Toto @ Oslo Spektrum

Fredag 16. februar 2018

Det er over ti år siden Toto sist spilte i Oslo Spektrum, ved de siste par besøkene var det smekkfulle Sentrum Scene som har tatt imot vestkystlegendene, og da har det vært sinnssykt høy stemning. En litt uforklarlig renessanse det siste året har tatt Toto tilbake til et nær fullsatt Spektrum, og faren med dette er ofte at man får med mange nisser på lasset; kvasifans som kun er interessert i de største radiohitene og som står og skravler igjennom resten av konserten. Men Oslopublikummet får likevel godkjent i entusiasme og deltagelse denne kvelden, til tross for at vi fikk enkelte låter som er forholdsvis obskure for andre enn hardcorefansen.

Det er lett å avskrive Toto som et lettvekts popband med nynnevennlige radiohits som «Africa» og «Stop Loving You». Men få, om noen, musikere innehar mer respekt innad i bransjen enn disse karene, som sammenlagt har spilt på tusenvis av skiver utenom sine egne. De er alle fra aller øverste hylle, og er så eminente teknisk at de tidvis får Dream Theater til å fremstå som Faster Pussycat. Men likevel har de en nærmest unik lekenhet i musikken sin, og de sprudler over av spilleglede, til tross for at de nå er ute på sin 40-års jubileumsturne.

Etter 40 år har Toto fortsatt orginalmedlemmene Steve Lukather (gitar, vokal), David Paich (piano, vokal) og Steve Porcaro (keyboards) i front supplert med vokalist Joseph Williams, som debuterte med bandet i 1986. Og det er ingen klossmajorer som backer de heller – trommis Shannon Forrest er helt sinnssykt dyktig og klarer å gjenskape det unike groovet som avdøde Jeff Porcaro hadde, mens percusjonist Lenny Castro har spilt med alle fra The Rolling Stones og Elton John til Red Hot Chili Peppers og Avenged Sevenfold. Og bassist Shem von Schroeck leverer perfekte høye koringer i tillegg til virtuos firestrengstafsing. (Eller fem strenger, da)

Fra vår plass på tribunen rett over miksebordet opplevde vi glassklar lyd i Spektrum denne kvelden – noe av det aller beste vi har hørt! Ifølge rapportene fra gutta på gølvet var lyden mer grumsete der i starten, men kom seg veldig etterhvert. De åpnet med «Alone» en ny låt fra den ukesgamle samleskiva «40 Trips Around The Sun», og fikk deretter kjapt unnagjort monsterhiten «Hold The Line» – låta som kvasifansen elsker, men som de for hardcorefansen like gjerne kunne droppet. Steve Lukather er i kjempeslag i dag og koser seg på scenen, og han spiller som alltid helt overnaturlig bra – spesielt på den litt mer obskure «I Will Remember» (fra 1995s «Tambu») hvor han  pisker frem gåsehud på den avsluttende soloen.

Midtveis gjør de et segment med et såkalt Storytellers-set, hvor de forteller historiene bak en håndfull låter servert i akustiske og kortere versjoner, blant de «Georgy Porgy» (som var Lukathers vokale debut), «Human Nature» (som Michael Jackson rappa til «Thriller» – skiva hvor Toto er backingbandet hans) «No Love», «Mushanga» og storhiten «Stop Lovin You».

Når de kobler på strømmen igjen, får vi en strålende versjon av «Girl Goodbye», og et par låter som fikk hardcorefansen til å gå av skaftet. «Lion» fra «Isolation» har de knapt spilt tidligere noensinne, og «Dune (Desert Theme)» fra filmmusikken til «Dune» – en låt som sikkert fikk 99% av de mer tilfeldige fansen til å klø seg i hodet, trekke på skuldrene og dra frem Facebook.

Lukather hyllet sin gamle avdøde venn George Harrison med en cover av The Beatles’ «While My Guitar Gently Weeps», og en litt for lang versjon av «Africa» med full deltagelse fra publikum avsluttet en totimers seanse. Selvsagt kom de ut til et ekstranummer, herlige «The Road Goes On» fra «Tambu».

Det er lite man kan ta Toto på. Selv om undertegnede kjedet vettet av seg på enkelte låter, vet jeg at venner av meg sto på gulvet med gåsehud eller grein av lykke under de samme låtene. Alt dette bandet gjør borger for kvalitet, og det er som alltid en nytelse å se eminente musikere gledestrålende leke seg på scenen, selv om man ikke har noe dypt forhold til låtene. At de kanskje leverte enda bedre på Sentrum Scene for tre år siden, skyldes kanskje like mye at de var i et mindre lokale med mer intim setting. Likevel var det denne fredagskvelden en pur fornøyelse å være i Oslo Spektrum.

5/6 | Geir Amundsen

Foto: Anne-Marie Forker