Century Media
Et klokt hode uttalte om Celtic Frosts ”Into The Pandemonium” at det eneste som stagget bandnestor Thomas Gabriel Fischer var mangel på talent. Påstanden medfører delvis riktighet. Sveitseren hadde trolig vært over alle musikalske hauger om det ikke var for dennes selvinnsikt som begrenset utøver. Da bandet imploderte, i 2008, trommet Fischer sammen sparringspartnere til et nytt prosjekt intendert å være en estetisk prolongasjon av Celtic Frost. Triptykon har imidlertid levert langt over pari, og fremholder partielt å forbløffe. Bandets kunstneriske suksesshviler på veteran Fischers aksept av sine faktiske lyter, samt at han er komfortabel innenfor ensemblets definerte uttrykkssfære, hvori det totale sett av aspirasjoner blomstrer fritt. ”Eparistera Daimones” (2010) ga seg til kjenne som løfterik debut, i slektskap med ”Monotheist”, mens ”Shatter”-singelen fra samme høst til de grader åpenbarte bandets muligheter, tuftet på enkle, effektive moduser. Tre år senere fulgte formfullendte ”Melana Chasmata” – den soniske og kompositoriske kulminasjonen av en ekstensiv motbørskarriere.
Siden har jeg ventet på en oppfølger av ytterligere divergens og selvsikker, tonal-simplifisert dommedagsgratie. I stedet grep Fischer mulighetene løyvd av Roadburn-festivalens ledelse, og ferdigstilte dødsmessen han initierte høsten 1986. Rekviemets alterskap er stilistisk differensiert, da de tre stykkene skriver seg fra ulike decennier. Førstesatsen ”Rex Irae”, opprinnelig fra ”Into The Pandemonium”, oppføres med betydelig større kredibilitet enn i 1987. Vi skal ikke underslå den betydning nederlandske Metropole Orkest, sopran Safa Heraghi eller orkesterarrangør Florian Magnus Maier supplerer prosjektet, men dette er og blir Fischers hjertebarn. At verdens mest ydmyke musiker omgir seg med skolerte krefter ved skjels år og alder er ham vel unt. ”Rex Irae”s kustmusikalske og forstemmende tonespråk kommer omsider til sin rett i dette opptaket, flunkende oppført av orkester, band og Heraghi, som leverer glimrende fra start til slutt, kranset av pauker og diabolske fioliner. Stor spenning er knyttet til rekviemets midtsats, som strekker seg over tretti minutter. ”Grave Eternal” blir unektelig albumets og videogrammets (plata vedhefter dvd-skive) apeks, hvori Fischers mannskap nærmest eliminerer ethvert metallparameter. Komposisjonen skrus lavt i tempo, lastes med eksemplarisk dynamikk og musikalsk luft, i besnærende kast av absolutt skjønnhet og ulmende uro, hvor den overambisiøse tenkning holdes på mils avstand, til fordel for en ritualistisk sørgeprosesjon med kaskader av nerve. Det er dette Fischer har strukket seg etter i hele sitt liv…
Blant flere stakkåndet pene enkeltpassasjer er jeg særlig svak for trompet- og gitarsoloen (sistnevnte ser Victor Santura levere følelsesladd, substansielt og ikke lite David Gilmour-influert), sporadiske bortfall av instrumenter, de ominøse korstemmene, og den, rett nok, svært anvendte akkordprogresjonen som angir et lagbyggende crescendo, men som verken oppleves beklemt, forsert eller klisjétynget i kontekst. Den entusiastiske applausen som følger – teknisk sett er dette et konsertalbum, selv om materialet behandles som et optimalisert studioarbeid – synes mildt sagt betimelig. Og når ettertenksomt eteriske ”Winter”, opprinnelig fra ”Monotheist”, fases ut, vet samtlige at Thomas Gabriel Fischer herved har sett sitt 46 minutter lange livsverk over målstreken – med bravur, egenart og dignitet.
5/6 | Geir Venom Larzen
Utgivelsesdato 15.mai 2020