Trev Lukather fra Levara – ingen blåkopi av pappa

Møt Trev Lukather, en mann du kanskje ikke har hørt om før. Kanskje syns du etternavnet klinger kjent? Det stemmer nok ganske bra, for pappen hans er bedre på gitar enn pappan din. Han heter nemlig Steve Lukather, og har spilt med Toto, pluss hundrevis av andre artister du garantert har hørt på! Trev har drevet med musikk siden han var et lite knøtt, og er nå klar med debutskiva med bandet Levara. Vi tok en prat med Trev på Zoom fra Los Angeles for å høre hva vi kan forvente fra bandet.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Nikki Mata

– God morgen, Trev. Hvordan fortoner livet i LA seg?
– Hei, mann. Joda, det er ikke så ille i dag, vi har hatt et rimelig bipolart vær i det siste, med alt fra kulde og dystert vær, til i dag med sol og fine temperaturer. Litt bedre enn hos deg, kanskje? Jeg digger Norge. Jeg har vært der noen ganger, og det har alltid vært stas.
– Det tviler jeg ikke på. Hvor mange turer var du med på med pappa og gutta i Toto?
– Fire ganger, tror jeg. Det var ikke så ofte, men de turene jeg var på var veldig minneverdige. Det er tross alt jobben hans, og jeg gikk jo på skolen, så det var ikke mer enn fire, kanskje fem ganger.
– Du turnerte med Toto da ZFG (Zero Fucks Given), forløperen til Levara, spilte support på deler av den europeiske turnéen i 2019.
– Javisst, det var jomfruturen for min del, å være på turné, og det i Europa av alle ting. Første gang jeg var i Europa, var da jeg var 12 år gammel, og nettopp hadde begynt å spille gitar. Pappa introduserte bandet, dette var på «Mindfields»-turnéen, Bobby (Kimball, vokal) hadde kommet tilbake, og mens han introduserte bandet, sa han plutselig; ’Forresten så har jeg med meg sønnen min’, og tar av seg gitaren og gir den til meg, og sier; ’Kom og spill et riff, da vel!’. Jeg var jo fullstendig uforberedt, men spilte et riff mens han holdt gitarreima, for jeg var jo knøttliten, haha! Mike (Porcaro, bass) og Simon (Phillips, trommer) backet meg opp, så jeg spilte sikkert i 30 sekunder, og publikum gikk fullstendig av hengslene! Det var helt vilt, 20.000 mennesker skreik og ropte ’Trev! Trev! Trev!’, det var helt sjukt, så jeg tenkte umiddelbart at dette er hva jeg vil drive med! Jeg var helt solgt! Europa forandret meg, mann, så det å få runda sirkelen og spille med ZFG var helt enormt, og et minne for livet. Jeg fikk ordna meg en signert ZFG-poster fra turnéen, der bandet, crewet, og alle som var involvert har signert, som jeg fikk ramma inn. Den henger i studioet mitt her hjemme.
– Toto og faren din har hatt noen av sine største suksesser i Europa også, så du har fullført en sirkel der også. Hvordan utartet Europa-turnéen seg for ZFG, dere gjorde vel noen konserter på egen hånd også?
– Javisst, og noen av de tror jeg vi kan si var noen av favorittkonsertene våre, for det kom bra med folk, og de visste hvem vi var. Sikkert et rykte som gikk, hehe, så vi gjorde noen kvelder på små klubber. Den første giggen vi gjorde, var på en klubb i Nederland som hadde plass til sikkert 750 mennesker eller noe sånt, så vi trodde vi kom til å spille for vaktmesteren og bartenderen eller noe sånt, men da vi tok en tur ut ved siden av scenen, var det sikkert mer enn hundre mennesker der, og de lagde like mye lyd som 700, noe som boosta energinivået vårt, så vi bare gønna på, og ga jernet. Jævlig moro! Dette var det største lokalet vi spilte i, som oftest var det i lokaler med plass til rundt 100, men folk møtte opp, og lagde bra med liv, så disse kveldene definerte mye av den gode følelsen av den turnéen, selv om supportjobbene vi gjorde med Toto var for 10.000 pluss mennesker. De jobbene vi gjorde alene ga oss tro på at det vi gjorde var riktig, og at vi hadde noe å komme med.
– Folk kom for å se dere, ikke Toto.
– Nettopp. Og mange kunne låtene også, og til og med tekstene. Du må huske at vi hadde verken plateselskap, promotor eller agent den gangen, men folk sang med på låtene, for de hadde sett de på YouTube fra konserter vi gjorde flere måneder tidligere, så det var utvilsomt dedikerte fans som hadde gjort sin research før de kom og hørte oss. En jævlig kul opplevelse!

– Jeg er en av de som har fulgt dere siden ZFG-tida, og har fått med meg endringene dere har gjort, ved først og fremst å bytte navn til Levara, og det faktum at bassist Sam (Porcaro, sønn av Toto-bassist Mike Porcaro) forlot bandet. Hva framprovoserte disse hendelsene?
– Sam spiller på plata, så han er en viktig del av historien vår som Levara også, ikke bare ZFG, men at han forlot bandet var bare en greie vi måtte igjennom. Han følte at han måtte gå sine egne veier, og det er overhode ikke noe vondt blod noe sted, det var bare en naturlig prosess. Jeg teksta med ham senest i forrige uke, så vi er ikke uvenner eller noe sånt. Jeg tror ikke turnélivet var noe for ham, det tæret på ham, og han er såpass nært knyttet til familien sin, så han ville ikke være mye borte fra dem, pluss at han har en kjæreste han heller ikke ville forlate over lengre perioder, så bruddet mellom oss og ham var nok uunngåelig, men for noen fantastiske opplevelser vi har hatt på den korte tiden vi spilte sammen! Han kommer alltid til å være en del av familien. Jeg vet at mange tror det er en forlengelse av dramaet som har vært rundt Toto de siste årene, men det er det ikke, ei heller er det som folk kommenterer på videoene våre på YouTube; Steve Lukather splitta ikke bandet, haha! (Les mer om dramaet i Toto-leiren i forrige nummers intervju med Steve Lukather). Sam og jeg har holdt oss langt unna det der, det er ikke vår kamp, ikke sant. Brudd er alltid vanskelige, også i band. Hvordan bryter man ut av et band uten at ting blir vanskelige, hvordan finner man det øyeblikket der det passer å si; ’Beklager, gutter, jeg vil ikke være med lengre’ uten at noen blir lei seg? Jeg har kjent Sam siden han ble født, og følte at det var noe han satt inne med som han ikke fortalte. Sam er en chill fyr, som egentlig aldri har noe problem med å fortelle hva han føler, men denne satt langt inne, ingen tvil om det. Han er typen som alltid forsøker å gjøre folk til lags, og får dem til å føle seg bra, men i seg sjøl var ikke dette hva han ønsket å drive med, han ville bare spille bass og kose seg, mens resten av oss vil opp og fram.

– Har dere noen gang kjent på presset av å være «Toto-ungene», all den tid både din og Sams far er en sentral del av Toto-historien?
– Nei, ikke egentlig, vi har egentlig bare følt at vi er en del av den kule vibben som fedrene våre har vært med å skape. Jeg husker godt første gang jeg jammet med Sam. Jeg hentet ham inn til en artist jeg spilte med, Diamante. Hun er en rockevokalist fra LA, og jeg spilte på plata hennes, og ble bedt om å gjøre en tre ukers turné, og å sette sammen bandet hennes. Jeg hadde aldri hørt Sam spille før, men var på en konsert med instrumentalbandet hans, og han bare naila den så jævlig, så jeg sa; ’Dude, vi har jo aldri spilt sammen før, vil du bli med på denne turnéen?’, og han ble med, og gjorde en fantastisk jobb, så jeg ble helt emosjonell og greier, haha. Jeg vokste opp med faren hans rundt huset hele livet, og vi savner ham hver dag, hele året, hvert år. (Mike Porcaro gikk bort 15. mars 2015 av ALS). Mike var den erketypiske «coole» duden, og Sam har arvet den egenskapen. Dermed ble det en naturlig forlengelse av disse familiebåndene at han ble med i ZFG. I etterkant føltes det bare merkelig at vi ikke spilte sammen mye tidligere, for det føltes så naturlig. Jeg er jævlig fornøyd med hva vi har laget sammen, både musikalsk og arrangementsmessig, jeg syns det har en kul vibe over seg, så jeg føler vi står på egne bein, og ikke fortjener å få den der «Aah, er det ikke søtt»-greia fordi fedrene våre er de de er. Det beviste vi da vi åpnet for Toto også; vi vant publikum hver eneste kveld, og ikke bare fordi pappa leder hovedbandet. Jeg tror egentlig ikke på forventningspress heller. Jeg har våknet spirituelt sett også, og har innsett hvor små vi faktisk er her på jorda, hvor lite vi betyr i det store bildet. Hvorfor i helvete skal jeg bekymre meg for forventningspress på toppen av det hele? Forventningspress fins ikke, med mindre du bygger det opp selv. Det fins bare én Steve Lukather, det fins bare ett Toto, det fins bare én av deg og meg, og bare én av alle på jorda. Folk kommer alltid til å sammenligne og sette opp mot hverandre, men det er bare smålig. Jeg er meg, og skal bare være meg, så jeg tar vekk forventningspresset.
– Det er interessant at du sier det, for jeg har hatt plata ei stund nå, og har merket meg at du har din egen sound, det er overhode ingenting som tilsier at Steve Lukather er faren din. Det er lett å tenke at man blir en blåkopi av sin far, men der er ikke du.
– Takk, det er hyggelig sagt av deg, det setter jeg svært stor pris på! Jeg er mer i gata «Gilmour er Gud!», hehe. David Gilmour, Neal Schon, og fatter´n selvfølgelig, alle disse har inspirert meg enormt! Mange tror at jeg er opplært av pappa, men sannheten er at jeg aldri har hatt en eneste time med ham, og det har vært veldig bevisst, for jeg vil ikke være en klone av ham. Mange av mine venner har musikerforeldre, og ender opp som kloner av de, og det har jeg ingen interesse av å være, så jeg gikk inn for å lære fra noen andre enn pappa. Jeg har lært meg å spille på egen hånd, jeg har lært meg å spille solo på egen hånd, men jeg er overhode ingen shredder. Jeg har mer tro på gode melodier, og det å synge med gitaren, så jeg har et avslappet forhold til det å ikke kunne shredde. At du faktisk sier det du sier er svært hyggelig å høre. Jeg er bare meg selv, jeg er uforbeholdent meg selv.

– Det er noen virkelig fine soli på plata, og åpningsriffet på åpningssporet («Heaven Knows»), satt i hjernebarken ved første lytt. I min verden er det et kvalitetsstempel. Nå kommer debutplata deres ut i mai, og er anmeldt her. Hva kan du fortelle om den?
– Vi er ihvertfall veldig stolte av resultatet, og hva vi har fått til. Nå gjenstår bare jobben med å gjøre den tilgjengelig nok, og få flest mulig til å høre den. Dette er min første fullengder; jeg har gitt ut EPer og digitale utgivelser, men dette blir den første hele plata, så jeg er umåtelig stolt over den. Jeg er 33 nå, og vi har jobba ræva av oss for å få til et best mulig resultat på vår første plate. Det er et kritisk øyeblikk i enhver artists karriere. Endelig føler jeg meg klar for å begi meg ut på dette eventyret, for jeg mener vi er modne nok, og flinke nok til å slippe plata for verden, og motta responsen fra dere musikkjournalister, og publikum. Det er en milepæl! Målet nå er å få så mange som mulig til å høre oss, og vite hvem vi er, så vi kan reise ut og vise oss frem i en livesituasjon.

– Jeg skal gjøre det jeg kan i hvert fall. Forhåpentligvis blir det turné på dere etter hvert. Har dere funnet en ny bassist til å bli med ut?
– Vi har noen navn på blokka, spesielt én, men nå vet vi jo ikke hvordan turnéen kommer til å bli. Vi skulle opprinnelig til Europa i juni, men det blir det naturlig nok ingenting av. Han vi har øverst på lista har et band sjøl som er ganske stort, og turnéen deres ble kansellert, så han var klar for å bli med han, men nå ble jo vi også stoppet. I tillegg har vi et par andre bassister, som også synger bra, noe vi er avhengige av, og han må kunne spille synth-bass også. Kravlista vår er lang. Jeg tror det blir flere som er innom den kommende tida, ingen fast, på grunn av tingenes tilstand, men vi får se hva som skjer. Målet er i hvert fall å ha en fast bassist, men mest sannsynlig blir han ikke medlem i bandet, men heller en fast kar vi holder oss til. Når det gjelder utgivelsen i mai, så må vi få gjort noe promogreier. Hva det blir, vet jeg ikke enda, vi har noen muligheter åpne. Når det gjelder bassist, skal vi ha en som er så bra at fjeset ditt smelter, haha! Det er fordelen med å vokse opp i musikkverdenen i LA; man kjenner et lass med latterlig flinke folk, så hva som enn skjer, så kommer det til å bli et vanvittig bra band, og en steike trivelig turné!
– Hvordan vil du beskrive musikken til Levara?
– Oj, vent da… ehm… nostalgisk, alternativ pop/rock, vil jeg si. Det er noe 80-talls retro-vibe der, men moderne produksjon, bra musikalitet og god lyd. Vi høres kanskje ut som en moderne utgave av 70-og 80-tallets rockeband, så som Journey og Toto, altså band med musikere som virkelig kan spille, og lager gode pop- og rockelåter. Du hører låter som «Dont Stop Believin´» eller «Africa», at de er enorme fortsatt den dag i dag, og vi forsøker å finne ei oppskrift for å få til noe sånt. Def Leppard har også den statusen at de har en legendarisk og lett gjenkjennelig sound, spesielt de platene Mutt Lange produserte. Vi ville ha stadionlyd og masse crowd-vokal på plata. Vi ville ha øyeblikk gjennom hele plata der det høres ut som en stadionproduksjon med mennesker som synger med oss, så vi var veldig bevisste på å skrive og produsere låter som er stadionvennlige, så vi samla oss i innspillingsrommet, og bare kauka det vi klarte, og overdubba det ti ganger, og slenge på litt reverb, og «boom!», så hadde vi en haug med folk på plata. Det er vanskelig å beskrive, men jeg føler dette passer ganske bra.
– Absolutt! Da jeg hørte plata, begynte jeg å tenke hvilket landskap det ville passe å beskrive dere med, for dere glir sømløst mellom flere sjangre, noe som er en kunst i seg selv.
– Ikke sant, og det er noe vi liker selv også. Vi vil ikke være et band som enkelt plasseres i én bås eller én sjanger. Det er litt sånn ’De er litt pop til å være et rockeband’ eller ’De er ganske rocka til å være et pop-band’, men jeg liker å ha det sånn, det gir friheter. Jeg vil mye heller være en del av et sånt band, enn et band som følger trenden, ikke sant.
– Jeg har lest at du kalte låta «Automatic» et «statement». Hva mente du med det?
– Det er en påstand bandet kom med, for i våre øyne, så er «Automatic» selve beskrivelsen på Levara, hvert øyeblikk av den låta oppsummerer oss. Det var låta som startet det hele for oss. Da vi skrev den og spilte inn en demo, skaffet den oss platekontrakt, så den ble hovedsingelen fra plata. Det er låta som definerer oss som band, for hele plata ble bygd rundt sounden vi fikk til på akkurat den låta. Det er som om vi sier; ’Hvem er Levara? Her er «Automatic!»’. Alle låtene på plata er inspirert av den.
– Det ble ikke Europa i juni, men til neste år, da bør vi få en dose Levara hit, eller hur?
– Visst pokker, mann! Jeg er klar til å dra NÅ! Jeg er dritlei av å sitte hjemme, det er vi alle. Mange av vennene mine er vaksinerte nå, så vi begynner å se lyset i enden av tunnelen. Jeg har bursdag 4. mai, og innen den tid er vi nesten ferdig vaksinerte alle mann. Livet nærmer seg forhåpentligvis normale tilstander snart. Er det ikke sjukt at vi har holdt på med dette i over et år? Et år der vi har vært isolert fra alle vi bryr oss om, og alt vi liker å gjøre. Jeg sa det til forloveden min her om dagen; ’Herregud, har vi vært innelåst i et år allerede?’. Ikke rart jeg går rundt og er irritert hele tida, haha! Jeg hadde turnert non stop i fire-fem år, og plutselig har livet mitt hoppet et år fram i tid, alle sineliv har hoppet et år fram i tid, og vi kan fortsatt ikke bevege oss fritt. Vi går med maske og den dritten der. Herregud som vi har tatt livet for gitt, mann! Konserter, uteliv, barbesøk, venner, familie, hele greia der. Tenk de som bor alene, som ikke kan møte andre mennesker, for en skjebne, mann!
– Jeg er bare glad jeg ikke er 15!
– Nettopp! Ungdomsskole, videregående, det er jo årene man virkelig oppdager seg selv! Man har undervisning på Zoom, faen, jeg klarte jo knapt å følge med  i klasserommet. Hvordan skulle jeg klart meg foran en skjerm??

Epilog:
Vi gjorde intervjuet med Trev i slutten av mars, og kun et par uker etterpå tikket det inn ei melding på skribentens Messenger: «Dude, jeg må fortelle deg noe angående intervjuet vårt, men du kan dessverre ikke si noe om det riktig enda!» Da hadde vokalist Jules Galli og trommeslager Josh Devine sparket Lukather fra bandet han nærmest på egen hånd hadde stablet på beina. Enden på visa ble, som forventet, at Levara var historie før plata var ute på markedet. Lukather er i dag aktuell med bandet Invisible Friends, i tillegg til ymse sessionarbeid, mens Galli og Devine ikke har presentert noe nytt materiale i skrivende stund.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021

,