The Temperance Movement @ John Dee, Oslo

Tirsdag 9. februar 2016

Det er ingen tvil om at The Temperance Movement er et blues-rock band som kan sine saker. Tviler du, kan du jo sette på den nyeste platen White Bear, eller debuten fra 2013, dykke ned i sterke låter, vridd sound og raspende vokal. En liten advarsel: gjør du dette, skal du være klar over at dette bare er halve sannheten. The Temperance Movement er nemlig et tvers igjennom vaskeekte live-band, som blåste midtskill på den spar­somme forsamlingen denne tirsdagskvelden. Et band som så tydelig hører hjemme i blues­klubber, men som likevel sprenger dem og er for store for fire vegger, John Dee intet unn­tak.

Å se vokalist Phil Campbell i aksjon gjør at mange biter faller på plass; man skjønner at Mick ­Jaggers ”chicken strut” ikke kun er sær scene­dans, – det er et symptom på en stemme som nærmer seg grensen av det fysisk umulige. Dette har Campbell også. Se for deg at Pinocchio (ja, jul­aften-”I-have-no-strings”-Pinocchio) ramlet innom Woodstock i 69, våknet til erkjennelse om Stemmen, og har siden levd på stålstrenger, blues og ­sand­papir. En fyr som ikke kan stå i ro, en stemme som er større enn kroppen, faktisk større enn hele lokalet. Legg til summen av to gitarer, bass og trommer og fire reinspikka musikere, som ikke bare leverer, men tydelig elsker det de driver med. Gang alt dette med sterk låtskriverkunst og det er bare å lene seg mot vinden og la ørene blåse av. Man står gapende og følger med på den atomspaltingen som foregår på scenen, inkludert tamburin og maracas! Slike opplevelser gjør at man ikke har lyst til å pirke på ting, man vil rives med og ri på bølgen.

Men likevel, skal noe pirkes på så var det lyden. I forhold til lokalet var lyden overdimensjonert med ­resultatet at lydbildet etter hvert ble grøtete, – trist tatt i betraktning det kaliberet av musikere som sto på scenen. Skal jeg pirke på mer må det, for det første, være: The Tempe­rance Movement er for store for John Dee; for det andre: The Temperance Movement er for store for John Dee! For det tredje: det er liksom litt keitete å skulle trampe-klappe taktfast og messe ”The Temperance Movement!” når man vil hale dem tilbake på scenen. Det blir det litt tafatte ”Mer! Mer!”
i stedet. Det sier jo likevel alt; John Dee ville ha mer, og det vil definitivt jeg også.

5/6 | Ida Maria Zaborowski

Foto: Arash Taheri