktede produsenter takket være Guns N Roses’ «Appetite For Destruction».
– Så var det tid for det tradisjonelle doble livealbumet, «Stages» fra 1985.
– Ja, men det er et album vi nesten ikke hadde noe med å gjøre. Vi var slitne etter en lang turne, og da plugger man mellomrommet med en liveskive. Og den var ikke fra EN konsert, den var satt sammen av låter hentet fra utallige opptak fra konserter de siste tre-fire årene. Plateselskapet ville ha noen nye låter, men vi var ikke helt stemt for å gå i studio riktig enda. Vi kom likevel opp med to nye studiolåter, «Mind Games» og «Empty Inside», men vi sprudlet ikke akkurat av entusiasme på den tida.
– «The Sport Of Kings» fra 1986 ble produsert av Mike Clink. Som like etterpå skulle bli en av rockens mest ettertraktede produsenter takket være Guns N Roses’ «Appetite For Destruction».
– Ja, og det er jo litt artig, for «The Sport Of Kings» var den aller første plata han var produsent for. Før det hadde han bare vært lydteknikker, en jævli dyktig lydteknikker, for band som UFO og Survivor. Og hans neste oppdrag, med GnR, fikk han på grunn av at han hadde jobbet med oss. Men det var en interessant opplevelse…
– Ja, denne skiva er atskillig mer keyboard-dominert enn andre utgivelser, med innleide keyboardister og korister, og her er flere eksterne låtskrivere. Du spiller vel ikke keyboards selv på denne? Var det plateselskapet som dyttet dere i en mer kommersiell retning for å få hitsingler?
– Nettopp. Dette var vel den første skiva hvor vi tillot plateselskapet å få et ord eller ti med i laget. I ettertid er vi ikke så glade i denne skiva, selv om det er en del bra låter på den, men den representerte ikke det vi som band ville være. Stemningen var ikke god. Her var det krangling både mellom band og plateselskap, og internt i bandet mellom Gil og Rik om den musikalske retningen vi var i ferd med å ta.
- Noe som viste seg på den neste skiva, «Surveillance» fra 1987, som på mange måter kan kalles den siste studioutgivelsen fra Triumph. Ihvertfall den siste skiva før Rik Emmett takket for seg.
– Ja. Vi hadde mange lovende låter klare til den skiva, men vi var ikke helt enige om hvor vi skulle gå med disse. Og resultatet ble ikke som jeg hadde håpet, selv om vi hadde en prominent gjestegitarist på et par låter i Steve Morse fra Dixie Dregs (nå i Deep Purple), en av Riks store forbilder.
– Ja, denne skiva er atskillig mer keyboard-dominert enn andre utgivelser, med innleide keyboardister og korister, og her er flere eksterne låtskrivere. Du spiller vel ikke keyboards selv på denne? Var det plateselskapet som dyttet dere i en mer kommersiell retning for å få hitsingler?
– Nettopp. Dette var vel den første skiva hvor vi tillot plateselskapet å få et ord eller ti med i laget. I ettertid er vi ikke så glade i denne skiva, selv om det er en del bra låter på den, men den representerte ikke det vi som band ville være. Stemningen var ikke god. Her var det krangling både mellom band og plateselskap, og internt i bandet mellom Gil og Rik om den musikalske retningen vi var i ferd med å ta.
- Noe som viste seg på den neste skiva, «Surveillance» fra 1987, som på mange måter kan kalles den siste studioutgivelsen fra Triumph. Ihvertfall den siste skiva før Rik Emmett takket for seg.
– Ja. Vi hadde mange lovende låter klare til den skiva, men vi var ikke helt enige om hvor vi skulle gå med disse. Og resultatet ble ikke som jeg hadde håpet, selv om vi hadde en prominent gjestegitarist på et par låter i Steve Morse fra Dixie Dregs (nå i Deep Purple), en av Riks store forbilder.
– Dere turnerte aldri med denne skiva?
– Nei. Jeg tror vi gjorde èn lukket konsert i Canada. Og det var vår siste konsert, før Rik sluttet og gikk solo.
– Men du og Gil splittet ikke bandet likevel. Etter noen år i tenkeboksen ga dere ut en skive til, i 1993, med en ny gitarist.
– Ja, «Edge Of Excess»-skiva, med Phil X (som senere overtok for Richie Sambora i Bon Jovi) på gitar. Den er ikke gæern, det er flere sterke låter på den, men i ettertid er det lett å se at den aldri burde ha vært utgitt under Triumph-navnet. Vi hadde det riktig trivelig med å lage den skiva, men for resten av verden var det helt tydelig at Triumph besto av Rik, Mike og Gil. «Edge Of Excess» hadde likevel fortjent en bedre skjebne, jeg tror den hadde vært ute i et par måneder før plateselskapet kom på at de burde kanskje fortelle dette til presse og radio.
– Jeg kjøpte omsider den skiva på CD i forrige uke…
– Haha! Der ser du!
– Nei. Jeg tror vi gjorde èn lukket konsert i Canada. Og det var vår siste konsert, før Rik sluttet og gikk solo.
– Men du og Gil splittet ikke bandet likevel. Etter noen år i tenkeboksen ga dere ut en skive til, i 1993, med en ny gitarist.
– Ja, «Edge Of Excess»-skiva, med Phil X (som senere overtok for Richie Sambora i Bon Jovi) på gitar. Den er ikke gæern, det er flere sterke låter på den, men i ettertid er det lett å se at den aldri burde ha vært utgitt under Triumph-navnet. Vi hadde det riktig trivelig med å lage den skiva, men for resten av verden var det helt tydelig at Triumph besto av Rik, Mike og Gil. «Edge Of Excess» hadde likevel fortjent en bedre skjebne, jeg tror den hadde vært ute i et par måneder før plateselskapet kom på at de burde kanskje fortelle dette til presse og radio.
– Jeg kjøpte omsider den skiva på CD i forrige uke…
– Haha! Der ser du!
– Turnerte dere med «Edge Of Excess»?
– Nei. Eller jo, jeg tror vi gjorde kanskje 10-12 spredte konserter, ingen turne, og det var kjempestas. Vi var nervøse for at fansen skulle vende oss ryggen eller pælme råtne egg på oss, men tvert imot, det var kanonstemning og utsolgt overalt. Likevel var det klart at det ikke var det samme, så bandet døde en naturlig død like etterpå.
- Hvilken av deres skiver er din favoritt, og hvilken liker du minst?
– Jeg har vel egentlig ikke noen utpregede preferanser, jeg står for alt vi har gjort, for det var det aller beste vi kunne komme opp med der og da, og jeg er ikke flau over noen av dem. Men hvis du retter en pistol mot hodet mitt og spør en gang til, så ville jeg kanskje satt «Allied Forces» på topp og «Surveillance» nederst.
– Nei. Eller jo, jeg tror vi gjorde kanskje 10-12 spredte konserter, ingen turne, og det var kjempestas. Vi var nervøse for at fansen skulle vende oss ryggen eller pælme råtne egg på oss, men tvert imot, det var kanonstemning og utsolgt overalt. Likevel var det klart at det ikke var det samme, så bandet døde en naturlig død like etterpå.
- Hvilken av deres skiver er din favoritt, og hvilken liker du minst?
– Jeg har vel egentlig ikke noen utpregede preferanser, jeg står for alt vi har gjort, for det var det aller beste vi kunne komme opp med der og da, og jeg er ikke flau over noen av dem. Men hvis du retter en pistol mot hodet mitt og spør en gang til, så ville jeg kanskje satt «Allied Forces» på topp og «Surveillance» nederst.
– Dere har i alle år blitt sammenlignet med, og stått i skyggen av, Den Andre Canadiske Trioen, nemlig Rush. Hvordan er forholdet deres til Geddy, Alex og Neal ?
– De er knallkarer, og våre stier har selvsagt krysset hverandres utallige ganger siden 70-tallet. Alex Lifeson er pr idag en av mine beste venner. Vi ses ikke så ofte som vi gjerne vil, men når vi treffes, har vi det alltid hysterisk morsomt.
- Tviler ikke, han er en utrolig vittig fyr som sikkert kunne gjort det bra som komiker. Takk for praten, håper dere en vakker dag klarer å komme dere til Norge, eller Europa i det minste.
– Jeg kan som sagt ikke love noe, men jeg håper også det, vi skal prøve! Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #1/2011
– De er knallkarer, og våre stier har selvsagt krysset hverandres utallige ganger siden 70-tallet. Alex Lifeson er pr idag en av mine beste venner. Vi ses ikke så ofte som vi gjerne vil, men når vi treffes, har vi det alltid hysterisk morsomt.
- Tviler ikke, han er en utrolig vittig fyr som sikkert kunne gjort det bra som komiker. Takk for praten, håper dere en vakker dag klarer å komme dere til Norge, eller Europa i det minste.
– Jeg kan som sagt ikke love noe, men jeg håper også det, vi skal prøve! Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #1/2011