Tommy Clufetos – Black Sabbaths ankermann lufter vingene

I forrige nummer intervjuet vi trommis Deen Castronovo i forbindelse med plateslippet av The Dead Daisies´ siste utgivelse «Holy Ground», men før nummeret, og skiva, i det hele tatt hadde gått i trykken, kom bomba om at Castronovo hadde forlatt skuta. (Les det intervjuet her!) Arvtakeren ble Tommy Clufetos, som spilte med bandet en periode i 2015, og nå er han tilbake i bandet igjen, denne gang på fast basis. I tillegg har du kanskje fått med deg at han har spilt med selveste Black Sabbath og i Ozzys band. For å toppe det hele, slipper han plate med sitt eget prosjekt Tommy´s Rocktrip. Vi ringte opp en over snittet pratsom trommis i California.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Alex Kluft

– Hei hei, Tommy!
– Heeeeey! Hvordan går det?
– Aldeles strålende! Og du?
– Kanonbra! Intervjuer er dritmoro! Jeg ser på profilen din at du er trommis også?
– Det stemmer. Lettere med fagprat da, men det skal vi ikke gjøre så mye av.
– Sikkert like greit, for jeg er ikke så bra på å prate om trommer og det tekniske rundt det.
– Jaså?
– Nei, jeg vet ikke helt… trommiser er så opptatt av de… trommisistiske greiene, hahaha! Neida, men når jeg ser på videoer på diverse trommekanaler, blir jeg litt oppgitt over alt fiksfakseriet. Jeg er mer opptatt av å spille for låta, og hvordan grooven passer inn i musikken. Det er min greie. Du kan være så teknisk begavet du bare gidder, men om du ikke forstår hvordan en groove skal bygge opp under låta, er det bare bortkastet tid i min bok. Trenden i tida er jo tydeligvis å poste videoer av seg selv på YouTube, der du kan ha så mange takes du orker for å få det til å høres kult ut, i motsetning til å spille med andre musikere, og faktisk skape noe!
– Jeg skjønner hva du mener. Man bruker all tid på å spille for seg selv, men når den dagen du blir spurt om å spille med andre mennesker, er du fortapt, for du har aldri følt symbiosen i det å spille med andre mennesker.
– Nettopp! Uten det grunnleggende i bånn, blir du ikke gammel i gamet, for det er samarbeid og samspill som er fundamentet i musikk.

– Helt klart. Men la oss prate om din trommebakgrunn, du begynte i en tidlig alder. Du var sju?
– Det stemmer, jeg var sju. Jeg kommer fra en semi-musikalsk familie, på min fars side. Pappa var musiker, og min onkel Chris var jazzmusiker i New Orleans. Han bodde der i 60-65 år, og spilte Dixieland-jazz. Jeg pleide å dra dit å spille på jazz-festivaler sammen med ham da jeg var rundt 13 eller noe sånt. Jeg lærte mye av å spille sammen med ham da jeg var ung, før jeg begynte å spille i min fars band, så vi tre var en slags treenighet i musikk til enhver tid. Jeg fikk en tidlig ilddåp i det å spille live på grunn av de to, og det er kanskje derfor innstillinga mi til hvordan man skal spille musikk har blitt som den er også; jeg er opptatt av hvordan helheten kommer fram, ikke bare det å vise fram meg selv til enhver tid, men heller det å vise helheten av hvordan musikken er laget. Ved å la musikken skinne, skinner du selv også. Om ditt bidrag til musikken er viktigst, i motsetning til å vise deg fram, blir resultatet mye bedre. Målet mitt er å skinne gjennom å gjøre det jeg kan for å få bandet til å låte bedre. Sånn vil jeg bli lagt merke til; ’Dæven, han får virkelig bandet til å låte bra! Han får oss til å høres ut som et band, han får oss til å låte tightere, og han får oss til å høres ut som en helhet!’ Spesielt når man spiller med folk som har holdt på med dette i 50 år, og som har spilt med folk som har kommet og gått i deres band, der vil jeg være den som bringer ny energi inn i det de har gjort i mange, mange år! Det har vært målet mitt i min korte karriere, eller; den er kanskje ikke så kort lengre, jeg har blitt eldre jeg også.
– Du forteller om en jazzbakgrunn, og det forklarer en del av den swing-feel´ingen jeg hører i spillet ditt.
– Hehe, der er det mange som ville vært uenig med deg. Jeg var aldri noen jazz-musiker, og har ikke noen direkte erfaring med jazz i så måte, men jeg hadde mye jazz rundt meg da jeg vokste opp. Jeg er ikke noen tungrocker heller, selv om jeg for det meste spiller tungrock. Det jeg hørte på var Chuck Berry, Jerry Lee Lewis og Fats Domino, det var musikken min far spilte for meg, og grooven jeg liker, kommer fra denne musikken, så når jeg spiller, er dette grooven jeg spiller, selv om den er tyngre enn det de gutta drev med. Mange av bandene vi hører på i dag har røttene sine i den musikken, det være seg The Rolling Stones eller Deep Purple; dette er musikken som satte standarden for 70-tallets tungrock. Eller The Kinks, for den del. De var bakgrunnen, de og bluesartistene. De satte standarden for hva jeg hadde lyst til å gjøre, og det er jeg takknemlig for, for med den bakgrunnen, føler jeg at jeg er bedre stilt enn mange andre musikere som ikke har den kunnskapen i bånn, for dette er rockens vugge. Jeg har vært så heldig å få spille med Black Sabbath, og jeg forstår musikken de vokste opp med, jeg forstår musikken Ted Nugent vokste opp med, og kanskje forstår jeg den bedre enn noen av de andre musikerne de hyra inn. Jeg skylder pappa og onkel mye for det de har gitt meg av inspirasjon, og jeg er takknemlig for at jeg vokste opp i Detroit, som har et annet syn på musikk enn her jeg bor nå, i California.

– Du nevnte Sabbath, noe vi naturlig nok ikke kommer utenom. La oss prate litt om det før vi prater om plata di, og også det faktum at du er den nye trommisen i The Dead Daisies. Hvordan var det å lande en gig med et av verdens mest innflytelsesrike band i så ung alder som du gjorde? De gutta er jo noe eldre enn du er.
(Kunstpause) Det var fantastisk! Å få muligheten til å spille med de var en opplevelse av de sjeldne. Å få bidra til sounden de er så kjente for, er en utrolig følelse. I tillegg er fansen krevende med tanke på at jeg fyller skoene til en legendarisk trommis, så jeg hadde en svært ydmyk innstilling til det hele. Om de visste hvem som satt bak trommene eller ikke var ikke viktig for meg, jeg ville bare gi dem den beste opplevelsen de kunne drømme om. Jeg er stolt av den jobben jeg gjorde der, jeg gjorde mitt beste, jeg gjorde hjemmeleksa mi, og jeg tror gutta i bandet var fornøyde. Det var en ære; ikke bare det å spille fantastisk musikk med gutta som kreerte den; du vet, de gutta var pionérene, de skapte den stilen. De er så ufattelig profesjonelle, og de er fortsatt utrolig talentfulle og dedikerte til det de holder på med, så det var pur glede for min del. Når jeg har fått en gig, er jeg 110% fokusert og konsentrert på oppgaven jeg har foran meg, jeg tenker ikke på noe annet, og de gutta var akkurat likedan. Det var helt ekstremt hvor fokuserte de gutta var da tida var inne for å gå på scenen. Ozzy, Tony og Geezer bryr seg like mye, om ikke mer, om det de gjør nå, som da de startet, og musikaliteten deres holder fortsatt toppnivå, så det var en ære, for å si det pent.
– Hva med å spille trommesporene til Bill, han har jo en til dels særegen spillestil.
– Ikke bare til dels, han har virkelig en signatur-stil, du kan ikke unngå å høre at det er Bill Ward som spiller på de låtene. Han har en svært uortodoks måte å spille på. Jeg forsøkte å finne hjerteslagene i det som gjør hans greie til hans greie, uten å forsøke å kopiere ham, for om jeg spilte de mest uortodokse greiene, ville det bare mistet styrken sin. Plukk ut Bill Ward-ismen hans, og bak den inn i min spillestil, og bland det inn i musikken, noe jeg mener jeg klarte, så bør det bli et godt resultat. Han hadde virkelig sin egen stil, og også en svært uortodoks måte å spille på, så jeg måtte virkelig jobbe meg inn i materien for å finne ut hva som er kjernen i det som gjør han annerledes enn de andre. Jeg tror mange musikere som får slike gigs lærer seg låtene, men de lever ikke låtene, og for meg er ikke det godt nok; jeg må til bunns i hvorfor ting låter som de gjør. Det fins masse trommiser der ute som sikkert er bedre enn meg, men jeg har en fordel; jeg har gode ører, og legger kanskje merke til ting andre ikke merker. Jeg har kanskje mangler når det gjelder det tekniske, men jeg bruker ørene mine aktivt hver gang jeg går på scenen.

– Så har du tatt plass bak trommene i The Dead Daisies også. Jeg intervjuet Deen Castronovo i november, men vi rakk ikke å trykke intervjuet i bladet før han var ute, så i dag intervjuer jeg trommis #2 for det samme bandet.
– Haha, såpass ja, jeg håper dere trykte det likevel.
– Det gjorde vi. Hvordan ser du på jobben med The Daisies?
– Jeg var jo innom i 2015 mens jeg hadde et ledig øyeblikk, så når de ringte igjen nå og ville ha meg med, var jeg klar umiddelbart! De har Glenn Hughes på bass og vokal, og Doug Aldrich (intervju her!) og David Lowy, og har et killer band allerede der, og de har nettopp gitt ut et strålende album («Holy Ground«), så dette gleder jeg meg stort til! Nå er vi jo midt inne i den helvetes pandemien, men jeg har lært meg alle de nye låtene, og er klar til å komme meg ut og spille igjen. Det blir en opplevelse for livet å reise ut med de gutta der, spille bra musikk sammen, og bare nyte livet på veien. Jeg gleder meg!

– Kult! Dette kommer jo til å ta opp en god del av tida di, og på toppen av det, slipper du et soloalbum med Tommy´s Rocktrip. (Anmeldt her!)
– Ja, men jeg liker ikke å bruke terminologien «soloalbum», for det er ikke bare meg, det er tre eller fire karer som gikk inn i et lavbudsjett-studio. Misforstå meg ikke, jeg digger hvordan den låter, men vi gikk i studio, jammet og spilte inn idéene, så jeg ville ikke kalle det Tommy Clufetos´ band, selv om det er min greie. Jeg ville at det skulle høres ut som et rockeband, og jeg var svært bevisst på akkurat det. Det skulle ikke være ei plate der det høres ut som en fyr som henter inn folk for å gjøre det han sier, for det låter aldri helhetlig. Jeg har et lite rockeparadis her hjemme der jeg spiller hver dag, med trommer og Marshall-vegger og alt du kan drømme om. Gutta kom hit, vi spilte oss gjennom alle ideene på samme måte som man gjorde på 70-tallet, der man faktisk møttes og spilte sammen. Det er dét konseptet jeg liker å jobbe i, så vi var godt forberedte da vi gikk inn i studio, for da kunne vi fokusere på det å få til et godt take. Mange av mine favorittplater er debutplater, der budsjettene var lave, og det var lite teknologi involvert. Det er sånn jeg liker å lage plater. Vi gjorde det så enkelt som mulig; ingen studiotriks, ingen overdubs, ingen cut n´ paste, ingen clicktracks. Vi gjorde det faktisk så enkelt at vi spilte inn alt i samme rom, vendt mot hverandre, akkurat som hjemme hos meg, uten headset, og jammet inn låtene. Jeg ønsket et rått og nakent lydbilde, så vi ga opp tanken om å isolere instrumentene, for å få til et eneste stort rock n´ roll monster. Det syns jeg vi har fått til, så jeg er veldig fornøyd.
– Ut fra hva jeg har hørt fra plata, og det du nå forteller meg, så har dere klart det, for det er masse følelse av rom i musikken, noe som er vanskelig å fake. Det er store trommer, svære gitarer, og masse energi i musikken, så for en som har vokst opp med 70-tallsrock, så har dere lyktes med utførelsen. Det er jo «back to basics».
– Nettopp! Det er veldig «back to basics», med ett trommespor, ett gitarspor og ett bass-spor, ingenting er blitt doblet eller trikset med. Hvis du da får til et godt produkt, har du gjort jobben. Jeg er drittlei av overprodusert fjas, der det er så mange elementer at det blir en saus til slutt. Jeg ville ha en rå, øredøvende maskin, men når det er sagt, så syns jeg det er noen fine groover og hooks på plata, den har noen sexy melodier, og det skinner igjennom at vi har det moro mens vi spiller. Jeg vil at jenter skal like plata, jenter kan like rock n´ roll også. Jeg vil ikke spille musikk bare for kiser, jeg vil spille musikk for ei fin dame som jeg har lyst på, noe jeg gjorde, og hun er nå kona mi, hehe.
– Skrev dere låtene sammen, eller er du en av de musikerne som bare plukker opp hvilket som helst instrument, og fyrer løs?
– Nei, jeg kan virkelig ikke plukke opp hvilket som helst instrument, og jeg har ikke skrevet en eneste låt i mitt liv, men jeg har laget alle disse låtene! Jeg hadde låtene inne i hodet mitt, og jeg sang idéene mine til bandet, så jammet vi dem fram i studioet mitt. Bit for bit satte vi dem sammen, og jeg skrev alle tekstene, og gjorde alle arrangementene. Vi jobbet som et band, men det var min visjon vi jobbet fram. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente da jeg begikk meg ut på dette eksperimentet, for jeg hadde aldri forsøkt det før; å lage ei kul rockeskive, men det var målet; å lage ei kul rockeskive som jeg liker. Om ingen andre liker den, så er det helt ok for meg, men jeg har lagd ei skive jeg liker, og jeg er stolt av den. Jeg overrasket faktisk meg selv, når jeg nå ser tilbake på det. Jeg klarte det faktisk! Mange tror at når man spiller trommer, som er et ikke-melodisk instrument, så kan man ikke lage melodier, men det syns jeg at jeg har klart. Da jeg fortalte om idéen til et par kompiser, reagerte de med litt sånn ’Det er jo søtt, da’-kommentarer, men jeg tror de ble overrasket over resultatet. Det tulles jo med at trommiser ikke er musikalske, men jeg ser på meg selv som en musikalsk fyr som tilfeldigvis spiller trommer, så jeg mener jeg kan komme med like gode idéer som en gitarist eller bassist. Jeg ville overbevise meg selv om at jeg klarte det, og det har jeg gjort. Når jeg hører på den nå, så kryper jeg ikke sammen og knyter meg, noe jeg var redd for. Jeg nyter å høre på den, faktisk. Jeg syns den er kul, og jeg er fornøyd med resultatet. Jeg lagde en låt til kona mi, noe som var viktig for meg å få til. Det er ikke så mye en kjærlighetslåt, men mer ei begjær-låt, og en søt liten sak til datteren min, som er den siste låta på plata. Det er min gave til henne, og når hun ber meg sette den på i bilen, og skru opp volumet, er det godt nok for meg. Det, og låta til kona mi var grunn nok for meg til å lage plata. Hva som enn skjer i kjølvannet av den; den er ikke «Sgt. Pepper», den kommer ikke til å forandre verden, men jeg har lagd ei kul rockeskive, og det var det eneste målet.
– Det er en fin historie, i alle fall. Jeg regner med at disse to låtene er blant de du synger selv?
– Det er det. Jeg skulle i utgangspunktet ikke synge i det hele tatt, men da jeg sang guide-tracks, så vokalisten, Eric Dover, som er en fantastisk vokalist, fikk en idé om hva jeg var ute etter, oppdaget jeg at jeg var komfortabel med å synge disse låtene, og syntes faktisk at det låt ganske bra, selv om jeg satt i sofaen med en SM57 og sang, så mye av vokalen på de låtene er bare råopptak. I tillegg oppleves det som mer ærlig om jeg synger sangene til kona og datteren min selv, så da ble det til at jeg faktisk synger noen låter på plata, og jeg syns det låter kult. Sånn er rock n´ roll, ikke sant. Du skal bry deg om det du holder på med, men du skal gi litt faen også, og bare gjøre det du føler er riktig, samme om det ikke blir 100% til enhver tid. Jeg er ute etter den gode vibben, og den hører jeg på de råopptakene, det er en kul vibb der, som jeg gjerne vil beholde.

– Absolutt! Tida vår er nesten ute, ser jeg. Har du noen turnéhistorier du kan…
– Nei!!! Haha, jeg har ingen historier, jeg kan ikke fortelle noen ting som helst!! Jeg har selvfølgelig massevis av historier, men likevel ingen å fortelle, for dette har vært livet mitt så lenge, men den beste historien er alt jeg har lært av alle disse årene på veien med disse fantastiske menneskene jeg har fått jobbe med, og det er selve reisen som er den beste delen av det å jobbe i denne bransjen. Rock n´ roll kan lære deg mye om livet; den har lært meg det meste her i livet, som at det du gir, får du tilbake. Du må være villig til å ofre og gi, og du må jobbe ufortrødent videre, og når ting ser som mørkest ut, så skjer det noe som snur alt, og alt dette er en fantastisk metafor på livet, spesielt i de tidene vi er inne i nå. Denne perioden er den lengste pausen mellom to turnéer jeg noensinne har hatt, og tiden etter en turné, er perioden der alt starter på nytt igjen, der man tenker; ’Hva skjer nå, hva er det neste?’ Dette er hva musikere lever med hele tiden; hva er det neste? Nå har vi hatt et år med mørke tider der vi har vært isolert, og ikke levd som vi ønsker, men nå ser vi lyset i enden av tunnelen, akkurat som jeg har opplevd det med musikken, og derfor kan jeg bruke livet mitt i musikken som en metafor for livet vi lever i dag. Nå gleder jeg meg til å komme tilbake til Norge og spille på Tons Of Rock, eller i Oslo Spektrum eller Trondheim Rocks, for dere kan rock n´ roll, og vi elsker å komme dit.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021