TNT @ Rockefeller, Oslo

Fredag 12. januar 2018

Det var ingen tvil om hvor spenningen lå under årets første konsert for undertegnedes del. Etter at Tony Harnell atter en gang forlot skuta for noen måneder siden måtte de på ny få inn en erstatter, og for ikke veldig lenge siden ble det klart at valget falt på det relativt ubeskrevne bladet Baol Bardot Bulsara. Skulle han klare å fylle de enorme skoene Harnell etterlot seg?

Kiss-låt etter Kiss-låt fulgte hverandre før showstart, noe Kiss-nørden av en skribent satte stor pris på, og noen få minutter etter planlagt tidsskjema gikk de på med «As Far As The Eye Can See», og bandet låt i hvert fall som en kule. Joda, at Baol så absolutt kan synge ble tidlig klart det og. Men hørte jeg virkelig Tony Harnell på backingtracket? Det var ikke helt utsolgt som sist, men ved å holde galleriet stengt var det ganske så trangt om plassene nede på gulvet allikevel. TNT var nok ikke like i fyr og flamme som sist heller, og jubelen løftet heller ikke taket som sist heller for å si det sånn. Det skal ikke nykomlingen måtte ta ansvar for synes jeg, da han gjorde sitt aller beste for å løfte stemningen.

Det skal mye til for å ikke havne i helgehumør når soundtracket på en fredag består av låter som «U.S.A.» og «Harley Davidson», og i tillegg blir fremført på en utsøkt måte med meget bra lyd, men publikum var litt vanskelige på denne fredagskvelden av en eller annen grunn. Her var det nemlig ikke noe å utsette på noe som helst, bortsett fra at Bulsara ble litt sped på de lyseste tonene og sang litt småsurt til tider. Det siste setter jeg på kontoen for «Usikker», for dette var vel tross alt kun hans tredje opptreden og jeg er helt sikker på at dette vil bedre seg etter noen flere konserter bak seg. En ting jeg ikke kommer unna er at det både hørtes og syntes litt for tydelig at mye av koringen ligger på backingtrack, og det er aldri fett – om bandet så heter TNT, Mötley Crüe eller Spice Girls for den saks skyld.

Den sedvanlige solojammen til Tekrø kom midtveis i hovedsettet som vanlig så nykomlingen kunne få seg en liten pause, og Tekrø var som like vanlig i storform. Etter dette fikk vi klassikere på rekke og rad som «Refugee», «End Of The Line» og «Northern Lights» og da begynte det så smått og bli litt mer liv i tilskuerne også. Frontfiguren også virket her å ha fått selvtilliten på plass da han styrte publikum fra både høyre og venstre.

Jeg kan ikke se bort ifra at det sprutet langt mer av bandet på samme tid i fjor, etter da å ha bevitnet en konsert så tett opptil innertier som mulig, selv om de absolutt spilte bra denne kvelden også. Det kan dog være på grunn av et mer takknemlig publikum, det vet bare bandet.

Jeg tipper at Baol må jobbe litt med utholdenheten, for på hovedsettets avslutter «Everyone’s A Star» var han helt ute å kjøre til tider – jeg tror faktisk ikke han traff en eneste tone på de to siste refrengene og det var beint fram grusefullt å høre på. Men har har samtidig et såpass åpenbart talent og sang rett og slett nydelig der han ikke trengte å anstrenge seg, så kanskje et par runder hos en sangpedagog som har spesialisert seg i rock fikser det problemet.

Etter en bitte liten pause kom de tilbake for de obligatoriske ekstranumrene, og den lille pausen gjorde vokalisten godt for da var han på nett igjen. Og det er ikke mange andre norske band som kan avslutte en konsert med mer stil og større smell enn TNT, og når «Seven Seas» rumlet over Rockefeller og Baol igjen traff alle tonene tok det omsider fyr i publikum også. «10.000 Lovers (In One)» setter alltid fyr overalt, og jeg la merke til at Bulsara lot publikum få ta de lyseste tonene på refrenget. Kanskje ikke så dumt.

En bra konsert av bandet som vanlig, litt småskurr fra nykomlingen som fryktet – dog kommer dette til å bedre seg med litt trening og erfaring, det er jeg helt sikker på. Men foreløpig ligger han kun på cirka 38 av 45.

4/6 | Sven O. Skulbørstad

Foto: Arash Taheri