Tinderstick | The Waiting Room

City Slang

Tindersticks er et band som vanskelig lar seg klassifisere og derfor ofte ender opp med det tannløse og intetsigende merkelappen ”Indie”. Tangenter, horn, strykere og pling-plong kombinert med Stuart Staples nasale og uartikulerte stemme er muligens også noe for de spesielt interesserte. Årets utgivelse «The Waiting Room» holder samme tunge melankoli som gruppen er kjent for, dog med et noe stillferdig drag. Fra det instrumentale åpningssporet «Follow me» trekkes et sceneteppe opp for et rufsete og støvete ompa-orkester med en mannlig midtlivskrise i sentrum – og det kan vel ha sin egen iboende poesi? Gjennom myke, melankolske anslag til atonale fremspring loses man gjennom forvirring og selvbebreidelse. Platen står og vipper og er på nippet til…noe. Det er virkelig ”noe” her, men hos undertegnede veksler det mellom irritasjon og depresjon.

«Hey Lucinda», en duett med avdøde Lhasa de Sela er blant de sterkeste låtene og kan minne noe om den surrealistiske kombinasjonen av Lennon og Ono. Det er noe skuffet og resignert over hele platen. Som kun brytes av låter som «Help Yourself» og «We Are Dreamers!» Disse river imidlertid helt feil vei for undertegnede, før det hele ender i «Like Only Lovers Can» – og vips! så sitter man ensom på en bistro etter stengetid. Schizofrent? En smule. Det aner meg at jeg ikke er i demografien for denne plata, men skulle du være klar for en tur innom Melankoliens Teater, er det bare å ønske velkommen til «The Waiting Room».

3/6 | Ida Maria Zaborowski

Utgivelsesdato: 22.01.2016