Etter å ha høstet lovord av både energiske konserter og en hardtslående debutskive, og ikke minst gå i klinsj med selveste Høyesterett i anledning et noget eksplisitt bandnavn var det omsider Norges tur til å få besøk av amerikanerne på legendariske Krøsset. Det måtte vi høre litt mer om, så vi tok turen ned for et par trivelige ord med damene.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Anine Desire
– Først av alt; velkommen til Norge! (Anmeldelse av konserten her!)
Molly Sides: – Takk for det!
Whitney Petty: – Dessverre rekker vi ikke å se noe særlig da vi har et ganske tett inn/ut-skjema å forholde oss til.
Leah Julius: – I tillegg til diverse møter med pressen så blir det ikke tid til så veldig mye annet.
Molly: – Vi kom rundt 07:30 i dag tidlig etter å ha kjørt rett fra København og etter et par timers søvn var det rett i gang med jobb. Hardt liv!
– Kan dere gi en liten introduksjon om dere til det norske publikum?
Molly: – Hei Norge, vi er Thunderpussy!
Leah: – Molly og Whitney tvang meg inn i et hjørne på en festival vi spilte på med forskjellige band og tvang meg med. Resten er historie.
Whitney: – Vi følte fort at vi hadde en spesiell kjemi som vi ville bygge videre på. Og hvis du bygger riktig så vil folk etterhvert få øynene opp.
– Det tok imidlertid litt tid for å få igang debutskiva, men når det først kom på plass fikk dere selveste Sylvia Massy på laget. Hvordan skjedde det?
Molly: – Det var ganske fett; Det var i forbindelse med et online forum for musikere hvor bandet vårt ble trukket ut blant mange andre for å være bandet hun samarbeidet med under dette forumet. Forumet besto i at de hadde forskjellige klasser og undervisninger online, og Sylvia hadde et av de. Så når vi vant loddtrekningen fikk vi være med henne i studio i Seattle for et par dager, noe som fungerte fantastisk. Ettersom vi enda ikke hadde funnet hvem vi ville jobbe med under debutplata lurte vi henne inn i et hjørne også – vi gjør endel sånt i Thunderpussy – haha! Men det var da vi skjønte at det måtte bli henne. Hun har en virkelig magnetisk personlighet, og skjønte ikke hvorfor vi ikke hadde en skive ute enda så hun var ikke vond å be heller. Deretter fikk vi planlagt og satt opp tid til innspilling som passet for alle og skaffet pengene helt på egen måte. Det endte opp i en måned hard jobbing som resulterte i «Thunderpussy».
– Jeg har lest at dere fortsatt jobber fullt; Hvordan funker det å kombinere det samtidig som man starter en karriere innen rock ‘n roll?
Whitney: – Vi har faktisk ikke fulltids jobber lenger, det er en stund siden. Men det var knallhardt ja, å jobbe 40 timer per uke samtidig som vi levde et rockeliv på si’. Men nå går det bra, ikke sånn å forstå at vi blir rike på dette, men det går såvidt.
Molly: – Vi fortsetter bare å pøse drivstoff på dette toget vi har for å tvinge det fremover, akkurat som det toastjernet – hva het det igjen?
Leah: – Det er nok ingen i Norge som har hørt om det tror jeg.
Molly: – «Brave Little Toaster» var navnet! Sånn føler vi oss akkurat nå.
– Ettersom dere er fra Seattle er det vel betimelig å spørre om grungen har hatt noe å si for sounden deres?
Whitney: – Hva kalte du det? Grunge? Møkkete møkkamusikk? Eh, nei! Grungen er død, og godt er det!
Leah: – Jeg skjønner at du spør, men det eneste vi har til felles med grunge er Mike McCready fra Pearl Jam da han har hjulpet oss mye på veien. Og hvis du ser på storhetene fra den tiden, som akkurat Pearl Jam, Nirvana, Soundgarden og Alice In Chains føler ikke jeg at vi er spesielt influert av de. Men å jobbe med Mike har gitt oss et innblikk på hvordan det var i Seattle på den tiden med musikkmiljøet og det har vært ganske gøy.
Whitney: – Vi fikk komme under hans label HockeyTalkter som kun utgir sjeldne 7-tommere, og det var den første musikken vi noensinne ga ut. Nå er vi under StarDog som vi trives veldig godt med.
– Stemmer det at dere ville vente lengst mulig på å signere for et plateselskap for å ha mest mulig kontroll?
Molly: – Ja, det stemmer. Vi holdt på en veldig god stund for å styre retningen vår selv og bygge oss opp fra start av. Men så da det begynte å ta av for oss å vi fikk den rette avtalen på plass gikk vi for det.
Whitney: – Vi er jo fortsatt et forholdsvis nytt band med en bratt læringskurve, så det meste vi gjør er for første gang. Men vi lærer mens vi går og enn så lenge har det funket bra. Men det føles bra å ha fått støtte i ryggen.
– Dere har hatt litt med selveste Høyesterett å gjøre?
Whitney: – Det fordi vi har hatt trøbbel med å få varemerke på bandnavnet vårt. Rent forretningsmessig altså. Nå har vi holdt på en veldig god stund, og fortsatt venter vi på dommen.
Molly: – Fire år tror jeg det har gått faktisk. Vi ble fortalt at det var umoralsk og uansvarlig.
Whitney: – Det er jo på grunn av «pussy»-delen av navnet åpenbart, og når vi søkte om varemerket det var lite eller ingen info om bandet på nettet så vi havnet tilfeldigvis i en annen sak som liknet vår. Det er et band kaldt The Slants som har holdt på i åtte år med samme problem.
– Hjelpes?
Whitney: – Helt riktig. Det er et band bestående av asiater-amerikanere som fikk beskjed at navnet deres var nedlatende. Så vi regnet med at så lenge de vant saken sin så kom vi til å vinne også. Også vant de, men byråkratiet ville det annerledes så vi ble allikevel avslått. Da fikk vi brått beskjed om at vår sak ikke var lik allikevel på grunn av forskjellige nyanser eller hva de nå kalte det. Etter det har det vært en evig runddans med anker og venting, og vi venter enda.
– Hvordan får man energien til å ta kampen egentlig i noe som virker som en uendelig sirkel av motgang?
Leah: – Det har vært mye motgang ja, men samtidig er det ikke så mye jobb egentlig – det er stort sett venting. Man søker, så venter, søker og venter.
Whitney: – Deretter blir saken flyttet rundt i byråkratiet for å finne en ny ansvarlig, en uendelig stabel av papirarbeid. Det føles som om man kan holde på for alltid, det virker som de stadig kommer med en ny grunn til hvorfor ikke vi bare kan få ha bandnavnet vårt og helt ærlig vet jeg ikke hva som skal til. Men det føles godt å få snakket om det for å opplyse folk om hvor vanskelig det kan være når det strengt talt ikke burde ha vært vanskelig i det hele tatt.
Molly: Men en vakker dag er vi i mål, det er vi helt sikre på!
– Dere får veldig positive tilbakemeldinger på deres energiske konserter; Er det noe dere var bevisste på når dere startet opp eller har det kommet naturlig?
Whitney: – En blanding av begge; Det var veldig viktig for oss å levere live fra starten av, og samtidig, litt tilbake til det med kjemien som vi snakket om – så kom det veldig naturlig vår oss.
Molly: – Og det virket som publikummet responderte godt på det også – at det vi driver på med er noe som har manglet.
– Hvordan har så det europeiske publikummet respondert?
Whitney: – De aller fleste kveldene har vært fantastiske, og da handler det ikke om hvor mange som er der eller ikke – men rent trøkk fra de tilstedeværende. Ofte vil gangene med færre tilstede være konsertene publikum gir mest lyd fra seg, og flere ganger har vi spilt på bra oppmøtte steder hvor det ikke er like bra.
Molly: – Men du har også kveldene hvor billettsalget ikke har vært noe særlig i forkant men det velter inn mengder rett før konsertstart. Men alt i alt har denne turnéen vært over all forventning med morsomme og energiske kvelder.
Whitney: – Vi har også spilt på en del festivaler hvor det er en helt annen stemning, men også det har vært veldig bra for oss.
Leah: – Men nå har vi bare et par konserter igjen så er vi ferdig, og selv om det har vært en fantastisk opplevelse skal det også være godt å komme seg hjemover igjen.
Molly: – Det er vel bare Stockholm og Helsinki igjen så er det gjort.
– Og da fortsetter dere turnéen i Statene?
Molly: – Ja, det stemmer. Temmelig nøyaktig en måned til, også blir det en liten pause fra konserter for å prøve å selge noen skiver. Hvilket minner meg på at vi solgte ut de siste skivene vi hadde med i går, noe som selvfølgelig er veldig bra – men også kjedelig at vi da ikke kan tilby noe til de siste stedene vi gjøre før vi drar hjem igjen. Vi er helt tomme for både CDer og vinyl, og det var fortsatt kø da vi solgte det siste eksemplaret. Da måtte vi pent beklage.
Leah: – Det er jo ikke så lett å beregne hvor mye man trenger å ha med, og til å begynne med trodde vi vi hadde tatt med alt for mye.
Whitney: – Men det var en hyggelig overraskelse.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2018