Treat | Tunguska

Frontiers 

Da Treat var aktive på 80- og 90-tallet anså jeg de som et helt ok band med noen bra låter, men ikke noe å gå i taket for. De gikk i oppløsning i 1993 uten at altfor mange fikk det med seg, og kom sammen igjen i 2005 uten at jeg brydde meg nevneverdig. MEN så begynte det nye, modnere Treat å gi ut skiver igjen. «Coup de Grace» fra 2010 var en instant moderne klassiker, og «Ghost of Graceland» var en av årets utgivelser i 2016. Og det slår meg igjen og igjen at det er helt naturstridig at menn i midten av 50-årene skal gi ut sine suverent beste skiver 30 år ut i karrieren sin! Da skal man være tom for ideer og på autopilot og kun resirkulere det som gjorde deg kjent i utgangspunktet. Men ikke Treat. De høres ti ganger hvassere og sultnere på 2010-tallet enn på 80-tallet, og de har et moderne lydbilde, de er på ingen måte et retroband. Skal jeg på konsert med Treat nå, vil jeg ha mest mulig fra de tre nye – de må gjerne ta et par gamle låter og, så lenge det ikke er på bekostning av det nye gullmaterialet – vanligvis er det stikk motsatt. Men nå snakker jeg meg bort. De har ny skive ute, «Tunguska», oppkalt etter en merkelig hendelse i Sibir i 1908.

Musikalsk sett fortsetter de i samme spor som «…Graceland», med instante skarpe gitarriff, fengende melodilinjer og refrenger som bare gir deg lyst til å slenge knyttneven i været og kauke med av full hals. Og det gjelder alle tolv låtene, uten unntak. Det er nesten feil å trekke frem en låt fremfor de elleve andre, for her holdes det et jevnt skyhøyt nivå. Vi må likevel innrømme en viss forkjærlighet for den steintøffe åpninga «Progenitors», og hvis ikke «Best Of Enemies» får hodet ditt til å nikke taktfast, bør du snarest sjekke åndedrett og puls. Så har vi førstesingel (hva enn det skal bety) «Build The Love», hvor intro og refreng nærmest høres ut som U2 på sitt beste på denne siden av årtusenskiftet (og ja, det var ment som et kompliment) med et refreng som løfter låta himmelhøyt – og selv om «Tomorrow Never Comes» kanskje begynner som en søt ballade, så bygger den seg opp, og riffet på 02.30-03.00 er tungt og knusende – herregud for en herlig låt!

Bandet skal også ha skryt for å levere bedre enn noengang på det individuelle nivå – Pontus Egberg broderer mer kreative basslinjer enn noen annen Treatskive noengang har vært i nærheten av, låtskriver Anders Wikströms gitarsoloer er gjennomtenkte, melodiøse og minneverdige, Patrick Appelgren får utfolde seg med heftige soloer på Hammondorgel (tror vi!), og Robert Ernlund synger bedre nå enn han gjorde på 80-tallet. Og Jamie Borger er fortsatt en knalldyktig trommis. Så kan noen konsertarrangører vennligst ta ansvar og booke disse heltene til en norsk scene snarest? Vær så snill?

5,5/6 Geir Amundsen

Slippes 14.september

Har vi intervju med Anders Wikström i nyeste nummer av blekka! Jadda jadda jadda.

Inntil videre kan du jo lese et arkivintervju med Anders & Robert fra 2016, opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #1/17.