Kategorier
Intervjuer

Tony Martin – Black Sabbaths katt på egne bein

Han er riktignok mest kjent for å ha frontet Black Sabbath gjennom bandets mest turbulente 10-årsperiode på 80- og 90-tallet, men Tony Martin har medvirket på godt over seksti skiver i løpet av sin karriere, ikke bare fem Sabbath-skiver. Nå er han aktuell med sin tredje soloskive på tretti år, «Thorns». Vi tok en lang og latterfylt prat med fyren på Skype fra heimen hans i Birmingham.

Han er riktignok mest kjent for å ha frontet Black Sabbath gjennom bandets mest turbulente 10-årsperiode på 80- og 90-tallet, men Tony Martin har medvirket på godt over seksti skiver i løpet av sin karriere, ikke bare fem Sabbath-skiver. Nå er han aktuell med sin tredje soloskive på tretti år, «Thorns». Vi tok en lang og latterfylt prat med fyren på Skype fra heimen hans i Birmingham.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Rob Billingham

– Nåh, Tony, hvordan er livet i England i førjulstida, med covid og Brexit?
– Som overalt ellers, antar jeg. Jeg har gamle og skrøpelige foreldre, så covid er en stor og truende greie for meg og familien, men for meg personlig har det egentlig ikke spilt så stor rolle. Jeg har stort sett tilbragt de siste 25 år i dette studioet uansett, så livet mitt har ikke endret seg stort det siste halvannet året. Det har nok vært mye verre for de musikerne som turnerer hele tiden.
– Så vidt jeg har registrert har du aldri spilt konserter i Norge, har du? En gang med Whitesnake-karene i Oslo for 15-20 år siden?
– M3, mener du?
– Ja, nettopp. Eller det burde jo vært kalt M5. Moody, Marsden og Murray (fra Whitesnake) pluss Martin og Mark (Stanway, fra Magnum).
– Ja, riktig! Nei, det var et prosjekt som ikke endte vel! Men jeg elsker de folkene, jeg kunne hørt dem spille døgnet rundt! De beste i bransjen, men de kom ikke veldig godt overens, for å si det pent.

– Du slipper din nye soloskive «Thorns» i januar 2022. En overraskende variert skive, må jeg si. Og er virkelig alle låtene i alfabetisk rekkefølge?
– Ja, det er alfabetisk! Og det er helt tilfeldig, man jobber jo med alt på computer for tida. Når man legger låtfilene i mapper, blir de automatisk lagt alfabetisk. Og da jeg hørte igjennom alle låtene på rappen, merket jeg at faen, denne rekkefølgen faktisk fungerte helt ypperlig, så jeg lot det bare forbli sånn. Jeg tror ikke noen har gjort det slik før, men det er altså helt tilfeldig.
– Hvem er det som spiller på skiva?
– Mye av det er meg. Jeg spiller trommer på noen låter, litt bass, gitar, elektrisk fiolin…
– Du er såpass multi-instrumentalist, ja?
– Ja, jeg startet jo som gitarist! Ellers er det ganske mange som har bidratt, det er jo flere år siden jeg startet å jobbe med disse låtene. Min sønn spiller gitar på en låt, min datter korer litt…Hvem enn som tilfeldigvis var i nærheten når jeg trengte noe. ‘Hei du! Kom hit! Syng dette! Spill dette!’ Haha! Ellers har jeg Greg Smith på bass, han har vært kompis i mange år.
– Samme Greg Smith som har spilt med Rainbow, Alice Cooper og Tyketto?
– Den samme! Magnus Rosen fra Hammerfall spiller litt bass, Dario Mollo spiller en gitarsolo, og Danny Needham som spiller trommer i Venom.
– Hvem er det som synger på tittelsporet «Thorns»?
– Pamela Moore, heter hun.
– Jaha?! Sjølvaste Sister Mary fra Queensrÿches «Operation: Mindcrime», altså?
– Ja, vi har vært Facebook-venner i mange år og har chattet mye – vi har eksakt samme fødselsdag. Hun kaller meg sin ‘brother from another mother’! Det var naturlig å spørre henne da jeg trengte en kvinnevokal til låten «Thorns», som handler om vold i hjemmet. Den har på en måte blitt hovedtemaet for skiva. Det har slått meg det siste året at kvinner som lever i et voldelig forhold har hatt det enda verre siden pandemien startet, for nå kommer de seg enda sjeldnere ut og vekk. De er innesperret med en voldsmann i noen få rom.
– Låten «This Is Your Damnation» er jo også ganske ukonvensjonell.
– Haha! Vet du, jeg prøvde å få den fjerna fra skiva etter at jeg hadde levert filene til plateselskapet! Jeg maste om at jeg hadde andre og mye bedre låter til dem, men de sa tvert nei, denne skulle med. Og jeg bare: ‘Sikker?’, men de insisterte. Jeg trodde ikke noen ville like den!
– Er det du som gjør vokalen på versene også?
– Ja, det er meg hele veien.
– Jøss, kjente ikke igjen stemmen din.
– Det er min studio-snakkestemme, helt inne i mikrofonen. Hadde mye gøy med den!
– Og så har vi «Book Of Shadows», en særdeles dramatisk låt som lett kunne glidd inn på en av Sabbath-skivene dine.
– Det var den aller første låten jeg skrev til denne skiva. Den har vært ute på nett en stund i en akustisk versjon, i likhet med med «Crying Wolf» og «This Is Your Damnation». Alle låter jeg skriver, starter med at jeg plukker opp en akustisk gitar. Og selv om alle tre fins i tyngre versjoner, liker jeg disse versjonene også veldig godt.
– Var det meningen, eller var det tilfeldig, at melodilinjen på mellompartiet i «Passion Killer» er identisk til melodien på Frédéric Chopins «Funeral March» fra Piano Sonata No.2?
– Er den?!?
– Identisk.
– Det ante jeg ikke!
– Der hvor du synger ‘Your love has died, all that’s left is flesh and bone’.
– Ah! Skjønner hva du mener. Death March! Ja, det var en lek med melodien, det bare falt på plass, og jeg fant ut at det hørtes dødelig ut, så lot det være slik.
– Det stykket er vel noe av det dystreste og sørgeligste i musikkhistorien uansett, så det passet bra til teksten.
– Det er bare en ballade, haha. Satser på at Chopin tilgir meg!

Tony Martin på Skype i desember 2021

– Så hva skjer videre nå? Jeg vet det er håpløst å planlegge konserter og turnéer for tiden, men er det noe på gang?
– Som sagt, de siste 25 år har jeg nesten bare vært i studio og sunget på prosjekter og gjort gjesteopptredener. Og hvis det er noe jeg angrer på, så er det at jeg ikke har et fast band. Hvis jeg skal gjøre konserter, må jeg hyre inn musikere til de konkrete jobbene, og det avhenger helt av om de er tilgjengelige når jeg trenger de. Og hvor vi skal spille. Noen ganger har konsertarrangøren ordnet med backingband for meg, med folk jeg aldri har møtt før, og vi får kanskje en øving før vi går på en scene. Det har holdt meg litt tilbake på konsertfronten, og det angrer jeg litt på. Jeg savner å stå på scenen. Men mitt liv førte til studioarbeid, og her har jeg blitt. Skal jeg turnere med denne skiva, så må jeg egentlig helt tilbake til start. Danne et band, få samlet de, øve før vi legger ut på turné.
– Du presenterte tre karer på Facebook-profilen din her om dagen, jeg fikk inntrykk av at det var kjernen i et band?
– Det var blant andre Danny, som er travelt opptatt med Venom, og Magnus Rosen, ditto med Hammerfall. Skal jeg ha med meg de, må jeg nesten kunne gi de en økonomisk garanti på at de ikke taper penger på å bli med meg på en turné. Og så har vi coviden da! Selv om mitt land sier at det er greit å turnere, så sier kanskje ditt land at ‘Drit og dra, dere kommer ikke inn her!’. Det er nærmest umulig å planlegge noe for tiden. Jeg tror fort at enda ett år forsvinner, og innen den tid har jeg kanskje enda et nytt album klart. Så muligens kan jeg promotere to nye skiver på veien i 2023? Inntil videre fokuserer jeg på å promotere Tony Martins tilbakekomst, og begynne og jobbe på nye låter sammen med Scott.
– Scott McClellan som spiller gitar på skiva di?
– Ja, vi kom i kontakt på Facebook for ti år siden. Og han begynte å sende meg gitarriff, uten at jeg egentlig visste hvem han var. Da jeg etter hvert hadde mottatt rundt 25 riff, måtte jeg høre på dem, og jeg innså at dette var jo faktisk veldig bra! Det artige er at han visste ikke at jeg var Black Sabbath-Tony Martin, så vi ga hverandre en stor overraskelse. Men jeg jobbet videre med hans riff, rev de i fillebiter og satte de sammen som jeg ville, og lagde låter av det. Og han var storfornøyd. Slik ble vi venner, og de siste ti år har vi holdt dette litt hemmelig, og fått spilt inn låtene med trommiser og bassister.
– Det virker som om dere samarbeider meget bra.
– Ja! Han er så utrolig lett å forholde seg til! Og hver gang han sender meg et riff, så har det allerede et navn, en tittel. Det er både inspirerende, og praktisk. Sammenlignet med hvordan det var å skrive låter med Tony Iommi. Jeg kunne dra hjem til ham, og han dro frem en eske full av kassetter, som vi brukte mest den gang. Og der hadde han «Riff i E», noe som kan være hva som helst. «Kjapt Riff i E». Okai. «Sakte Riff i E». ‘Greit, har du mer?’, spurte jeg. ‘Visst, jeg har «Kjapt Riff i A»’. Så her satt vi og spolte frem og tilbake på kassettene for å finne en ende å starte i, inntil Tony Iommi sa, ‘Faen, vi skriver heller bare noen nye!’. Og så skrev han nye riff og spilte de inn på kassetter – som deretter sporenstreks ble slengt i esken sammen med alle de andre kassettene! Jeg ante aldri hvilket riff som var hva! Men med Scott, hvis han sier en tittel, så vet jeg straks hvilket riff han snakker om. Av og til blir den tittelen også navnet på låten, for da kan jeg skrive teksten ut ifra bildene som musikken og tittelen allerede har plassert i hodet mitt.
– Jeg formoder at han blir din gitarist på en kommende turné?
– Ja, hvis vi får ham over. Han er amerikaner, i Illinois, og Magnus er i Sverige. Det er en internasjonal greie, og det er også utfordringen med å få samlet alle i samme rom for en øving.
– Og du er fortsatt i Birmingham?
– Ja, jeg har aldri flyttet herifra. Jeg har hele familien min her – foreldrene mine, barna mine.
– Du nevnte Tony Iommi. Har dere vært i jevnlig kontakt siden du var i Sabbath? Du ba ham ikke spille på skiva di?
– Jeg har spurt, men fikk egentlig aldri noe svar. Plutselig blir bare telefonen død. Men det er greia med Iommi og hele Black Sabbath-maskineriet. Det har alltid vært vanskelig å få klare svar fra de. Ingen vet hva som skjer, eller når det skjer. Så det er ikke noe nytt. Jeg har snakket med Tony med jevne mellomrom opp gjennom årene, han slår på tråden i ny og ne. Kun Tony, aldri Geezer. Men jeg spurte, og han sa han var veldig opptatt. Noe jeg antar betyr Nei.
– Noen muligheter for at dere to gjør noe mer sammen, nå som Sabbath har lagt opp?
– Det har vært foreslått at Tony Martin-Sabbath-skivene skulle gjenutgis, og at vi kanskje kunne lage noe nytt som bonusspor eller noe slikt. Men det var fire år siden. Og da jeg endelig fikk snakket med han om det, sa han ‘Nei, det går ikke, jeg kan ikke gi ut noe nytt under navnet Black Sabbath.’. Det hadde han ikke lov til juridisk, så da stoppet det opp. Unntaket var hvis han fant noe gammelt som vi ikke hadde gitt ut tidligere. Jeg har haugevis av opptak fra øvingslokalet som jeg gjorde på 8-spors, og pløyde gjennom dem og sendte over, men jeg har ikke hørt et knyst. Du er sikkert mer oppdatert på dette som jeg er!

(På dette tidspunktet hopper undertegnedes katt opp på bordet og stikker snuten inn i kamera.)
– Åh! Hei hei, pusekatt!
– Det minner meg forresten på ditt tilnavn «The Cat». Birmingham har jo allerede Tony «The Hat» Clarkin i Magnum. Hvordan oppsto Tony «The Cat» Martin?
– Det stammer fra tiden før Black Sabbath, jeg spilte gitar i et band som het Orion og vi spilte på Wrexham Rock Festival i 1982. Motõrhead var hovedattraksjon, og det var Twisted Sisters første konsert i Storbritannia. Selve konserten var bare surr, det kom bare en brøkdel av hva dette stadionet kunne romme. Det ble anmeldt i magasinet Sounds, som skrev noe a la: ‘Orion – kult band, men gitaristen ligner jo på Catweazle’. Jeg vet ikke om du kjenner til denne figuren, men han var i en tv-serie for barn fra tidlig 70-tall, han bor i et vanntårn og ser litt trollmann-aktig ut, som en gammel hippie. (Lurifaks! Gikk på NRK på 70-tallet under tittelen ‘Den Merkelige Mannen’) Det førte selvsagt til at gutta begynte å kalle meg Catweazle, som etter hvert ble forkortet til bare Cat. Så jeg ble dermed Cat Martin, inntil min manager sa tvert nei, det scenenavnet kunne jeg ikke bruke.
– Det funka da greit for Cat Stevens!
– Men ikke for rockesangere, tydeligvis. Så jeg gikk tilbake til mitt opprinnelige navn, Tony Martin.
– Men ditt egentlige etternavn er Harford?
– Ja, Martin-navnet var egentlig en spøk, som kom da jeg i tenårene spilte i band med min fetter, og vi hadde en bassist som het Roland Martin. Bandet skulle hete The Martins, og vi fleipet med at vi alle skulle kalle oss Martin – fetteren min ble Dave Martin, og jeg ble Tony Martin.
– Som The Ramones?
– Ja, noe sånt! Det var jo bare en teit 16-åringsspøk. Men her er jeg, nesten et halvt århundre senere, fortsatt Tony Martin!
(Vi fortsetter praten med Tony Martin om hans tid i Black Sabbath her!)

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022