TNT – intervju med Tony Harnell

I forbindelse med 30-års jubileet til evigung «Tell No Tales» gjorde TNT en runde rundt omkring vårt furet og værbitte for å markere bursdagsbarnet. Vi fikk et par ord med den tilbakevendte Tony Harnell som trosset sin influensa for å fortelle hvordan ståa rundt bandet er.

Tekst Sven O. Skulbørstad | Foto Arash Taheri

– Først av alt – 30 år med «Tell No Tales». Hvordan føles det?
– Vel, det føles i hvert fall ikke som 30 år – det er sikkert og visst. Det var på mange måter en milepæl for oss, og det føltes ganske så fantastisk å se reaksjonen på sanger vi ikke har spilt på veldig lenge som «Desperate Night» og «Child’s Play» i går på Rockefeller. Det brakte tilbake mange minner fra en tid da vi holdt på å bli suksessfulle og gikk til førsteplass med skiva, hvordan det var for meg når jeg var hjemme i Statene og følge med på utviklingen her i Norge. Jeg kan rett og slett ikke fatte at det er 30 år siden.
– Hvor mange spor fra skiva kan vi vente oss under konserten i kveld?
– Det blir vel fort en sju-åtte låter, så med tanke på at det ikke er et veldig langt album kommer vi til å gjøre mesteparten. Sju er det når jeg tenker meg om, så vi har lagt til tre fra forrige turné og det er veldig moro og dra de frem igjen.

– Hvordan føles det å være tilbake i TNT igjen?
– Det føles veldig bra å ha en utsolgt konsert her i Oslo, det er ganske rart å tenke på at folk fortsatt bryr seg såpass etter alle disse årene. Jeg ser stadig flere yngre på konsertene, å se publikum nede i tjueårsalderen fra scenen føles veldig spesielt. Jeg regner med at foreldrene har videreført smaken sin til neste generasjon, ellers er det kanskje litt mer interesse for 80-talls musikk nå om dagen. De var i alle fall superivrige og utrolig glade for å se bandet. Det er en følelse jeg ikke har kjent på en stund – jeg tror sist gang må ha vært rundt 2003 når jeg kom tilbake for første gang, altså 14 år siden, og jeg har ikke kjent på en sånn ivrighet rundt bandet siden da. Det er som om det kommer bølger av interesse fra tid til annen. Litt som at vi var kule når vi først ble store, ikke fullt så kule på nittitallet, ble kule igjen rundt millenniumet og på nytt igjen nå. Det er litt morsomt egentlig, jeg liker det.

– Du tok jo som kjent en liten pause hvor du ble med i Skid Row for en liten periode. Hvordan var livet der?
– Kort, haha. Og helt forskjellig fra TNT. Det største problemet for meg i Skid Row var å ikke gjøre min egen musikk. Vi hadde noen utrolig bra konserter og de er en gjeng med bra folk. Det var meningen å gjøre en skive, men jeg hadde en konstant følelse av at det enten aldri skulle bli noe av eller i beste fall langt fram i tid. Og for meg føltes det mest som å være i et coverband, noe som var ukomfortabelt. Og for å være helt ærlig; Å konstant bli sammenlignet med en fyr som, tross fantastisk sanger og en god gammel venn av meg, lånte en god del av sangteknikkene av meg fikk meg på en måte til å føle meg som en slags reversert versjon av filmen «Rock Star». Men tross det var det jo en morsom opplevelse. Når det var gøy var det virkelig gøy, men når det ikke var gøy var det ganske så forferdelig. Folka i Skid Row er fantastiske mennesker, men jeg tror rett og slett ikke vi var en så god match hverken musikalsk eller personlig. Jeg ønsker de alt det beste og mener av hele mitt hjerte at de burde tatt tilbake Sebastian Bach, da tror jeg de virkelig ville ha fått et solid løft.

– Hvor lenge ser du for deg å fortsette med TNT denne gangen? Blir det ny turné eller skive på sikt?
– Først og fremst vil jeg se hvordan forretning-siden av bandet går. Vi har jo jobbet knallhardt et år med det vi gjør nå, og det har vært møter, emails, telefonsamtaler, turer frem og tilbake for min del. Mitt personlige mål er at jeg ikke har noe behov for å forlate det lenger, jeg vil at det skal være noe vi alle kan ha – hele tiden. Også kan jeg gjøre andre ting ved siden av det igjen. Jeg vil at TNT skal være hovedjobben min, så kan jeg fokusere på min solokarriere eller andre prosjekter, som å jobbe med kjæresten min Rachel Lorin. Jeg vil produsere, skrive bøker, kanskje til og med prøve meg som skuespiller – men uten at det går på bekostning av TNT. Det er et utrolig bra band som vi har brukt over 30 år på å bygge opp, og sånn det ser ut nå ser jeg ingen grunn til at vi ikke kan holde på 10-15 år til. Folk liker åpenbart fortsatt bandet, og det er gøy å se de synge med på låtene vi har skapt.

– Hva vil du si er den største forskjellen med det dere gjør i dag kontra storhetstiden på 80-tallet?
– Musikkindustrien er bare rot, fullstendig kaos. Ellers er noe til det bedre og noe til det verre vil jeg si. Interaksjonen med fansen er til det langt bedre, med dagens sosiale medier har vi langt mer direkte kontakt med de, noe jeg liker veldig godt. Skiver selger jo som kjent ikke lenger, så konserter er der det skjer. Før i tiden turnerte man for å reklamere for skiva, nå utgir man skiver for å reklamere for turnéen. Så konsertene er alfa/omega. Jeg er veldig takknemlig for at folk fortsatt vil se livekonserter, noe gårsdagen er et veldig godt eksempel på. Å entre scenen på Rockefeller og bevitne et stappfullt lokale der folk har brukt både penger og tid for å se deg er en veldig ydmyk opplevelse. De kunne ha gjort hva som helst den kvelden men valgte å se oss.
– Det er vel en følelse man egentlig ikke har lyst til å helt venne seg til tipper jeg?
– Du vet, da vi var yngre på 80-tallet ble vi alle ganske så selvopptatte og tenkte at det var sånn det skulle være, for når man er i tidlig 20-årene og fyller lokaler overalt man går tror man at det kommer til å forbli sånn for alltid. Men siden den gang har vi vært igjennom våre doser med nedturer og, så når vi atter en gang nå kan komme tilbake og selger ut et av Oslos beste og feteste lokaler uten og en gang ha et nytt album ute gjør det enda mer utrolig. Det er en ære, det er overraskende og det gjør meg veldig ydmyk og takknemlig ovenfor våre fans og støtten vi får. Også de gangene tingene ikke har gått så bra har de vært der, og det hjelper veldig når man ser at ting har betydd noe for folk. Kanskje en sang minner om deres første kjæreste. Musikk, liv og kunst generelt henger sammen. Du kan se en film eller høre en sang og komme på ting du gjorde første gang du så eller hørte den. Og når de nye og unge fansen kommer og ser oss for første gang kommer de til å skape nye minner. Og sånn bare fortsetter det, og det er en overveldende følelse.

– Det må føles rart og tenke på at på samme sted kan det finnes både folk som ser dere for første gang og for kanskje trettiende gang?
– Ja, eller enda mer. Det er veldig rart, spesielt når de som har vært med siden starten kommer backstage og sier at vi låter like bra og kanskje til og med enda bedre enn hva vi gjorde på den tiden gir en utrolig følelse. Det er virkelig et gedigent kompliment. Når det er sagt syns jeg selv at vi er langt bedre enn hva vi var, rett og slett fordi vi er eldre og klokere. Jeg tror virkelig ikke noe er verre enn hva det var, om noe har forandret seg er det til det bedre. Vi ser nok eldre ut, men vi er rett og slett et bedre band. Spesielt interaksjonen med publikum og publikumskontakten generelt har vi blitt mye flinkere til, og det gir en enda bedre opplevelse for både de og oss under konserten tror jeg.

– Hva er ditt stolteste øyeblikk?
– Det første jeg kommer på er gårsdagen akkurat nå; For min del at jeg kom meg igjennom med influensa og at det gikk så bra som det gjorde føles veldig bra. Jeg håper og ber om at jeg klarer å gjennomføre i kveld i Drammen også, det er alltid et sjansespill. Ellers er det jo et meget stolt øyeblikk å ha vunnet Spellemannsprisen selvfølgelig, og å ha vært nummer én på både album- og singlelistene samtidig her til lands må jeg si jeg er stolt over. Jeg hadde en personlig stolthet ovenfor Rachel i går, å ha fått henne og bandet over hit for å varme opp for oss er en ekstra bonus for meg. Jeg er så stolt av henne, og det manifisterte seg virkelig på Rockefeller og det var skikkelig gøy å stå på siden av scenen og bevitne henne. Vi har pushet henne veldig mye den siste tiden hjemme i Statene, og å se det nå begynne å rulle for henne er virkelig, virkelig morsomt. Spesielt ettersom vi har et forhold også gjør det ekstra sterkt.

– Fan-spørsmål: Hver gang dere er på nippet til å havne blant de virkelig store skjer det et eller annet. Hvorfor? Og føler dere dere får den cred dere fortjener?
– Det er mange grunner hvorfor, det skjedde noe et par ganger på 80-tallet; Først ved «Tell No Tales» og så ved «Intuition», hvor plateselskapet og management ikke jobbet i riktig retning i forhold til bandet. Det er veldig mange ting som skjedde, som vel kan kalles en rekke uheldige hendelser. Og rundt 1992 var vi virkelig frustrerte og bestemte oss for rett og slett og gi oss og ta en pause. Dette varte vel mot slutten av tiåret da vi bestemte oss for å starte opp igjen. 90-tallet var vel for så vidt OK for oss, men den neste gangen vi følte noen form for suksess var i 2004 og det var lignende omstendigheter rundt plateselskap og management som ikke jobbet i riktig retning for oss da og. Et band virker på samme måte som et land, hvis lederen eller lederne ikke gjør en bra jobb vil innbyggerne til slutt ta ut frustrasjonen på hverandre. De fattige vil ta det ut på de rike for de føler at de ikke får det de fortjener, og det er det samme med band – hvis de som styrer, i vårt tilfelle et management, ikke gjør jobben sin blir man frustrerte og tar det ut på hverandre. En manager har mye han må gjøre; Ikke minst se til at bandet tjener penger, men også sørge for at det er harmoni innad – det er faktisk vel så viktig. Hvis det begynner å murre innad må det tas tak i med en gang, og hvis ikke det skjer vil det sakte men sikkert spre seg en disharmoni som er vanskelig å håndtere. Det vakre med TNT er at vi er som brødre. Vi kan krangle, slåss og bryte opp for å ikke se hverandre på flere år men hver gang vi deretter møtes igjen er alt OK og som det har vært. Det er som en dysfunksjonell familie som fungerer. Og når vi jobber på vårt beste kan vi være superdysfunskjonelle utenfor scenen men fungere som bare det på. Og det er greit. Vi trenger ikke være bestevenner hele tiden så lenge vi fungerer på scenen og i studio. Men når det er sagt har vi virkelig et sterkt vennebånd, bare ikke på det tradisjonelle måten kanskje.

– Til slutt; Hva synes du om TNT med Tony Mills?
– Jeg har faktisk aldri hørt en eneste sang med han, og det sier jeg ikke for å virke kul. Eneste jeg har hørt var når vi gjorde jubileumskonserten sammen i 2012 eller hva det var, og det var jo for så vidt greit. Han gjorde mest av mine sanger ettersom de ikke har nok materiale med han, og det er det eneste inntrykket jeg har. Min ærlige mening er at han gjorde en god jobb, men jeg synes det var feil av bandet å fortsette uten meg. Når jeg slutta burde de ha tatt en pause synes jeg. Ikke at det er hans feil, han gjorde jo ikke annet enn å bli med i et band – akkurat som jeg gjorde med Skid Row, men for TNT synes jeg de burde tatt pause. Men når det er sagt skjønner jeg at de følte de måtte bevise at de kunne klare seg uten meg, og det er greit. Jeg synes ikke de burde ha laget skiver uten meg, selv om det skal være noen virkelig bra låter der sies det. Jeg har ingen dårlige følelser rundt det ellers i hvert fall. Det er en del av historien nå.