I løpet av 2021 skal evigunge Tracii Guns bidra på hele tre nye utgivelser. I sommer slipper L.A. Guns ny liveskive og et nytt studioalbum venter til høsten – i tillegg er han allerede ute med sitt seneste prosjekt Sunbomb og plata «Evil And Divine». En smørblid Tracii Guns møtte oss via telefon fra Los Angeles og han kunne fortelle oss sannheten om oppstarten av Guns N’ Roses i 1985 og ikke minst hvordan livet var på legendariske «The Strip» på 80-tallet.
Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Søren Hulemand
Livefoto: Geir Amundsen
- Du er uten tvil en travel mann og har flere jern i ilden for tiden, men jeg tenkte vi kunne starte med å prate om den skiva du har ute akkurat nå, og det er ditt seneste prosjekt Sunbomb. Er du fornøyd med hvordan skiva ble? (Vi har anmeldt den her!)
– Når du gjør et prosjekt, som for eksempel Sunbomb, så er det i grunnen bare et eksperiment der du har noen idéer som du håper du vil klare å realisere på en skive. Du vet liksom aldri helt hvordan det vil bli før det faktisk er ferdig. Men med Sunbomb, når jeg begynte å skrive den typen musikk, så var det største problemet for meg å finne noen som ville passe som vokalist. Hvem skal ’make or break it’, hvis du skjønner? Problemet med meg som låtskriver er at jeg ikke synger selv og er avhengig av en vokalist som kan komme inn å skrive tekster og synge sangene. Hvis de ikke helt forstår hvor jeg vil med musikken, kan de ødelegge alt. Med Sunbomb tok det meg nesten et helt år å skrive og spille inn musikken, før jeg var klar og kunne sende den til Michael Sweet fra bandet Stryper som er vokalisten jeg har med meg på dette prosjektet. Det gikk nesten et år før jeg begynte å få låtene tilbake med vokalen hans ferdigstilt og at alt var klart. I løpet av det året diskuterte vi aldri musikken og tekstene han skrev, så enten ville jeg elske det eller så ville jeg hate det og det gjorde Michael veldig nervøs, haha. Heldigvis så traff han spikeren på hodet og overgikk alt jeg hadde håpet på, både tekstmessig, men også vokalt.
– Du har bare et eneste soloalbum under beltet ditt i løpet av alle de årene du har vært aktiv musiker, og det var tilbake i 1999 med albumet «Killing Machine». Var du noen gang inne på tanken om å lage et rent nytt soloalbum når du begynte å skrive musikken til Sunbomb?
– Det var egentlig meningen at jeg skulle lage et nytt soloalbum, og det var ønsket fra plateselskapet mitt. Igjen så er vi tilbake til problemet mitt som låtskriver, og det er at jeg ikke skriver tekster, og jeg var ikke interessert i å gi ut et instrumental-album. Så er det jo dette med og ikke stå alene, så hvis dette ikke går bra kan jeg jo alltids skylde på Michael, haha.
– Du skrev all musikken selv og du hanket altså inn Michael Sweet fra Stryper til å hjelpe deg med vokalen, men hvem andre har du fått med deg i Sunbomb?
– På trommer har vi Adam Hamilton, som jeg har spilt med i L.A. Guns – han mikset også albumet. Så er det kompisen min Mitch Davis på bass – i tillegg til meg selv på gitar og Michael Sweet på vokal.
– Opplevde du noen problemer rundt låtskrivingen og innspillingen av «Evil and Divine» – jeg tenker da på Covid-19?
– Jeg har faktisk opplevd ting som mye enklere under denne pandemien. Låtskriving, håndtering av plateselskap, kreativitet og effektivitet – alt har glidd mye lettere, føler jeg. Hvis du hadde visst hvor mye styr det kan være å få hanket inn et helt band til øving, innspilling, møter med plateselskap, presse osv., så hadde du blitt overrasket. Pandemien har eliminert en del av støyen rundt det å være i et band på en måte. Når det er sagt, så stemmer nok ikke det for alle. Heldigvis for min del så har jeg erfaringen, og den gir meg en trygghet i det jeg holder på med.
– Så tenker jeg vi glir rett over på L.A. Guns, fordi dere har et nytt livealbum som kommer ut nå i sommer. Det har fått tittelen «Cocked & Loaded Live» og jeg lurer på om du kan fortelle litt om denne utgivelsen, som dere også har streamet online?
– Grunnen til at det i det hele tatt kommer en liveplate fra oss nå er at vi egentlig hadde en frist for å levere en ny studioplate med L.A. Guns 1. november i fjor, men vi ble ikke ferdige i tide. Vi ble da enige med plateselskapet om at vi skulle gi ut en liveplate nå i sommer sånn at vi fikk kjøpt oss litt tid til å gjøre ferdig studioalbumet. Jeg kontaktet manageren vår og sa at han måtte gå gjennom det vi hadde av opptak fra konsertene våre de to siste årene. Han fant to opptak som var gode. Det ene var fra The Whiskey i Los Angeles på nyttårsaften for to år siden og det andre var fra Las Vegas. Jeg var ikke klar over at konserten i Las Vegas var blitt tatt opp, og det morsomme med den konserten var at vi spilte gjennom skiva «Cocked & Loaded» i sin helhet, som jo var kjempekult. Vi gikk gjennom opptaket sammen og godkjente det, så da ble det til at liveskiven ble «Cocked & Loaded Live». Det ble knallbra, synes jeg.
– Du nevner det nye studioalbumet til L.A. Guns der, og hvor langt på vei er dere med det nå? Det må vel nærme seg ferdigstilt?
– Skiva er i boks og vi ble ferdige med det tidligere i vår. Den skal hete «Checkered Past» og kommer ut 12. november.
– Kan du fortelle litt om hvordan det vil høres ut? Sist skive «The Devil You Know» var et ganske så blytungt album og et av de beste dere har gitt ut etter min ydmyke mening. Så jeg håper jo det nye albumet vil følge i samme fotspor som det forrige?
– Vet du, det gjør det. Det har helt klart elementer av både «The Devil You Know» og «The Missing Piece» i seg. Jeg vet ikke om folk der ute har hørt den, men vi ga ut en singel fra den nye plata rett etter pandemien slo til og den heter «Let You Down». Låten er veldig atmosfærisk og en del av den nye skiva er i samme gate som den låten. En annen del tar albumet med tilbake til de første årene av L.A. Guns og den siste delen er skikkelig tung. Det er en god miks, så jeg tror alle som hører albumet vil kunne finne låter de liker.
– Du var jo tidlig kjent som en av de skarpeste gitaristene på The Strip og du var en kjent figur allerede da. Hvis man ser tilbake på karrieren din så har vel du stort sett jobbet med de fleste innenfor hard rock-sjangeren og spesielt bandene på vestkysten av USA. Vil du si du er en enkel mann å spille i band med?
– Ja, det vil jeg si. Jeg er en lagspiller og er alltid villig til å høre på hva andre rundt meg har å komme med. Jeg elsker det når noen kommer opp med et riff som jeg kjenner vi kan jobbe med og gjøre til en låt. Det som gjør at til og med jeg kan bli mørk til sinns er løgnere, og jeg har truffet på noen skikkelige drittsekker i min tid. Jeg liker at ting er gjennomsiktig i et band og jeg har alltid følt at alle rundt meg vet hvor de har meg, og jeg sier ting sånn som jeg ser dem. Av og til kan det være at de andre i bandet er uenige med meg, og det kan jeg godta så lenge alle er ærlige og oppriktige. Det har aldri vært aktuelt for meg å kaste bort tiden min på egoistiske drittsekker og jeg har alltid hatt nok av folk som vil spille med meg til at jeg har måtte godta sånne mennesker.
– Vi har alle hørt historiene og sett dokumentarene som har kommet ut i ettertid, men kunne du har fortalt litt for oss som ikke var så heldige å få være til stede rundt Sunset Strip på 80-tallet?
– Jeg er fra Los Angeles, og jeg husker gjennom oppveksten min at folk pratet om The Eagles og Van Halen, og at band som Judas Priest var i byen og jeg husker at jeg la merke til navnene og syntes det virket så spennende. Da jeg var 15-16 år hadde allerede band som Mötley Crüe og Ratt begynt å spille på klubbene i West Hollywood og jeg begynte å dra dit for å se dem spille. Det skapte et helt nytt miljø i det området for folk på min egen alder, som ble påvirket av det som skjedde rundt oss i Los Angeles på den tiden og startet egne band. Det ble ganske kjapt til en livsstil og her må jeg bare si at Mötley Crüe var en stor inspirasjon på alle i LA på den tiden og ikke til å undervurderes. De lagde sine egne regler og det handlet 100% om sex, drugs og rock & roll. Selvfølgelig var det noen som tok det litt for langt og jeg har mistet noen venner opp gjennom årene, men det var en helt fantastisk tid og for å være brutalt ærlig med deg, så går det egentlig nesten ikke an å beskrive det. Jeg levde det livet hver eneste dag, og hang i begynnelsen med blant annet Axl Rose og Izzy Stradlin stort sett hele tiden. Det var en fantastisk periode, der det var en konstant utvikling av band som for eksempel Jane’s Addiction, L.A. Guns, Guns N’ Roses, Poison og faktisk Red Hot Chili Peppers til en viss grad. De hadde ikke blitt megastore enda, men de hadde noen plater ute og var allerede signert til et stort plateselskap. Det som reddet et band som Red Hot Chili Peppers og oss i L.A. Guns var at man fikk seg en plate som gjorde det bra nok til at man kunne reise på turné noen måneder og slippe unna det mørke og grumsete vannet rundt Sunset Strip for en periode. Det å være en ung, populær musiker i det området på den tiden var nok litt usunt for en del av gutta. Heldigvis for meg begynte jeg aldri med narkotika, men det at man ble forgudet på den måten vi ble – spesielt av damene, ga meg nok et ganske usunt syn på hvordan et forhold skulle være i mange år. Det var en av bivirkningene til det miljøet, det med at musikerne ble satt på en slags trone av kvinnene og det påvirket dessverre synet på kvinner for mange av oss. Damene var så utrolig snille og hyggelige mot oss. Jeg husker jeg hadde en leilighet før vi i det hele tatt hadde begynt å turnere med L.A. Guns, og der var noen som brukte å bryte seg inn mens jeg var ute og spilte for å vaske kåken min. Jeg fant aldri ut hvem det var, men jeg fant ut via gitar-roadien min Kent Holmes, som bodde med meg på den tiden, at hun hadde rødt hår. Damene var helt fantastiske, det må jeg bare få si.
– Jeg har lest at Guns N’ Roses spilte sin aller første konsert i West Hollywood og nærmere bestemt The Troubadour i mars 1985? Og på plakaten sto det: «L.A. Guns and Hollywood Rose presents Guns N’ Roses» hvis jeg ikke tar helt feil?
– Det høres ganske så rett ut ja. Vi spilte der ganske så mange ganger – faktisk så var det der vi spilte oftest på den tiden. The Troubadour var så absolutt viktig for oss i begynnelsen.
– Husker du noe av den første konserten Guns N’ Roses gjorde?
– Ja, og grunnen til at jeg husker den, er at det var en jente som jeg brukte å gå ut med tidligere som het Angie. Vi gjorde det slutt, men når vi så startet Guns N’ Roses dukket hun og søsteren plutselig opp, og det var fordi søsteren hennes likte Izzy, haha. Jeg husker jeg ble stående og se på dem under konserten og lure på hvorfor de var her. Konsertene våre på The Troubadour på den tiden var utrolig kule og gode show. Jeg husker det var første gang jeg opplevde at Slash var imponert over spillingen min. Jeg hadde kjent ham lenge på den tiden, og jeg husker han sto rett foran meg med et stort smil mens jeg spilte. Faktisk var nok ikke det med Slash det aller første showet vårt sammen, men etter vi hadde begynt å få et navn som band i West Hollywood.
– Det er jo viden kjent at Axl Rose ikke er den enkleste å jobbe med, og hans aggressive og ofte uforutsigbare oppførsel rundt konserter fikk deg til å miste interessen for det dere holdt på med. Ifølge historien så fikk du et ultimatum av Axl etter du hadde droppet et par øvinger og det gjorde at du takket for deg etter bare noen måneder i bandet du hadde vært med å etablere. Men hvordan startet du og Axl Rose egentlig Guns N’ Roses?
– Det er helt riktig. Jeg og Axl var gode venner og hang som nevnt sammen hele tiden, men det var bare ikke gøy å være i band med ham lenger. Opprinnelig hadde vi en sanger i L.A. Guns som het Michael Jagosz, men så tok Axl Rose over for han. Vi skulle spille en konsert sammen med bandet London, som var bandet til Izzy på den tiden, og da vi skulle gå på oppdaget vi at noen hadde køddet med gitarene mine og alle var ustemte. Axl trodde av en eller annen grunn at det var Nadir D’Priest, vokalisten i London, som hadde gjort det, og klikket fullstendig. Han slengte dritt til alle i bandet London – der mange av dem, inkludert Izzy, var venner av oss. Så etter konserten sparket manageren vår Axl ut av bandet på grunn av det som skjedde den kvelden. På den tiden bodde jeg med Axl, så da vi kom hjem den kvelden var han fortvilet og lurte på hva vi skulle gjøre nå, siden han var blitt sparket at av bandet. Vi ble enige om å bare fortsette som før med å skrive låter og kjøre på videre sammen. Den originale ideen var at vi skulle starte vårt eget uavhengige plateselskap og kalle det Guns & Rose, men fem minutter etter vi hadde blitt enige om navnet innså vi at det var et dritkult navn på et band. Vi endret litt på det sånn at det ble til Guns N’ Roses og så var vi i gang. Jeg ringte Izzy dagen etterpå og fortalte at jeg og Axl hadde bestemt oss for å starte et band sammen og at det skulle hete Guns N’ Roses. Han elsket navnet, og da jeg spurte om han ville bli med i bandet, sa han umiddelbart ja og kunne fortelle at han hadde sluttet i London kvelden før. Det var sånn det begynte, helt enkelt.
– Det enkle er jo ofte det beste, som de sier. Spilte du inn noe i løpet av den tiden du var med i Guns N’ Roses, eller var det kun låtskriving, øvinger og konserter du var med på?
– Nei, ingenting annet enn at Izzy alltid brukte å ta opp øvingene våre på en kassettspiller han alltid hadde med seg. Han har alle de kassettene, men om de noen gang vil bli gitt ut, vet jeg ikke. Jeg husker vi hadde en hvit varebil helt i begynnelsen som vi alltid kjørte rundt i når vi skulle på øving eller konsert, og Izzy hadde som nevnt alltid med seg denne kassettspilleren. Etter øvinger brukte han å spille opptakene for oss, og han hadde alltid tanker og meninger om hvordan ting burde høres ut og hvordan vi burde spille. Til og med hvilken gitar og forsterker jeg burde bruke, og hvilken gitar og forsterker han skulle bruke, haha. Han var allerede da utrolig fokusert og målrettet når det gjaldt hvordan han ville ha ting og hvordan bandet skulle høres ut – noe som jo ville hjelpe bandet stort litt senere. Det hadde vært kult å høre de opptakene i dag, fordi vi spilte ikke bare sanger som ville ende opp på «Appetite For Destruction», men også en del sanger som jeg personlig hadde skrevet som ikke ble brukt på «Appetite For Destruction», så jeg har vært nysgjerrig i en del år nå på hvordan de gamle opptakene høres ut.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2021