Threshold – Englands progmetalmestere går konseptuelt

Det siste tiåret har engelske Threshold etablert seg som et av de aller ypperste bandene innenfor sjangeren progressiv metal. Fansen ble sjokkert da to av bandets medlemmer, deriblant vokalist Damien Wilson, forsvant ut av rekkene tidligere i år, og mange avskrev Threshold som ferdige. Men jaggu er de ikke tilbake med en dobbel konseptskive og en gammel kjenning på vokal. Bandets grunnlegger, låtskriver, gitarist og produsent Karl Groom oppsummerer Thresholds annus horribilis.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Robert Burress

– Threshold har hatt en stabil besetning i ti år nå, men i 2017 har det skjedd flere utskiftninger. Først sluttet gitarist Pete Morten i februar.
Ja, han følte vel kanskje at han ikke fikk kreativ utløp for sine egne låter, som ofte falt utenfor Thresholds sfære. Han jobbet også som grafisk designer, og gjorde ikke så mye med Threshold med mindre vi spilte konserter, så han ville heller fokusere fritiden sin på egen musikk. Han ble egentlig hyret inn til Threshold som turnegitarist, og ble vel kanskje aldri en del av den indre sirkel i bandet.
– «Siren Sky», den ene låta han skrev til deres forrige skive «For The Journey» var jo aldeles glimrende!
– Absolutt! Og han skrev også «Coda» fra «March of Progress», så han hadde definitivt noe å bidra med, når han først tok seg bryet med å lage noe som passet for Threshold. Men han er en herlig fyr, og han var jo med oss i nesten ti år – det er jo lenger enn de fleste band eksisterer!
– For fansen var det et større sjokk at vokalist Damien Wilson forsvant ut bandet, for tredje gang. Pressemeldingen sa at «bandet hadde bestemt seg for å fortsette uten ham, noe han aksepterte«. Hva skjedde? Ble han sparket?
– Vi hadde ikke tenkt å gjøre noen utskiftninger, men da vi begynte å tenke på ny skive i fjor høst, merket vi at det var en annen stemning mellom ham og oss andre. Vi sleit med å få ham til å komme til studio for å legge på vokal. I oktober oppsøkte han meg og sa at han hadde bestemt seg for å slutte. Han hadde til og med lagd en liste over vokalister som han mente kunne gjøre en god jobb som hans erstatter, så det var tydeligvis noe han hadde tenkt på lenge. Han ville ikke svikte bandet med å la oss i stikken uten vokalist, sa han. Jeg ble veldig overrasket og sa at jeg skulle snakke med Richard (West, keyboards) og diskutere hvem vi eventuelt ville satse på. Vi visste at Glynn Morgan hadde holdt øye med bandet, og vi bestemte oss kjapt for å la ham ta over vokalen. Noen uker senere kom Damien tilbake og fortalte at han hadde ombestemt seg, han ville bli i bandet og lage skiva. Så vi gjorde den ene konserten vi hadde på programmet, i Sveits i januar, men det var en anspent tone i bandet på grunn av denne vinglingen hans. Han virket motvillig til å forplikte seg til å gjøre flere konserter utenom turneen for skiva kommende høst – han ville for eksempel ikke si ja til eventuelle ekstra konserter som vi prøvde å få booket til våren og sommeren. Resten av bandet satte seg ned og diskuterte situasjonen med å ha en sanger som ikke virket spesielt engasjert, at han følte at vi nærmest tvang ham til å fortsette. Han ville ikke slutte, men han var heller ikke villig til å gi 100%, så da følte vi at det var best for begge parter å skille lag. Han har også en solokarriere som han ønsket å promotere, og hadde fått ny manager og gode avtaler, så han ville kanskje ha fokus der i stedet, og heller ha Threshold på si. Vi andre fire ønsket å prioritere Threshold, og å kunne si ja til de jobbene vi ville uten å måtte sjekke med vokalistens timeplan først.
– Hva sa Glynn da dere tok kontakt?
– Glynn var jo med i bandet i noen år på 90-tallet, og har alltid hatt et ønske å komme tilbake. Han sa at han hadde ventet på denne telefonen siden 2007, da vår forrige vokalist Mac sluttet i bandet, og ble veldig skuffet da vi i stedet fikk Damien tilbake. Så nå er han veldig tent og gleder seg til å komme i gang. Vi fortalte Damien hva vi hadde kommet frem til. Han ble skuffet, men aksepterte og forsto at vi ikke kunne ha en vokalist som bare ga halv gass.
– Så dere fikk i praksis inn en ny mann til å erstatte to – for Glynn er visstnok en dyktig gitarist også?
– Ja, det ble sånn. Han spiller bra gitar, men det er ikke alle låtene våre som krever to gitarister, så det er dermed helt ideelt at vi har en vokalist som kan spille alt det som måtte trengs av andregitarer. Som du sier hadde vi hatt samme besetning i ti år, og det er jo naturlig at folk søker andre utfordringer. Jeg og Richard har i alle år skrevet nesten all musikk, og det er ikke rart at de som ikke skriver, søker nye kanaler for å uttrykke seg. Damiens solomateriale har alltid vært mer akustisk basert, og har ikke passet inn med Threshold.
– Dere var altså godt i gang med den nye skiva da Pete og Damien forsvant?
– Ja, det var jo problemet. Den var nesten ferdig innspilt, det var bare vokal, gitarsoloer og noe keyboards som gjensto. Vi prøvde lenge å få Damien til å komme til studio og gjøre vokalen, men fikk bare tåkesvar tilbake. Når vi omsider fikk ham foran en mikrofon, virket han lite entusiastisk og halvhjertet. Og skiva kan aldri bli fantastisk hvis sangeren ikke legger hjerte og sjel i vokalen. Jeg gir ikke ut skiver bare for å gi ut noe, det er uansett nesten ikke penger i dette, så jeg gjør det fordi jeg elsker musikken.
– Så hva har Glynn Morgan syslet med de siste to tiår etter at han forlot Threshold i 1996, etter å ha lagd en studioskive med dere («Psychedelicatessen», 1994)?
– Han ga ut et par skiver på 90-tallet med sitt nye band Mindfeed på InsideOut, vårt gamle plateselskap. Der spilte han gitar i tillegg til å være vokalist og frontmann. Så hadde han et prosjekt sammen med folk fra Shadow Gallery, tror jeg, som han spilte inn noen låter med, men det ble aldri noe band ut av det. De gutta spiller vel ikke mye konserter uansett. Han jobbet litt med oss i 2009 og sang et par låter til en samleboks med Threshold – låter som ikke kom med på «Psychedelicatessen» den gang, som vi bestemte oss for å spille inn i 2009.
– Så dere har vært i jevnlig kontakt med ham?
– Ja, vi delte faktisk en turnèbuss med Mindfeed i Tyskland på 90-tallet, og han dukket opp på noen konserter vi gjorde i midt-England, så det har aldri vært noe ondt blod mellom oss.

– Vokalistrekka deres har altså vært Damien – Glynn – Damien – Mac – Damien – Glynn. Det virker som om tre er det magiske tallet når det gjelder sangere, band kan ikke hyre inn en fjerde vokalist – de må heller gå tilbake til en av de tidligere når den tredje slutter, som f.eks Van Halen eller Iron Maiden. (Eller TNT.)
– Haha. Ja, du sier noe. I vårt tilfelle føler jeg ikke at det spiller så stor rolle, fordi det har alltid vært meg og Richard som har lagd låtene, og vi skriver ikke for en bestemt stemme. Derfor endrer ikke bandets lydbilde eller identitet seg om vokalen skulle endres. Og da vi fikk Glynn tilbake, så visste vi hva vi gikk til, hvilken spennvidde han har på stemmen og hva han kan / ikke kan gjøre.
– Så dere trengte ikke endre toneart eller tilpasse låtene til hans vokal?
– Nei. Han brukte tre uker på å lære seg låtene, og kom tilbake til studio og gjorde jobben helt perfekt på kort tid. Damien kan kanskje gå høyere enn Glynn kan, et par semitoner, men når det går så høyt, så blir det ganske tynt, så vi brukte aldri den type vokal annet enn på «Extinct Instinct» (1997). Han har en mye sterkere stemme i det litt lavere registeret.  Men alle de tre vokalistene vi har hatt, har hatt et lignende toneleie på stemmene sine, dermed har vi ikke trengt å transponere låtene.
– Så på fremtidige konserter så blir det låter fra skiver med alle vokalistene?
– Ja. Dette er andre gang at Glynn erstatter Damien, så han har jo tidligere sunget alle låtene vi hadde spilt inn med Damien på debutskiva vår. Og jeg tror Glynn ligger nærmere Mac enn Damien stemmemessig, så det skal nok gå helt greit.

– Den nye skiva har fått navnet «Legends Of The Shires» og slippes i september. Det er deres første konseptskive, og attpåtil et dobbeltalbum.  Kan du lose oss igjennom historien her?
– Ja, det er et ganske langt album, og det er en slags parallell tråd i historien. Det er både om en nasjon som prøver å finne sin plass i verden, og jeg antar du kan sammenligne det med Storbritannia og Europa. Samtidig er det om en person som prøver finne sin plass i verden, og hans tanker om forventningene til ham. Hver låt er innom begge nivåene, selv om de tar for seg ulike emner.
– Var det planlagt fra starten at dere skulle lage et dobbelt konseptalbum denne gang, eller var det litt tilfeldig at det endte opp slik?
– Haha, nei, det var overhodet ikke planlagt. Jeg og Rich begynte å skrive låter, som vanlig, og jeg sa til ham at denne gangen har jeg nærmest nok låtideer til en hel skive på egen hånd. Han hadde også 2-3 låter som nesten var ferdige, og vi hadde ikke lyst til å kassere noen av disse. Så vi skrev noen fler, og endte opp med nok gode låter til å fylle to skiver, rundt 80-90 minutter. Normalt sett ville vi kuttet ned, men vi innså at låtene fungerte veldig bra som en helhet. Av og til kutter vi låter som ikke er bra nok, andre låter blir kuttet fordi de ikke passer inn helhetlig med de andre låtene, selv om den er bra nok på  egen hånd.  Richard begynte å skrive tekstene, og han hadde snart en rød tråd, et gjennomgående tema i alle tekstene, og det var først da at vi begynte å jobbe oss mot et ekte konseptalbum. Vi har alltid hatt lyst til å fordype oss i noe slikt, så vi bestemte oss for å gi det et realt forsøk.  Og det funket,  tekstene flettet seg inn i musikken og det føltes som vi gjorde det rette. Og så var det viktig for oss at vi ikke måtte endre rekkefølgen på låtene til vinylversjonen av skiva, for man kan ikke ha mer enn ca 22 minutter med musikk på hver side av en vinylskive. Men heldigvis passet låtene perfekt inn i det formatet, så vi har 20 til 22 minutter på hver av de fire sidene. Og et siste merkelig sammentreff som vi ikke oppdaget før vi var ferdige, er at samtlige låttitler begynner med enten L, O, T eller S – som igjen er initialene til skivetittelen «Legends Of The Shire»! Og det er ikke planlagt, det er helt tilfeldig!

– Jeg må si at jeg er nok en gang slått i bakken av trommespillet til Johanne James. Fyttehælvete for en trommis dere har der!
– Ja, han er fantastisk! Han kom egentlig inn i bandet som vikartrommis på turneen til «Extinct Instinct» i 1997. Men vi innså fort at vi kom så bra overens, og han forsto musikken vår så bra , at vi kunne ikke gi slipp på ham! Og han ville gjerne fortsette, så nå har han vært med oss i 20 år. Han er en så mild og sjenert fyr privat, men et villdyr bak slagverket.
– Det er jo veldig uvanlig å se mørkhudede herrer spille prog metal! 
– Ja, det er ikke mange, men han elsker musikken. Han var kanskje litt på utsiden av bandet til å begynne med, jeg tror ikke han helt stolte på oss. Men etter et par år løsnet det, vi ble stemplet som Fine Folk i hans bok, og vi har vært nære siden. Nå kan jeg ikke forestille meg Threshold uten Johanne. Han tilfører oss noe unikt, og det er viktig å ha noe som skiller oss ut fra alle andre band.
– Ja, jeg er kjempefan av han. En av Europas beste trommiser, vil jeg påstå.
– Pussig at du sier det, for det var akkurat de ordene Damien brukte da han første gang nevnte Johanne som en potensiell vikar i 1997. Jeg husker det veldig godt, men har ikke hørt noen andre bruke det uttrykket om ham siden.

– Jeg registrerer at det er enda et forhenværende bandmedlem som dukker opp på denne skiva.
– Ja, det stemmer! Mot slutten av skiva er det et kort pianostykke ved navn «The Shire Part 3», hvor jeg spurte vår gamle bassist Jon Jeary, som var i bandet fra starten av og frem til 2003, om han ikke hadde lyst til å bidra med vokal. Vi har hele tiden vært gode kompiser, så det gjorde han, og det ble jo nok et hyggelig nikk til fortiden.
– Utrolig stilig cover, forresten. Jeg føler det beskriver musikken på skiva veldig bra.
– Ja, det er litt tilfeldig at vi endte opp med det, dette er et bilde vi fant på nett fra en ukjent kunstner som såvidt jeg vet aldri har lagd noe albumcover i sitt liv, men vi likte det så godt at vi tok kontakt og ba om å få betale for å bruke det. Det hadde den riktige stemningen som vi hadde prøvd å få frem i musikken.
– Ah, så det ble ikke lagd spesielt til skiva?
– Nei, dette fant Richard på nett kun et par uker før tidsfristen! Og da hadde vi lett i månedsvis, og antagelig stirret oss blind på alternativene. Det vi egentlig hadde bestemt oss for, ble plutselig solgt og ble dermed utilgjengelig for oss. Men dette passer antagelig bedre enn om vi hadde spesialbestilt et verk!
– Dere gjør en Europaturne i høst – kommer dere til å ta inn flere gamle låter i settet på grunn av at Glynn er tilbake?
– Vi kommer naturlig nok til å spille mye fra denne nye skiva, og noe fra «Psychedelicatessen» som han sang på. I hvertfall «Innocent», den har fansen etterspurt i alle år. Han skrev den, og den funker ikke uten ham. Vi må selvsagt gjøre noen låter fra de nyere skivene som Damien sang på, og noen fra Mac-epoken, og da blir det ikke tid til så veldig mange eldre låter. Det er umulig å få klemt inn alt man ønsker fra en 25 år lang karriere i løpet av 1 time og 50 minutter.
– Dere har alltid spilt mange flere konserter i Tyskland og Nederland enn hjemme i Storbritannia. Hva skyldes det, tror du?
– Tja, si det. De områdene har alltid vært vårt største marked, og Nederland, Tyskland og Belgia er jo univerelt kjent for å være de mest mottagelige for progressiv musikk, i tillegg til Sveits og Østerrike. Det har bedret seg hjemme også de siste årene, så det går i riktig retning. Vi skulle gjerne spilt utenfor disse kjerneområdene også men det er kostbart med en full produksjon, og langt å kjøre i en turnebuss.
– Nei, dere har vel for eksempel aldri spilt i Norge. 
– Vi skulle ha spilt der for syv  år siden, men det kolliderte med fødselen til mitt andre barn, så vi avlyste. Vi skulle gjerne spilt steder som Norge, Finland eller Hellas, men da må vi fly dit, og da får vi ikke brukt vårt eget utstyr – det liker vi ikke. Så det er ikke at vi ikke vil, men det er alle de praktiske tingene som må på plass først. Det hender at vi får forespørsler fra promotører og festivaler i Romania eller Serbia, og hvis de kan møte våre betingelser, så er vi alltids klare for langtur, selv om det ikke er noe vi bevisst prøver å få til.
– Har dere fans i Norge, som du er klar over?
– Jeg aner ikke! Vi har fått noen meldinger derifra, så noen er det vel, men hvor mange som vil dukke opp på en konsert, har jeg ikke peiling på. Vi selger godt over halvparten av skivene våre i Tyskland og Nederland, resten er jevnt fordelt på det øvrige Europa, og litt i USA.

– Hvilke gitarister har du hentet mest inspirasjon fra?
– Da jeg var yngre, beundret jeg James Hetfield for hans rytmegitarspill, og jeg elsket Steve Lukathers soloer, og David Gilmour for melodisk gitarspill. Jeg elsker teknikk, men det må være mikset med harmonier og melodi. Mine gitarsoloer er nesten alltid lagd i bilen, hvor jeg spiller grunnkompet på stereoen og prøver å synge en melodilinje til gitaren over det. Senere legger jeg kanskje på noen raske toneløp, men det må ha en melodi før jeg begynner å tenke på teknikk og skalaer. Ellers kan jeg nå til dags la meg inspirere av noen av de mange band som jeg jobber med i studio, som produsent, selv om det er musikk som jeg kanskje ikke liker. Men jeg finner alltid elementer som jeg liker, uansett om det er noe i basspillet eller trommisens oppsett. Jeg er en musikalsk skjære, og stjeler lett ideer som tiltaler meg. Det er alltid noe nytt å lære. Jeg hører ikke mye på annen progmetal, da går det mer på tyngre saker. Og jeg elsker det mer stemningsfulle og melodiøse hos f.eks Mike Oldfield, og atmosfæren i My Dying Bride. Du kan føle mørket i musikken deres!
– Hva sier du til at noen omtaler dere som Europas Dream Theater?
– Haha! Nei, den ser jeg ikke. De er et knall band, men ikke helt min greie. Det virker som om de lager hardrock og så sprinkler det med progressive elementer. Det føles mer teknisk enn det jeg vil at vår musikk skal være. Jeg liker litt mer direkte musikk, selv om jeg samtidig elsker gammel Genesis, som jeg hentet de fleste av mine progressive tilbøyeligheter fra. Det fantes ikke noe som het progmetal da vi startet Threshold. Vi likte Genesis og Rush, men også Metallica og Testament, så vi blandet på et naturlig sett alle våre inspirasjonskilder da vi begynte å skrive egen musikk.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2017