Thin Lizzy- fra best til ikke så aller verst

Da det irske bandet Thin Lizzy doblet antallet gitarister i bandet på sin fjerde skive, «Nightlife» i 1974, forandret rocken seg for alltid. Gitarduoen Scott Gorham/ Brian Robertson, som erstattet Eric Bell, var med å forme Thin Lizzy til det vi husker de for i dag; doble Gibson Les Paul-soli, i tillegg til frontmann og låtmagiker Phil Lynotts teft for tekst og melodi.

Tekst: Jan Egil Øverkil

I denne artikkelen skal jeg forsøke å rangere bandets tolv studioskiver på mitt mest objektive, uten garanti for 100% suksess. La det være sagt; Thin Lizzy har vært en del av mitt musikkliv så lenge at det er vanskelig å ikke la seg rive med. Jeg tror jeg hørte «The Boys Are Back In Town» for første gang da jeg var 10 eller elleve år ung, og ble umiddelbart fascinert av grooven denne låta hadde. I dag, drøyt 35 år senere er denne grooven dypt forankret i min kjærlighet for rytme. Uten å bli for personlig, vil jeg nevne at bandets trommis Brian Downey ble en viktig inspirasjonskilde for meg som trommeslager i årene som fulgte, og liveplata «Live & Dangerous» fra 1978 er fortsatt en bauta i mine ører! Thin Lizzys tolv studioutgivelser på tretten år må sies å være en prestasjon, når de i tillegg til å lage musikken, for så å spille den inn, turnerte imellom slagene. Når Lynott i tillegg ga ut to soloskiver (i 1980 og ´82), kan man bare innbille seg hvor mye arbeid som ble lagt til grunn. La oss starte på toppen, og jobbe oss ned mot det jeg noe motvillig må kalle Thin Lizzys svakeste utgivelse.

1. «Black Rose- A Rock Legend» (1979)
Undertittelen «A Rock Legend» skulle vise seg å være særdeles passende. Et legendarisk album fra det som ble et legendarisk band. Tittelkuttet er i seg selv verdt pengene alene, men helheten i denne plata er det som virkelig trekker opp. Ikke ett eneste svakt spor! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har pløyd gjennom denne plata! Bare trommeintroen til Brian Downey på «Do Anything You Want To» får gåsehuden på armene til å reise seg! Gitarvirtuosen Gary Moore fikk sin andre inntreden i bandet, og er kreditert som medkomponist på tre låter, i tillegg til å motta både heder og ære for betydningen han fikk for albumets suksess. Plata peaket på 15.-plass på VG- lista i 1979.

2. «Jailbreak» (1976)
Det kunne blitt seier til «Jailbreak», men det holdt ikke mot knallsterke «Black Rose». «Jailbreak» har hitene, men er ikke like jevn som «Black Rose». Men ei plate med låter som «The Boys Are Back In Town», «Jailbreak» og «Emerald» holder stand mot det meste. Gitarduoen Gorham/ Robertson har sin triumfferd her, til tross for en produksjon som ikke når helt til topps når man hører på gitarene. Plata kalles gjennombruddsskiva til bandet, enda de fikk en forsmak på suksessen allerede i 1973, da singelen «Whiskey In The Jar» (som egentlig skulle være B-sida på «Black Boys In The Corner», men ble A-sida istedet) ble sluppet. «The Boys Are Back In Town» ble således deres første egenproduserte hitsingle.

3. «Johnny The Fox» (1976)
Også ei knallsterk skive, med perler som «Borderline», «Don´t Believe A Word» og «Johnny The Fox Meets Jimmy The Weed». Som «Jailbreak» har den ikke like jevnt nivå som «Black Rose», men her mangler de sterkeste kortene. Dette kan nok mest sannsynlig tilskrives den avbrutte turnéen, ettersom Lynott fikk et hepatitt- utbrudd, og måtte ta en pause fra turnélivet. Dermed bar det i studio, uten å være godt nok forberedt. Tekstmessig var Lynott i sitt livs form på denne tiden. Gjør deg selv en tjeneste og lytt til «Massacre» og «Fools Gold». Videre var Brian Robertson like mye ute som inne i bandet i denne perioden, på grunn av musikalske uenigheter med Phil Lynott. Dette preger muligens platas ujevnheter, men med to sterke skiver i «Johnny The Fox» og «Jailbreak» kan man likevel fastslå at 1976 var et over snittet godt år for Lynott & co.

4. «Bad Reputation» (1977)
Det er tett i toppen, men «Bad Reputation» viser noen svakhetstegn med et par låter som ikke når helt opp. «Dancing In The Moonlight», «Bad Reputation» og «Southbound» på den annen side, er strålende kort, som ligger høyt på favorittlistene. Brian Downey gjør manns innsats på denne skiva, spesielt på tittelkuttet der han har en liten solo- spot, i tillegg til en uforglemmelig shuffle på «Dancing In The Moonlight». I praksis var dette ei rein trio-skive, ettersom Brian Robertson igjen var ute, denne gangen for godt. Scott Gorham insisterte riktignok på at Robertson måtte bidra til sounden på plata, og overtalte Phil Lynott til å la ham spille solo på to låter, i tillegg til en felles solo på «That Woman´s Gonna Break Your Heart».

5. «Thunder & Lightning» (1983)
Jeg vil tro mange vil ha denne høyere enn jeg har valgt. «Thunder & Lightning» er den desidert tyngste skiva til Thin Lizzy, og også den siste. Ei sterk og jevn skive som viser Thin Lizzy i utvikling. Darren Whartons keyboards er mer framtredende enn tidligere, og produksjonen er markant tøffere. John Sykes har fått mye av æren for at plata ble såpass hard som den ble, til tross for at han kun er kreditert én av låtene. «Thunder & Lightning», «The Sun Goes Down» og «Cold Sweat» er alle strålende låter! Igjen har Lynott levert sterke tekster, bare hør på «The Sun Goes Down» og «Holy War», eller på de svært personlige tekstene til «Bad Habits» og «Heart Attack». Jeg får gåsehud bare av å skrive om det…

6. «Fighting» (1975)
«
Wild One», «Suicide» «For Those Who Love To Live» og «Fighting My Way Back» klarer ikke å løfte «Fighting» høyere enn til en sjetteplass, men dette er en av de jevnere skivene til Thin Lizzy, og tekstene til Lynott begynte virkelig å bli sterke på denne tiden. «Fighting» var også plata der gitarene til Gorham og Robertson virkelig gjorde seg gjeldende. En sjelden coverlåt ble det også plass til, i form av Bob Segers «Rosalie», ei låt som skulle vise seg å bli en live- favoritt i årene som fulgte. Jeg vil nesten strekke meg så langt som å påstå at plata var banebrytende for doble gitarer. Pokker, jeg skulle nesten ønske jeg kunne plassere den høyere opp enn dette…

7. «Renegade» (1981)
Overraskende nok kan man kalle «Renegade» både funky, jazzy og bluesy. Med «Leave This Town» frir Lynott og Gorham til ZZ Top. I «Fats» er det nesten så man føler man er på en røykfylt jazzklubb, og Lynott viser at han behersker flere stilarter. I tillegg hører vi tilløp til det tunge Thin Lizzy vi ble kjent med på «Thunder & Lightning»- skiva i åpningssporet «Angel Of Death». For første gang har bandet en keyboardist fast på laget. Darren Wharton var riktignok med på «Chinatown», men da som hired gun. Han var sågar med og skrev åpningssporet «Angel Of Death» med Lynott. (Les intervju med Darren Wharton om disse skivene her!) Gitarist Snowy White, derimot, takket for seg etter sin andre plate med bandet. «Renegade» og «Hollywood (Down On Your Luck)» topper skiva.

8. «Chinatown» (1980)
Kanskje litt overraskende at «Chinatown» kommer såpass langt ned på lista, men sett bort fra tittelkuttet, og «Killer On The Loose» er det ingen låter som virkelig løfter den tredje siste skiva bandet kom med, selv om plata har sine øyeblikk. Etter suksessen med «Black Rose», er det skuffende at de følger opp med en såpass varierende skive. Det er blitt skrevet at plata er delbar på midten, der side 1 står til Meget, mens side 2 nærmest er for fyllmasse å regne. Det er en drøy påstand, men jeg forstår argumentasjonen. De sterkeste kortene kommer utvilsomt før pause. Lynott og Gorhams rusmisbruk preget låtskrivingen, og det var tydelig at flyten manglet. I tillegg var Gary Moore igjen ute av bandet, og ble erstattet av Snowy White. Når Lynott i tillegg var i full gang med sin første soloskive «Solo In Soho», var nok ikke fokuset på topp i denne perioden. Synd, for «Chinatown» har sine øyeblikk.

9. «Nightlife» (1974)
For meg er dette skiva der Thin Lizzy fant identiteten sin, og Lynott knakk låtskriverkoden. Gorham/ Robertson skal ha mye av æren for ovennevnte identitetsfunn, ettersom Thin Lizzy nå begynte å finne formen som skulle prege rocken i tiår framover.  «Nightlife» er ei jevn plate, men uten de store øyeblikkene. Lite visste vi at poplåta «Still In Love With You» skulle bli en av rockehistoriens vakreste ballader, men det var ikke før fire år senere, på live- skiva «Live & Dangerous». Heldigvis kunne vi ane konturene av de klassiske rockelåtene vi hadde i vente i låter som «It´s Only Money» og «Sha La La». «She Knows» og «It’s Only Money» er gode låter, men bedre ting var på gang i den irske leiren…

10. «Vagabonds Of The Western World» (1973)
Jeg har i mitt indre sinn hatt de tre første skivene som en slags trilogi før den før omtalte koden ble knekt. Kanskje var det exit Eric Bell/ enter Gorham og Robertson som skulle til, eller var det overgangen fra Decca til Vertigo? Bell var utvilsomt mer bluesorientert enn etterfølgerne, til tross for at bluesen alltid var til stede i Thin Lizzys musikk. Lynott begynte å finne formen som låtskriver, og følte nok på presset fra Decca etter to ikke fullt så suksessfulle album. Tittelkuttet topper lista, med «Gonna Creep Up On You» som en sterk runner up. Frekkasen «The Rocker» tar en sterk bronsemedalje. «Little Girl In Bloom» bør også få hederlig omtale, der Lynott viser sin myke side som tekstforfatter, noe vi skulle få høre mye til etter hvert. (Les intervju med Eric Bell om de tre første skivene her!)

11. «Shades Of A Blue Orphanage» (1972)
De tre første skivene har en mer bluesy stil enn etterkommerne, og man kan i tillegg høre visse tilnærminger til 50- tallsrocken og Elvis Presley i for eksempel «I Don´t Want To Forget How To Jive». Elvis var jo tema flere ganger i Lynotts låter, som i «Kings Call» fra soloskiva «Solo In Soho», som kan sies å være Lynotts historie om da Elvis døde, og i «Do Anything You Want To» fra «Black Rose», der han sier «Elvis is dead, the King of rock n´roll is dead». «Shades Of A Blue Orphanage» er kanskje den plata der bandet først fremstår som søkende etter sin egen stil. Pur unge Lynott (22) viste seg allerede som en lyriker, men var fortsatt en uslipt smaragd.

12. «Thin Lizzy» (1971)
Ingen strålende debut for Thin Lizzy der, altså. Først ute, men lengst nede på lista. Man hører allerede her hva herrene Phil Lynott, Eric Bell og Brian Downey har i seg, men det løsner aldri helt. De flørter med både pop, blues og folk- rock, men framstår som uten en bestemt retning. Eric Bells gitarspill gir klare assosiasjoner til Jimi Hendrix og Eric Clapton, mens Lynott og spesielt Downey allerede har en klar signatur i spillet sitt. «Diddy Levine» og «Look What the Wind Dragged In» trekker opp.