Tirill – Et kretsløp av destruksjon og gjenfødsel

Nærhet til en omskiftelig natur er tematisk førende for Tirill Mohns fjerde soloplate, hvor det tidligere White Willow-medlemmet hovedsakelig står ansvarlig for musikk, vokal og akustiske gitarer, mens et koppel gode hjelpere håndterer alt fra harpe og lyre, til kontrabass, cello og hardingfele. I motsetning til ”Um Himinjodur” fra 2013, hvor Mohns progressive rockearv ble aksentuert, utlegges ”Said The Sun To The Moon” helakustisk, timbrerik og konsis.

Tekst: Geir Larzen
Portrettfoto: Erlend Mikael Sæverud

Blant sine anseligste influenser regner Mohn klassisk barokk, men det er neppe derfor hun nu ”begår en musikksyklisk Vivaldi”.
– Naturen er sterkt tilstede i mine arbeider, både som inspirasjonskilde, men også som et ønske om noe man kan uttrykke musikalsk. Albumet ga anledning til å fordype seg i dette, sett fra et egoistisk ståsted.
– Hviler ikke ens kreative uttrykksbehov på noe iboende egoistisk?
– Man skriver for seg selv, men også for de man føler besitter samme indre landskap og stemningsleier.
– Plata gis et nydelig anslag med vevert melankolske og fantastisk harmoniserte ”Autumn”…
– Albumkronologi holder stor relevans. Jeg har forsøkt å videreutvikle dette med harmonier, klanger og akkordprogresjoner, og kommer fra en temmelig vidstrakt stilistisk bakgrunn, hvor jeg blant annet vokste opp med progressiv rock – av både kanonisert og obskur art. Brudd i takt, tone og stemning ligger dypt forankret i meg; jeg har alltid vært glad i overganger fra eksempelvis det tunge og dramatiske, til noe mer sindig og inviterende. Som barn gikk jeg på Steinerskolen og spilte ulike strenge- og blåseinstrumenter, og etterhånden oppsto en forkjærlighet for singer/songwriter-tradisjonen, klassisk barokk, samt moderne folkemusikk. Alt dette preger mine valg av stemninger, melodi og akkordbevegelser.
– Ble platas avdempete, akustiske støpning tidlig gitt som premiss, eller endte det uforvarende slik?
– Jeg ga meg selv en arbeidsramme av strengeinstrumenter og vokal – dette fordi jeg jobber best med konkrete avgrensninger, men også fordi nevnte rammebetingelser føltes som det mest naturnære jeg kunne komme. I søken etter å skildre natur og årstidsbrytninger valgte jeg det musikalsk subtile og organiske.
– ”Um Himinjodur” er også lavmælt, men åpner sporadisk for rockekomp og elektriske instrumenter…
– Til 2013-skiva hadde jeg behov for å implementere ungdommens progressive rockerøtter, inkludert hammondorgel, slagverk og synthesizere.
”Said The Sun To The Moon” fører et assortert utvalg instrumenter, heriblant populærmusikalsk uortodokse valg som harpe og lyre…
– Brorparten av musikken komponeres per akustisk gitar, hvoretter jeg skriver ut notasjon og arrangementer for øvrige stemmer. Gitt min bakgrunn er dette en spennende fase i prosessen. Dessuten vil jeg gjerne variere instrumentbesetning fra plate til plate. Harpe og kankle – et litauisk, plukket strengeinstrument av boks-sitarfamilien – bibringes av nye verktøy denne gang. Kankle, hardingfele og lyre besørges av musikkarkeolog Gjermund Kolltveit. Han forsker både på nye og forgagne instrumenter, og håndtere en hel skog med snurrige musikkredskaper.

– Du gjør en forbilledlig versjon av ”Under The Harvest Moon”. Hvorfor just denne?
– Den er veldig høst, og har fulgt meg siden barneskolen. Melodien er engelsk, og ligger mange år tilbake i tid. Jeg ville gi liv til stykket igjen. Låten overensstemmer dessuten med musikken jeg forsøker å presentere denne gang. Min versjon tilegnes en søt engelsklærer jeg hadde på barneskolen; man har jo lært ”Under The Harvest Moon” av noen, og det er fint å vise takknemlighet for mennesker i ens liv som har lagt igjen noe av betydning.
– Både denne og ”Winter” arrangeres destillert. Du har i det hele tatt gjort en renskåret og poengtert plate?
– I tråd med definerte intensjoner, ja, som ikke bare gjelder instrumentering, men sågar overordnet, tematisk idé. Som sagt komponerer jeg stort sett på akustisk gitar, mens jeg i det siste også har hatt flygel i hus. Harpe-arrangementer kan eksempelvis lett oppstå om man sitter ved klaviaturet. Jeg skriver innbyrdes annerledes på ulike instrumenter.
– Seks år er passert siden ”Um Himinjodur” utkom. Er årets plate blitt til over like lang tid, eller er du av dem som ligger under for kompositoriske skippertak?
– Jeg må innrømme at ”Said The Sun To The Moon” behøvde såpass raust med tid; man har andre forpliktelser i livet også, men mest av alt handler det om at album er en prosess, hvor materien må grunnes over og leves med i noen år. Bearbeidelse er stikkordet. Jeg kan begynne på en låt, for dernest å føle at musikken nærmest ber om en pause. Seks måneder senere tiltrer kanskje dens videre gang. Å sette seg ned og fokusere på ferdigstillelsen av et album følger i siste instans, hvor arbeidsinnsats og intensitet tilspisses.
– Hva med selve innspillingen?
– Mesteparten gjøres sent i prosessen, men jeg kan tidlig ta fatt på klarlagte gitarspor og bygge lagvis deretter. Jeg bruker lengre tid enn andre, vil jeg tro, fordi jeg skriver ut noter til medmusikerne.
– ”Under The Small Fire Of Winter Stars” markerer noe nytt, hvori du gjør diktresitasjon over stedvis truende klanger.
– Dennes metodikk avviker fra normalen, idet jeg først siktet meg inn på innspillingsrommet. Jeg landet på at stykket måtte oppføres i Emanuel Vigelands mausoleum, som har en uvanlig langvarig klang. Celloen som runger på albumet, gjengir lyden av nevnte mausoleum, og skyldes ikke etterstilt klang i miksen. Det gjelder kun for ”Under The Small Fire Of Winter Stars” at jeg nytter en annen innfallsvinkel, basert på rom og instrument, samt diktet ”Lines For Winter” av Mark Strand. Den poetiske dimensjonen gestalter en helt egen stemning, grunnet på kulde og varme samtidig, hvor en venn taler direkte til vedkommende som er ute på vandring i et vinterlandskap. De lett forstyrrende harmoniene understøtter protagonistens ferdsel i et ensomt, og muligens litt farlig landskap.
– Vil du kalle dette kontemplativ musikk?
– Det bærer kanskje elementer av det, men jeg betrakter det snarere som å leke langsmed en stilart som allerede er gitt et navn. For min del handler det mest om å ta et steg ut av komfortsonen.

Platas tittelspor tjener også et dikt som artistisk springbrett, melder Mohn:
– ”Change” av Kathleen Jessie Raine overdrar en lyrisk beskrivelse, med få ord, av hvordan jeg selv opplever endringer i naturen; det er dramatisk og vakkert på én gang, og samstundes forenlig med vår egen utvikling som menneske. Det musikalske ble forsøksvist komponert i overenskomst med dramaturgien i diket, som intonerer idyllisk inkluderende, med opprivende metamorfoser underveis, musikalsk understøttet av uventede endringer i tonalitet og klang.
– ”Beneath The Midnight Sun” kombinerer irsk og norsk folkemusikk, og foreligger i duettform…
– Denne trekker tråder tilbake til mitt andre album, hvor jeg nyttet tekster av den irske forfatteren William Butler Yeats. ”Beaneath The Midnight Sun” er tekstlig pennet av en irsk bekjent, tonesatt av meg, i visetradisjonsstil, og med musikkarkeolog Gjermund Kolltveit på hardingfele. Norge og Irland ligger ikke uoverkommelig langt fra hverandre…
– Du påbegynte platekarrieren som medlem av White Willow?
– Til bandets debutalbum, ”Ignis Fatuus” fra 1995, virket jeg som aktivt bandmedlem. I tillegg besørget jeg strykerarrangementene til ”Storm Season”, anno 2004.
– Som blodfan av Silje Vige gjorde gresklydiske ”When You Sleep”, fra din solodebut, stort inntrykk i 2003.
– Mens jeg skrev debutplata var jeg svært opptatt av arkaisk og søreuropeisk folkemusikk, særlig den greske tradisjonen. Følgelig dyrket jeg i en periode bouzouki, trekkspill og øvrige folkeinstrumenter fra Hellas.
– Hvorfor skifter plata navn fra ”A Dance With The Shadows” til ”Tales From Tranquil August Gardens” åtte år senere?
– De første demoene jeg sendte ut, i 2001, var samlet under tittelbladet ”Tales From Tranquil August Gardens”. Jeg fikk napp hos det amerikanske selskapet The Wild Places, som blant annet hadde Linda Perhacs i sin stall. Utgivelsen ble et samarbeid mellom meg og han som driftet selskapet, Michael Piper, hva angår utseende og navn. Masteren var ferdigstilt, mens vi kastet ball kontra tittel og visuell presentasjon. Dessverre døde Piper i 2008, og The Wild Places forsvant med ham. Jeg besluttet etterhånden å gi liv til debutskiva igjen, og gjenutga plata i 2011, med opprinnelig demo-tittel og ditto omslagsmotiv.
– Hender det at du gir konserter, eller er du eksklusivt plateartist?
– Jeg trives best i studio, og har intet større ønske om å innta scenen. Studioets høyttalere er liksom min fargepalett, for å nytte en malerisk analogi. Jeg bruker lang tid i studio, og kan ikke kompromisse de klangene som nedfelles i endelig albumform. I senere tid har jeg hatt glede av å oppleve musikken min fremført av andre i forskjellige konstellasjoner; det gir en helt spesiell opplevelse som inspirerer til nye skrivelandskaper.

Tirills femte plate kan etter sigende skimtes i horisonten:
– Det blir trolig et rent instrumentalalbum, for å gi stemningene bak vokalen full råderett.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019