Tremonti @ John Dee, Oslo

Tirsdag 20.november 2018

Så var det endelig dags for et gjensyn med supergitaristen Mark Tremonti. En kar som er vant med å spille for et langt større publikum enn den trange kjelleren, John Dee. Det skulle vise seg at dette slett ikke la noen demper på stemningen, og Tremonti blåste rett og slett murpussen av veggene denne kvelden.

Kvelden startet tidlig med franske, Disconnected. Et band undertegnede absolutt hadde null kjennskap til på forhånd. Derfor var det gledelig at bandet overrasket positivt med sin ganske så sinna-metal sterkt inspirert av sine langt mer kjente landsmenn, Gojira. Bandet leverte et kort sett, men klarte både å formidle låtene og skape en viss entusiasme blant de tidlig fremmøtte. Ikke verst, og mye av grunnen var i bunn og grunn en ganske så aktiv bandbesetning som ga mye av seg selv. Teknisk sett var det heller ikke mye å sette fingeren på. Det låt tight som ei badehette,  men de har en liten vei å gå låtmessig før de blir virkelig interessante. 4/6

Så var det duket for en liten kuriositet, nemlig bandet til Steve Harris sin sønn George Harris, The Raven Age. De som har hørt bandet før vet at det er svært få fellesnevnere med far og sønn musikalsk sett. Her har eplet falt et stykke unna stammen. Smak og behag, men for min del befinner The Raven Age seg i et landskap som jeg best vil beskrive som skyggenes dal. Ganske så identitets- og sjelløst, og med en særdeles svak vokalist i Matt James som fullstendig tok livet av låtene hver gang han åpnet munnen. Bandet skal ha kreditt for sceneshowet og at de virkelig prøvde, men burde så resolutt finne en ny vokalist. Mulig James hadde en dårlig dag, men sjansen for at man finner en bedre vokalist på en hvilken som helst karaokebar er relativt stor. The Raven Age har turnert med en rekke storheter tidligere uten at jeg kan skjønne noe annet enn at årsaken er Harris-navnet. Gjengen kan spille, men utmerker seg ikke positivt på noen som helst måte og det var egentlig bare en trist seanse. 2/6

Endelig var det klart for supergitaristen, Mark Tremonti og hans alter ego Tremonti. Med en forholdsvis fersk og ikke minst sterk konsept-skive “The Dying Machine” var selvsagt spenningsmomentet om dette kom til å fungere live. Det er en underdrivelse å si at det gjorde det. Det låt kuler, krutt og fandens oldemor. Undertegnede er ingen stor fan av Alter Bridge og det andre bandet trenger vi ikke å nevne ved navn en gang, men Tremonti det er noe helt annet. Mark Tremonti sin kjærlighet til old school thrash- og speed metal er ikke vanskelig å høre i Tremonti’s lydbilde, og iført Iron Maiden t-skjorte tronet han scenen som en real metal-konge. Det velsmurte maskineriet fyrte tidlig opp med “Cauterize” og tok umiddelbart jerngrep om både baller og annet understell som befant seg innenfor John Dee’s vegger. Det var høyt, men lyden var upåklagelig. Krystallklart og massivt. Ved siden av Mark Tremonti selv er bandbesetningen gamle ringrever og de kjenner hverandre ut og inn antageligvis. Og dette høres. Dynamikken og samspillet er en fryd å bivåne, og energinivået likeså. Her er det fullt øs og det remmer og tøyler kan holde. Settlista var både variert og sterk med et godt spenn fra samtlige av hans fire skiver. Personlige høydepunkter var nær sagt selvfølgelig majestetiske “Dust” og den gamle traveren “So You’re Afraid”. Av de nye låtene fungerte samtlige, men spesielt utmerket “Take You With Me” og “Bringer Of War” seg særdeles positivt med et massivt trøkk og unik spilleglede. De fleste vet at Tremonti selv er en dyktig gitarist, men la oss også gi litt skryt til kompanjong Eric Friedman på gitar som utfyller hovedpersonen på mesterlig vis med briljante riff og småsoloer. Mye skryt å melde og det er ikke uten grunn. Tremonti er en dampveivals av et band som denne kvelden ga full gass med bravur. Et nesten fullsatt John Dee så ut til å være fullstendig enig i det, og la oss håpe at Tremonti & Co snart tar turen tilbake og det på en større arena så flere får se hvordan moderne metal kan låte live og ikke minst hva Mark Tremonti er i stand til på scenen. Og bare et siste ord: pell deg på Tremonti ved neste anledning… 5/6

Tekst: Pål J. Silihagen

Foto: Synne Nilsson

, , ,