Touché Amoré | Stage Four

Epitaph

Du verden, her var det MYE smerte som måtte ut…! Kanskje ikke så rart ettersom moren til vokalist Jeremy Bolm gikk bort med kreft rett i forkant av låtskrivingen til bandets fjerde utgivelse – derav albumtittelen som både representerer bandets albumantall, men også den siste og mest dødelige delen av kreft. Dette er det også forfattet lyrikk om i «Displacement» – noe som gir låta en god del hakk dypere mening. Og det trengs, for sett bort fra akkurat det er den ikke spesielt bra hverken musikalsk eller lyrisk.

Det blir fullstending overload av syt for meg i løpet av en hel gjennomlytting av «Stage Four». Faktisk har jeg ikke klart hele skiva fra start til slutt ennå uten å måtte ha en liten pause underveis. Det er en grense på hvor mye jævelskap man orker å høre om i løpet av kort tid, og den grensen kommer for meg cirka halvveis i skiva, hver eneste bidige gang.

Musikalsk er det MTV-vennlig pop-punk/post-hardcore det går i, og jeg kan veldig lett se for meg pubertale fjortiser lide sammen med Touché Amoré på soverommet sitt når foreldrene har vært slemme og gitt husarrest eller trukket ukelønna på grunn av manglende husarbeid. Kanskje kjæresten akkurat har gjort det slutt, hva vet jeg. Men med et par unntak sliter jeg veldig med å skille låtene fra hverandre, og det blir grusomt repetativt og rett frem kjedelig i lengden for min del. Legg til tekster som høres ut som om de er forfattet av en som bærer hele verdens misære på ryggen så blir man rimelig nedkjørt etter en liten stund.

Jeg skjønner at jeg ikke er i målgruppen til Touché Amoré, og de treffer nok yngre EMOs langt hardere enn hva de treffer meg, men jeg pleier nå stort sett å få noe bra ut av musikk allikevel. Det gjorde jeg ikke denne gangen. Kanskje jeg har det for bra.

2,5/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 16.09.2016