Tremonti – Med vidåpne armer

Supergitaristen Mark Tremonti startet karrieren med bandet Creed som herjet hitlistene for snart 20 år siden, elsket og forhatt. Creed er for lengst et tilbakelagt kapittel, og Tremonti har foruten for sitt soloprosjekt ved samme navn opplevd stor suksess med Alter Bridge. Uansett skal man ikke kimse av en mann som har solgt over 50 millioner album og som har vunnet diverse prestisjetunge priser. Vi fikk audiens hos Mark Tremonti i forbindelse med hans konsert på John Dee som var et av mange steder han besøkte på sin “Dying Machine Tour”. Vi fikk møte en særdeles jordnær og lite blasert kar…

Tekst: Pål J Silihagen
Foto: Synne Nilsson

– Vi må starte med å snakke om “Dying Machine” ditt siste album som er et høyst variert konseptalbum, og for så vidt langt mer variert og noe mørkere enn dine foregående soloalbum.
– Vel, ideen og låtene startet jeg med da jeg turnerte med Alter Bridge. Låtene, altså melodiene lagde jeg stort sett mellom konsertene da det var ledig tid. Ideen til historien, altså konseptet hadde jeg relativt klart for meg, og hovedtemaet er en kjærlighetshistorie mellom to mennesker. De to karakterene inspirerte meg til å lage låtene som jeg tok bit for bit. Eller låt for låt om du vil.
– I motsetning til dine foregående album er den som sagt noe mørkere og tyngre å fordøye, og det tok litt tid før den sank inn…
– Jeg kjenner jo hver eneste note og vending i låtene, men jeg skjønner hva du mener. Selv foretrekker jeg album som det tar tid å bli kjent med og som vokser på deg. Hvis det blir for simpelt og enkelt kan det fort bli kjedelig.

– Fra det ene til det andre, du er kjent som gitarist i Alter Bridge og ikke minst Creed, som vi ærlig skal innrømme ikke akkurat er vår favoritt. Men det er ingen hemmelighet at du er stor tilhenger av old school thrash metal, og Tremonti låter til tider veldig trash metal. Vil du si at bandet, altså Tremonti er det du drømte om da du startet musikkarrieren din?
– Ja, forsåvidt. Når du får gjøre dine egne greier så kan du uttrykke deg akkurat som du selv vil, og det gir naturlig nok langt mer frihet. Og det er lov å ikke like Creed. I Alter Bridge har jeg samme frihet bortsett fra at jeg har med en fantastisk vokalist og partner i Myles (Kennedy), og vi gjør låtskrivingen sammen. Det er mer som et partnerskap. Men det er klart at jeg får mulighet til å stake min egen vei med Tremonti. Med god hjelp av bandkollegaene mine selvsagt, de leverer både i studio og live.
– Du har skrevet mange låter opp igjennom årene. Hvordan foregår låtskriverprosessen?
– Jeg sitter mye med gitaren, og bruker mange timer hver dag på å spille. Da oppstår de fleste ideene til låtene. Det er ikke vanskeligere enn det.
– Ok, du får det til å høres veldig enkelt ut… men vi kan snakke litt om din særegne lyd. Altså, gitarlyden, og det er ikke vanskelig å kjenne igjen spillestilen- og lyden din….og vi har lest at du samler på gitarforsterkere, men hva bruker du i hovedsak når du spiller inn?
Jeg bruker bare mine signaturgitarer og egne amper, da får jeg akkurat den lyden jeg vil ha. Hjemme bruker jeg stort sett min egen MT-15, og joda det stemmer at jeg samler på gitaramper. Men det har ikke tatt helt av. Jeg tror uansett det viktigste for å ha en særegen lyd eller uttrykk ligger i hendene på gitaristen. Du ville ha hørt at det var Carlos Santana eller Slash selv om de spilte på en annen gitar. Selv om en gitarist har et spesifikt utstyr, så har han sin egen personlighet.
– Joda, det høres veldig riktig ut, men det er jo ikke alle gitarister som har personlighet og da hjelper det fint lite uansett utstyr. Du er som kjent ingen religiøs fyr, men hvis du fikk leke Gud for en dag, hva ville du ha gjort?
– Haha, jeg ville ha reddet alle hundene på jorda. Jeg elsker hunder, så jeg sier hunder. Den dagen jeg trekker meg tilbake fra musikken har jeg lyst til å skaffe meg en stor eiendom, få hjelp av frivillige og rett og slett redde hunder som ikke har det bra.
– Det var et ganske jordnært og annerledes svar…du har vært i musikkbransjen i mange år og har solgt over 50 millioner album. Har det påvirket deg, tror du?
– Jeg har fått lov til å holde på med det jeg elsker, det er det første jeg tenker på. Når jeg er hjemme så er jeg bare far, og jeg lever et helt normalt liv med barn og kone, og to hunder.
– Men vet barna dine at du er superstjerne?
– De har vært på mange konserter, og dette er faktisk den første turneen de ikke er med på. De får være med på det meste og får hilse på andre band, men det virker ikke som de er spesielt imponert over meg. Hvis jeg hadde vært fotballspiller hadde det nok vært annerledes. De er store Barcelona og Chelsea-fans. Fotball er veldig stort nå i USA, og barna mine elsker å spille fotball. De er nok ikke så ivrig på musikk, selv om de synes det er kult å se og hilse på store band. Det er fotball som er tingen.
– Ok, det kan fort snu…men hva ønsker du å bli husket for den dagen karrieren er over og du har trukket deg tilbake fra rampelyset?
– Jeg ønsker å bli husket som en hardtarbeidende musiker som ga ut god musikk, og ikke minst at jeg blir husket som en gentleman og hyggelig person. Det er viktig å være hyggelig med fansen, og etterlate seg et godt rykte. Jeg vil ikke huskes som ’han som lagde god musikk, men jeg likte han aldri som person…’ Jeg hadde ikke vært der jeg er uten fansen, og de kommer på konsertene år etter år.

– Du har jo utrettet relativt store ting gjennom karrieren, mer enn mange andre, det er det ingen tvil om. Du har vunnet Grammy og blitt nominert til tidenes beste gitarist innen heavy metal, samt solgt millioner av album. Hva tenker du om det?
– Det er klart at man blir glad når det skjer, det betyr at en har jobbet hardt og at det blir lagt merke til, verdsatt og betaler seg. Men jeg har alltid sett fremover og alle gode gitarister vet at det finnes så mange andre gitarister som er bedre enn deg og at det er mye å lære, og jeg føler fortsatt at jeg er nybegynner på gitar…
– Alle som har hørt deg kan avkrefte at du er nybegynner, men siden vi er inne på temaet, hvem har inspirert deg mest som gitarist?
– Det kommer helt ann på æraen. Da jeg var yngre så var det Metallica med Kirk Hammett og James Hetfield med sin speed metal, altså tidlig Metallica. Så var det selvfølgelig Slayer, egentlig det meste innen speed metal på 80-tallet som fikk høyrehånda i gang. Jeg samlet også på gitar-instruksjonsvideoer, og karer som Vinnie Moore, Paul Gilbert og Yngwie Malmsteen har inspirert meg kraftig, og jeg så på videoene deres så og si dag og natt. Det var nesten som om jeg kjente dem personlig. Selv om jeg ikke kjente til alle låtene og albumene viste jeg hvordan de spilte gitar. Med årenes løp har jeg likt ting som er langt fra det jeg selv gjør slik som blues, country og jazz. Jeg er ingen stor country-fan, men det finnes mange fantastiske gitarister i den sjangeren.

– Vi må spørre litt om fremtiden igjen. Mange lurer nok på hva som skjer med Alter Bridge. Du og Myles virker relativt opptatte på hver deres kant om dagen…
– Vi går i studio i mars, så nå er det låtskriving for harde livet mellom konsertene.
– Det blir nok fansen glade for å høre, men du har også andre jern i ilden. Du har debutert med bok også – kommer det flere og hvordan rekker du egentlig alt dette?
– Ja, det stemmer, men det kommer an på hvor mange som kjøper boka. Det koster å publisere, og det står mye jobb bak å skrive en bok. Mye mer enn jeg forestilte meg. Jeg hadde det veldig gøy da jeg skrev den, og hvis den blir publisert så vil jeg definitivt skrive en til. Forutsatt at folk kjøper den selvfølgelig, hvis ingen kjøper den så er det uansett ikke verdt strevet.
– Om knappe to timer står du på John Dee og spiller. Du er jo vant til langt større scener og publikumsmasser. Er det en nedtur å spille på små scener?
– Absolutt ikke. Jeg er vant til å spille både på store og små scener i løpet av en turné, og fordelen med små scener er tettere kontakt med publikum. Og variasjonen gjør det interessant. Hvis man bare spiller på store arenaer og scener kan det bli lite variasjon, man får en egen energi av å spille på små scener også. Det er på en måte to forskjellige verdener. Det er selvfølgelig gøy å spille foran et stort publikum, men også for et lite publikum…

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2019

, ,