The Waterboys – En avtale med Mr. Scott

Norge og The Waterboys har i alle år vært svært så gode venner, og Mike Scott og hans stadig skiftende kumpaner tar stadig vekk turen innom. Denne gang var det den nye og glimrende skiva «An Appointment With Mr. Yeats» som var påskuddet, og vi fikk en passiar med Mike noen minutter etter at han hadde gått av scenen på et fullsatt Sentrum Scene i Oslo i mars.

Tekst & foto Geir Amundsen | Sidekick Terje Embla

– I alle dager, Mike Scott, klokka er over midnatt og du har stått på scenen og gitt full pinne i over to og en halv time.  Er du sikker på at du har ork til å skravle med en skarve rockejournalist nå?
– Javisst, det er jo jobben min – la meg bare sende en SMS til kjæresten min hjemme i Dublin, så skal du få min fulle oppmerksomhet.
– De fleste artister er slitne og vil snarest på hotellet etter en konsert – eller feste.
– Jeg har vært avholdsmann i 20 år, og er på mitt mest våkne og oppstemte når jeg kommer av scenen, så bare kjør på! 
– Greit! La meg starte med gratulere med en strålende konsert, jeg greip meg sjøl i å rope høyt av begeistring opptil flere ganger. Sjelden kost fra en bortskjemt skribent.
– Takk takk! Alltid like gøy å spille foran det alltid like entusiastiske norske publikummet!
– Ja, dere har i kveld avslutta en miniturne i sør-Norge, med konserter i Sandnes, Bergen og Haugesund. Hvordan har det gått?
– Veldig bra. Vi har lært hva som fungerer og hva som ikke fungerer med tanke på setliste for resten av turneen.
– Ja, for Norgeskonsertene er i praksis starten på Europaturneen for «…Mr.Yeats»-skiva? (Som er basert på tekster av den irske nasjonalpoeten William B. Yeats – 1865-1939)
– Ja, det stemmer – vi skal turnere i noen måneder fremover nå.
– Men Norge har visst alltid vært et sterkt marked for Waterboys? Hvorfor er det slik, tror du?
– Jeg aner ikke! Antagelig fordi vi har spilt mange konserter i Norge på tidspunkt når det var viktig! Folk er alltid mest interessert i band når de er nye og aktuelle, og på den tiden spilte vi veldig ofte i Norge, og det la sikkert fundamentet for oss den dag i dag. Vi var nesten husband på Sardines i Oslo i 1986, rett etter utgivelsen av «This Is The Sea», så vi fikk nok veldig mange venner da, som har dratt med seg sine venner og så videre.

– Men du har gjort flere «…Mr. Yeats»-konserter tidligere?
– Ja, før skiva ble utgitt, gjorde vi flere konserter utelukkende  basert på Yeats.
– De samme låtene som på skiva?
– Ja, bortsett fra at det var tyve av dem.
– Og da fant du ut hva som funka og hva som ikke funka musikalsk?
– Nei, dette startet egentlig som et show – som et musikalsk teatershow, med tyve Yeats-dikt i en sammensatt rekkefølge, veldig teatralsk, med akkompagnerende film og bilder på storskjermer ved siden. Og det var det opprinnelige produktet, som deretter måtte forkortes til en plateutgivelse.
– Ja, det ville vel kanskje blitt litt overkill med 20 Yeatslåter på en skive.
– Ja, så vi plukket de som fungerte best. Jeg vil ikke gi ut en skive med over en times spilletid, det er for mye å absorbere. Og på denne turneen ville jeg ikke gjøre «Mr. Yeats»-showet fra i fjor, jeg ville gjøre litt eldre låter i tillegg. Derfor gjør vi bare åtte Yeats-låter nå.
– Det er en kanon skive forresten, som står fjellstøtt ved siden av «This Is The Sea» og «Fishermans Blues».
– Takk takk! Jeg føler det selv og, at dette er det beste jeg har gjort på veldig lenge.

– Men du er skotsk. Og du gir ut en skive basert på tekstene til den irske nasjonalpoeten. Mange vil synes at det er litt snålt.
– Jeg har aldri tenkt på ham som irsk. Jeg har kun tenkt på ham som dikter – en engelskspråklig dikter, som min mor introduserte meg til da jeg var elleve år gammel. Jeg hadde hørt navnet Yeats før, min mor nevnte ham stadig vekk med lavmælt andektig røst, men da jeg først oppdaget ham, var det en åpenbaring. Og da spilte det ingen rolle for meg at han var irsk statsborger, og ikke britisk eller skotsk eller engelsk.
– Så hva syntes irene om at en skotte lagde skive med tekster av nasjonalpoeten deres? Hvis en svenske hadde våget og lage en skive basert på tekster av Henrik Ibsen, ville vi teppebombet Stockholm.
– Haha! Neida, irene har ingenting imot det. Irland og Skottland har bestandig hatt et vennskapelig forhold, og jeg har alltid fått høre at jeg er æresborger av Irland. Jeg har bodd i Dublin i 15 år nå, og føler meg veldig hjemme der.
– Er det en keltisk greie?
– Mulig! Og det måtte kanskje en utenforstående til for å gi seg i kast med dette prosjektet. Jeg hadde ikke den overdrevne ærefrykten for Yeats som mange irer kanskje har.

– Men hvordan var det da å komme hit til Norge og spille disse låtene foran et publikum hvor 90% ikke har snøring på hvem denne Yeats-fyren er? Og de resterende 10% har bare en vag anelse?
– Det er selvsagt viktig for meg at musikken kan stå på egne ben, som Waterboys-låter, selv om du ikke har noe forhold til Yeats. At de likevel kan hevde seg som gode låter med sterke tekster. Hvis du må ha et forhold til Yeats fra før for å ha et utbytte av disse låtene, så har jeg mislyktes.
– Og du får dine fans til å legge merke til Yeats også.
– Det er ikke hensikten med dette, men hvis så skjer, er det flott. Poenget mitt var å sette Yeats’ tekster til så bra musikk som jeg bare maktet. Jeg har ingen kulturell misjon om å spre Yeats verker til et større publikum. Men jeg vet at det skjer.
– Jeg hadde denne skiva som soundtrack da jeg var på en roadtrip rundt om i Irland i fjor høst – og den fikk meg ihvertfall til å legge merke til navn som O’Leary og Wolf Tone når de dukket opp i historien.
– Godt å høre!

– Hvordan er det å lage musikk til en annen manns tekster? I motsetning til å først skrive melodien som du deretter setter ord til?
– Jeg trivdes med det! Og det er ikke første gang jeg gjør det. En Burns-tekst, og en Stephens.
– Og du satte vel musikk til din første Yeats-tekst allerede på «Fishermans Blues»-skiva i 1988. Og på «Dream Harder» i 1993.
– Riktig. Men tekstene har alltid vært det vanskeligste for meg å skrive. Så å skrive musikk til en fantastisk tekst som allerede er der, er mye enklere. Og Yeats skrev så rytmiske dikt – jeg hørte melodien i mange av diktene da jeg leste de, det var bare å finne musikken. Jeg har alltid startet min låtskriving med å sette musikk til en del av en tekst – og så bruke melodien til å finne neste del av teksten. Så sånn sett var ikke dette veldig annerledes.
– Men har du holdt deg 100% til tekstene slik han skrev de for 100 år siden? Eller har du tilpasset de musikken?
– Jeg har måttet redigere de ørlite her og der. På «News For The Delphic Oracle» har jeg kuttet ut et par linjer, og endret noen ord her og der for å få det til å flyte melodisk.
– Men du hadde tyve låter i showet – vil det si at det kommer et album til med låter basert på Yeats?
– Nei. Men vi kommer kanskje til å lage en spesialutgave av skiva – med en bonus-CD med noen av låtene som ikke kom med opprinnelig. To av låtene fra showet er jo allerede utgitt tidligere, som du var inne på. En av de resterende, «Four Ages Of Man» er bonusspor når du kjøper skiva digitalt. Og de siste tre er kortere spor.
– Hva med en live DVD? Du har aldri gitt ut en offisiell konsertvideo. Og dette showet er vel som skapt for det.
– Jeg vet, og ja, det skulle jeg gjerne gjort. Det har bare aldri blitt noe av det. Hittil.

– Steve Wickham, som spiller fele, er en virkelig stjerne på scena! Han ser helt unnselig ut, men dæven for en showmann han er!
– Jeg vet! Fantastisk, ikke sant?
– Han var ute av bandet i en lengre tid, men tilbake for å bli nå?
– Han var ute av The Waterboys mens det egentlig ikke var noe Waterboys – mens jeg gjorde mine soloskiver på 90-tallet.

– Men det er jo ingen hemmelighet at det er Mike Scott som ER Waterboys. Det er jo et 50-talls andre personer som har vært innom bandet, men de fleste av de legger vi nesten ikke merke til. Hvorfor sluttet du å bruke Waterboys-navnet, og hvorfor tok du det tilbake?
– Jeg bodde i New York, og jeg prøvde uten hell å sette sammen en ny besetning av The Waterboys – dette var vel 1991-92.
– Før «Dream Harder»?
– Riktig. Og jeg klarte ikke å finne et band som føltes som et ekte band! Det føltes som meg + en gjeng innleide musikere – noe det også var. Så derfor lagde jeg en ny skive i 1995, «Bring’Em All In», som var kun meg. Og jeg turnerte med den skiva på egen hånd og ville ikke kalle det for Waterboys, for det var jo bare meg. Derfor ble det bare Mike Scott, og jeg likte den friheten, så dermed fortsatte jeg som soloartist, og spilte inn «Still Burning» i 1997. Men da hadde jeg fått et band jeg trivdes med, og plutselig føltes det feil igjen å kun kjøre frem mitt navn.

– «Still Burning»-skiva høres mer ut som Waterboys – den er i samme stilen som Waterboys comebackskive «Rock In A Weary Land» fra 2000.
– Ja, det var ikke bare innleide studiomusikere på «Still Burning». Jim Keltner spiller trommer der, og han hadde jeg kjent i flere år. James, som spiller keyboard med meg nå, var med allerede da, for han var en kompis.
– Og du har da alltid spilt låter fra soloskivene dine på Waterboyskonserter de siste ti årene. Som «Dark Side».
– Ja, nesten alltid – men jeg er lei det, jeg følte for å gjøre noe annet denne runden. Selv om den låten funket som Waterboys-låt. Samme med «Open».

– Så denne gang er det bare fra de første skivene – før 1993-  og fra «…Mr.Yeats»-skiva – ingenting fra de nyere skivene etter årtusenskiftet?
– Nei, det er ikke noen spesiell grunn til det. Vi kunne gjerne spilt «Peace Of Iona» fra «Universal Hall»…
– Kongelåt!
– …men vi har spilt den på hver eneste turne siden den ble utgitt i 2003. Den trengte en pause. Og vi prøvde «She Tried To Hold Me» fra forrige skiva, men vi fikk den ikke helt til å funke.
Og «Rock In A Weary Land» er vanskelig å gjøre live – og de er ikke så godt kjente for publikum.
– Så denne gang er det de gamle klassikerne, og Yeats.
– Riktig. Jeg visste at hvis vi skulle gjøre noe mere Yeats, så måtte vi belønne publikum på en måte, med å gi dem hva de helst ville høre. De gamle låtene som de kjenner best. Hadde jeg fylt setlista med masse fra «…Weary Land» og «Universal…», ville mange i publikum blitt skuffet.