Thunder | Dopamine

BMG

Jeg har alltid hatt en soft-spot for Thunder, selv om det meste av lettmetallisk stadionrock med ozonreduserende effekt stort sett treffer noe perifert i min soniske blink. Ofte klapper slike band noe sammen i en suppe av sing-alongs av det simpleste og mest lettfattelige durpjattet en gjerne ellers hører i MGP og i barnesanger, bare presentert med et noe ’sintere’ lydbilde, men våre engelske tordenvenner har hele veien klart å holde en bluesy, og gjerne modal, nerve som en rød tråd gjennom alt de har gjort – i tillegg til at de er et fordømt gjennomført dyktig band som nå har holdt samme besetning siden midten av 90-tallet, dog med et par lengre perioder i adskillelse. Deres to første skiver fra rundt tre tiår tilbake står som bautaer i genren, men jeg skal innrømme meg ikke å ha fulgt dem så tett som de i grunnen fortjener, for en hver ’titt innom’ opp igjennom har i grunnen vært positiv.

Alt de har utført siden siste gjenforening i 2015 viser dog at de så visst holder koken, og at de kan eldes med ikke bare verdighet, men også med solid spenst og vitalitet, og årets skive er så definilutt intet unntak! Vokalist Danny Bowes’ lange krøller har nå blitt markant både kortere og gråere, men han kan fremdeles synge de aller, aller fleste konkurrenter inn i stille gråt – noe jeg sjøl har bitt meg merke i de gangene jeg har sett bandet live i seinere år. Bandet ellers øser ut av en erfaring og sammensveis som er få forunt, og særlig bassist Chris Childs er verdt en ekstra oppmerksomhet. ”Dopamine” er en massiv munnfull med sitt 16-spors doble format, men jeg klarer likevel ikke helt å se for meg hvilke spor som burde vært kutta for en nedslanking til enkel CD/LP, hvilket er et særs godt tegn mtp. skivas jevnhet, og samtidig en god indikasjon på hvilken variasjon de framviser. Her er alt fra rykende hardrock til mer avdempede travere til akustisk prærieblues til innslag av café-viser av fransk snitt – og det er faenmeg suverent både skrevet, arrangert og framført hele veien. Bandet sitter tett som den berømte froskerompa, og produksjonen er balansert, presis og luftig – nøyaktig slik den bør være; ikke overstæsja, men både rik, fyldig og transparent på én gang.

Tematisk dreier tekstene seg om hvor mye av våre liv som nå styres av sosiale media; hvordan vi lar en higen etter ’likes’ fungere som et eget begjær etter dette ’dopaminet’ det De Facto er, og fortellerstemmen er til tider godt inne i herlig, engelsk sarkasme – verdt å grave litt i. I det hele tatt er dette så solide og gjennomarbeidede saker at den sorterer ganske så godt mot toppen av bandets katalog (i alle fall de skivene jeg sjøl kjenner godt nok), selv om den nok ikke kan utfordre selveste debuten, ”Back Street Symphony”. Det er uvanlig vrient å skulle pelle ut favorittlåter, men jeg kanskje litt ekstra svak for ”One Day We’ll Be Free Again” og ”Big Pink Supermoon” akkurat i dag. Er du gammel fan av bandet, veit du nå hva du skal gjøre.

4,5/6 | Wilfred Fruke

Utgivelsesdato 29.april 2022