The Spirit of Rush – fra verst til best

Rush er uten tvil et av tidenes største band. De var mestere på å fornye seg, og var så utrolig mye mer enn en “progressive power trio” fra 70-tallet. Deres uavbrutte rekke av gullplater og platiniumsplater er kun slått av The Beatles, The Rolling Stones, Kiss og Aerosmith. Og alle bandmedlemmenes briljanse på sine respektive instrumenter er nesten unik – Geddy Lee’s fingerferdighet på bass og keyboards, Alex Lifeson’s oppfinnsomme og uttrykksfulle gitarspill, og Neil Peart’s legendariske trommespill og mesterlige tekster. Men teknikken på instrumentene var alltid underordnet deres håndverk i låtskriving, og de har levert en imponerende katalog av   nitten studioskiver over fem ulike tiår og gjennom flere epoker; hard rock (1974–1976), progressive rock (1977–1981), synth (1982–1989), retur til gitar-rocken (1989–1997), og etter en fem års pause, deres comeback (2002 – ).  I skrivende stund nærmer vi oss ettårsjubileet for dødsdagen til Neil Peart, muligens tidenes beste trommeslager innen rocken. Det er ikke lett å skulle rangere skivene deres etter kvalitet, for ingen av de er dårlige, men vi tar utfordringen. På vår Topp 10 er det skiver fra både 70-tallet, 80-tallet, 90-tallet, 2000-tallet og 2010-tallet!
RIP ‘The Professor’, Neil Peart.

Tekst: Anne-Marie Forker
Foto: Andrew MacNaughtan

19. Test for Echo (1996)

Denne ble utgitt tre år etter “Counterparts”, og aldri før hadde det gått lengre tid mellom to av Rushs studioskiver. I mellomtiden hadde bandets medlemmer syslet med andre ting; Alex Lifeson lagde soloskiva «Victor» mens Neil Peart tok timer hos jazztrommis Freddie Gruber, og i låter som tittelsporet, «Driven” og «Resist» er det innlysende at han hadde lært seg nye teknikker.  Men skiva som helhet virker litt retningsløs, man har ikke inntrykk av at dette er et fullstendig, fullendt verk. Det er like greit å høre på enkeltstående låter enn på hele skiva. Høydepunktene er den tunge “Test for Echo” og “Virtuality”. “Dog Years” er svak, til Rush å være – og Pearts svakeste lyriske formulering må være ‘Doggie Heaven’! (Låta inneholder også frasen ‘One sniff at the hydrant’ – en klar referanse til coveret på «Signals».) «Test For Echo» er ingen dårlig skive – for det har Rush aldri lagd – men her slet de tydelig med å levere det vi hadde lært oss å forvente fra Rush.

18. Hold Your Fire (1987)

Rush´s tolvte studioalbum var det siste i bandets synth-periode. Lee uttalte dette om bandets låtskriving: «Det var et skifte i måten vi skrev på som flyttet oss bort fra rocken.» Som på forgjengeren,  «Power Windows», var gitarene til Lifeson på «Hold Your Fire» sekundære i forhold til Lees bass og synth-arrangementer, og han eksperimenterte med prosessorer som lagde akkord-ekko, såvel som spisse sololyder. Musikernes ferdigheter var også sekundært i forhold til den enorme produksjonen. Dette er Rush – en kompleks og fantastisk maskin, men her høres de undertrykte ut, med bare små øyeblikk av briljanse. Flere av låtene, spesielt «Force Ten», med sine prominente basslinjer og singelen «Time Stand Still», låter tilfredsstillende. Bunnivået finner vi på «Tai Shan» og «High Water», til tross for at sistnevnte har en spennende trommerytme. Det er et helt ok album, men langt unna en klassiker. De fem foregående Rush- platene solgte alle til platinum eller bedre, mens «Hold Your Fire» bare solgte til gull. Med sitt neste album, var det definitivt på tide med forandring, og det var på tide at Rush slutta med å holde tilbake.

17. Roll The Bones (1991)

”Roll The Bones” er et av Rush´s mest lettspiselige og kommersielle pop/rock- album, og hadde mindre fokus på synthesizerne enn forgjengeren, og tydeliggjorde de tre kjerneinstrumentene bass, gitar og trommer. I tillegg til pop/ rock, aner man konturene av flere stilarter, så som hip-hop (er det noen her på jord som liker den rap´en??) på ”Roll The Bones”, og jazz på ”Where´s My Thing?”, bandets første instrumental på et tiår. Man kan også ane hint av alternative rock. Geddys vokal fremstår som mer laidback, som passer det noe mørkere låtmaterialet, bandets mørkeste siden ”Grace Under Pressure”. Det er ei solid og konsistent pop/ rock-skive, men ingen av låtene står mer frem enn andre. Instrumentalen ”Where´s My Thing?”på den annen side, er verdig bandets rykte.

16. Presto (1989)

Nok en endring i Rush´ sound kom med deres 13. studioalbum «Presto», det første på Atlantic Records, og en ny æra for bandet. Synthesizerne som var markant til stede fra «Signals» til «Hold Your Fire» ble mer tilbaketrukket, og bandet gikk tilbake til mer gitarbaserte arrangementer. Man kan likevel ikke påstå at plata er et steg tilbake til progrocken. Til tross for at plata er fylt med friske rockemelodier og et steg opp i låtskrivinga i forhold til «Hold Your Fire», er synthene fortsatt fremtredende nok til at man sitter igjen med en følelse av at bandet sitter fast mellom fortid og fremtid. Høydepunktene er tittelkuttet og åpningssporet «Show Don´t Tell», der alle tre skinner. Pearts perkusjon på «Scars» er strålende. Noen av låtene er uinteressante, og mangler variasjon, så som «Hand Over Fist». Lytteren blir aldri utfordret, og Rupert Hines´ produksjon er slapp og kraftløs.

15. Rush (1974)

Uten Peart, var debutalbumet tungt inspirert av Led Zeppelin og Cream. Clapton og Page gjennomsyrer Alex Lifesons gitarer, mens Robert Plant var nærværende i Geddy Lees vokal. John Rutsey spilte trommer på plata, men forlot senere bandet på grunn av helsa, og personlige problemer. Fraværet av Neil Peart, som senere skulle vise seg å bli bandets hjerte både musikalsk og tekstmessig, er markant både i musikken, og i de umodne tekstene. Rutsey var en ok trommis, men ikke en strålende. Lifeson fremstår som den sterkeste instrumentalisten. Lydbildet er uslepet, og produksjonen er sparsommelig. På mange måter er det et erketypisk hardrock-album anno 1974. Flere av låtene er generisk, 70-talls hardrock, som ikke skiller seg ut fra mengden, men de er radiovennlige. Høydepunktet er ”Working Man”, som innehar et minneverdig riff, og fremstår som en verdig avslutning på plata, som i sin helhet er ok, men ikke stedet å starte om du ønsker å sjekke ut hva bandet Rush representerer.

14. Vapor Trails (2002)

Etter et fem års avbrekk, primært på grunn av tragediene som forfulgte Peart (datteren døde i en bilulykke i 1997, og kona gikk bort av kreft i 1998), slo Rush tilbake med hardrock-skiva ”Vapor Trails”. Plata åpnes med et kraftfullt trommespor, som om Peart roper ’Jeg er tilbake!’ Plata er deres tyngste siden «2112», og låter som gjenfødelsen av bandet. For første gang siden ”Caress Of Steel»” (1975), utelot bandet keyboards i musikken. Flere av låtene er harde, for eksempel ”One Little Victory”, ”Peaceable Kingdom” og ”Secret Touch”. Alex Lifeson har noen av sine mest metal-influerte gitarverker i bandets karriere på denne skiva, og unngikk å bruke mye effekter for å oppnå en råere sound, men inkorporerte også akustisk gitar (f.eks på ”How It Is”). Peart la seg ofte i Keith Moon-land spillemessig, og var virkelig i sitt ess når det kommer til tekstene. Lees vokal fremstår variert, og han har flere høye partier som funker veldig bra når de blir akkompagnert av drivende, rask musikk. Han synger bra på balladene også, ikke bare på de tyngre låtene, så som ”Ghost Rider”. Produksjonen er til tider snodig, den låter for høyt, og lider under mye kompresjon, men dette ble forbedret på 2013-remixen. At produsentene forsøkte å overgå hverandre på denne tiden er ikke noe ukjent fenomen. Tidvis oppleves det som om kjemien medlemmene imellom er svakere. Et bra album, men ikke helt på topp.

13. Caress of Steel (1975)

Rush´s tredje album tok nok et steg bort fra den bluesinspirerte hardrocken, og inn i progrock-territoriet. Konseptelementene som ble introdusert på ”Fly By Night” ble fokus på denne skiva. 20-minutteren ”The Fountain Of Lamneth”, som følger en manns liv fra vuggen til graven var bandets første av tre side-lange låter (de andre er ”2112” (1976) og ”Cygnus X-1, Book II: Hemispheres” (1978). Denne ble plassert etter 12 1/2-minutteren ”The Necromancer”. Rush skulle snart mestre lange, episke låter, men ikke riktig enda. I motsetning til senere episke mesterverk, flyter ikke overgangene i ”The Fountain Of Lamneth” sømløst nok. Høydepunkt er rockeren ”Bastille Day” og den klassiske ”Lakeside Park”. Sistnevnte ble sågar spilt under bandets 40-års jubileumsturné. ”I Think I´m Going Bald” er morsom, men avslører mangelen på fokus. Plata solgte ikke spesielt bra, og turneen led under dårlig billettsalg, men enkelte fans kaller plata undervurdert. Plateselskapet presset da på for å få bandet til å lage mer radiovennlige låter, som på debutalbumet. (Heldigvis nekta bandet dette, og resultatet endte i kolossen ”2112”).

12. Fly By Night (1975)

Inn kommer Neil Peart. Bandets andre studioplate; ”Fly By Night” presenterte mer komplekse arrangementer enn på debutskiva ”Rush”, og hadde hint av progrock, noe de skulle bli kjent for på et senere tidspunkt. Peart, kjent for å være belest, kom med flere litterære referanser til tekstene, både innen filosofi og fantasi. ”Anthem” ble oppkalt etter den dystopiske novellen av den russisk- amerikanske forfatteren og filosofen Ayn Rand, som skulle vise seg å bli en enda større inspirasjonskilde på ”2112” (1976). 8-minutteren ”By-Tor And The Snow Dog”, som var bygd opp i åtte segmenter, markerte et tydelig skifte i utviklinga på låtskrivinga. Pearts mange trommefills fyller hele skiva, og imponerer selvfølgelig, men hans subtile særegenheter mangler foreløpig. Plata er et viktig steg framover, men oppleves til tider noe usammenhengende. Rush-sounden er utvilsomt til stede, så som på tittelsporet ”Fly By Night”. Den verste låta er ”Rivendell” (oppkalt etter alvenes bosetning Elven i Tolkiens ”Ringenes Herre”.) Det beste ligger utvilsomt foran oss.

11. Power Windows (1985)

Synth power! Rush hyra inn Peter Collins, som den gang var mest kjent som pop-produsent, til ”Power Windows”. Geddy Lees multiple lag med synther er fremtredende, og gir plata et sterkt 80-talls pop-sound. De kreative forskjellene ble tydelige. Geddy spilte mer keyboards, og likte å komponere melodier på dem. Lifeson, på sin side, mente det var vanskelig tilpasse gitarene sine til hvordan keyboardene dominerte låtene. Gitarlyden er svak på denne plata. Tidvis er dette Lifesons styrke, men her er han for mye i bakgrunnen. Han viser dog styrken på ”The Big Money”, og tidvis i ”Grand Designs”, ”Middletown Dreams” og ”Marathon”. Lees strålende og intrikate basslinjer er der; slap-bassen på ”The Big Money” er et av høydepunktene på plata. Den er også et spektakulært, up-tempo førstespor- lydbildet er svært! Peart er, som vanlig, genial, men kan tidvis oppleves som digitalisert. Tekstmessig, om man ser bort fra ”The Manhattan Project”, oppleves plata som svakere enn noen av de andre utgivelsene. Til tross for bandets brilliante musisering og sterke låtskriverevner (det finnes ikke ei dårlig låt på plata), lider skiva under produksjonen. Den overstyrer musikken, og hvorfor undertrykkes 1/3 av bandet? Jeg skulle ønske de brukte samme produsent som på ”Grace Under Pressure”. Like fullt; dette er ei plate som settes høyt av mange. ”Power Windows” rangeres på topp, eller i det minste på topp 3, av mange fans.

10. Clockwork Angels (2012)

Rush har levert strålende album på 70-tallet (”Hemispheres”, ”2112”, ”A Farewell To Kings”, 80-tallet (”Permanent Waves”, ”Moving Pictures”, ”Grace Under Pressure”), 90-tallet (”Counterparts”), 2000-tallet (”Snakes & Arrows”) og på 2010-tallet (”Clockwork Angels”). Nesten 40 år etter debutalbumet, produserte Rush ei plate med et friskt lydbilde, topp låtutvalg som er både kompleks og tilgjengelig, tungt, multifasettert og gripende. De leverer korte treminuttslåter, såvel som syvminutters epos, ingen av de dårlige. Tittelsporet er et høydepunkt, der Peart og Lees drivende komp virkelig skinner. Et annet høydepunkt er den raske og tunge ”Headlong Flight”, der Lifeson leverer en strålende gitarsolo. Lees vokal er feilfri på denne skiva – hør hans lidenskapelige stemme på «I wish that I could live it all agaaaaaiiiiin«. Flere gullkorn er ”Caravan”, ”The Anarchist”, ”Seven Cities Of Gold” og ”The Garden”. På sistnevnte leverer alle tre medlemmer svært emosjonelle prestasjoner. En fantastisk komposisjon, og min favoritt Rush-ballade. Den er på mange måter den ultimate svanesang. «The measure of a life is a measure of love and respect. So hard to earn, so easily burned» synger Lee. Vel, Rush har fortjent det, og vel så det. Et fantastisk sistealbum.

9. Snakes and Arrows (2007)

Denne skiva vokser virkelig på deg, og det tar noen gjennomspillinger før man innser hvor bra den faktisk er. Her videreutviklet de det moderne lydbildet fra “Vapor Trails”. Mye av materialet er i 3/4-takt, og Lifeson &  Lee har en mer avslappet vinkling på låtskrivinga, men det betyr ikke at det er simplistisk på noen måte. Det er fortsatt mange uventede kordskifter i låtene, og det er en rik og varm skive som varer i over en time, men den er konstant engasjerende. Mange av de klassiske Rush-elementene er fortsatt til stede – den tunge gitar-riffingen på åpningslåta “Far Cry”, den Zeppelin-aktige “Spindrift”, og den progressive instrumentalen “The Main Monkey Buisness”.  Produksjon er bortimot perfekt, noe som var en lettelse etter det irriterende lydbildet på “Vapor Trails”. Den fyldige klangen i Geddy’s stemme på denne skiva funker spesielt bra til akustisk gitar, for eksempel på “The Way The Wind Blows”, skivas høydepunkt og en av mine absolutte favorittlåter av Rush. Lifeson’s akustiske gitar er fremtredende (selv om det stadig er nok av høye rytmegitarer med vreng) og et høydepunkt er instrumentalen “Hope”. Lifeson hadde møtt David Gilmour på en konsert i Toronto, som inspirerte ham til å skrive en låt på kassegitar som en indikator på hvor sterk en låt egentlig er. Peart’s trommespill er like imponerende som alltid, og på den instrumentale “The Main Monkey Business” brukte han tre dager på å lære seg alle delene, som blant annet inkluderer triggede sampler av en bjelle og en güiro (et tradisjonelt latin-amerikansk rytmeinstrument). Tekstene hans maner også frem vakre bilder, som f.eks. “I will quietly resist, like the willows in the wind or the cliffs along the ocean” (“Faithless”).  Det kan også nevnes at denne skiva har hele tre instrumentaler, flere enn noe annet Rush album. Hør på denne en gang til.

8. Signals (1982)

På sine to første skiver på 80-tallet hadde Rush oss for synthesizeren uten å endre stilen sin betydelig. Den var hovedsakelig der i bakgrunnen, men på “Signals”, en av deres mykere skiver, var Lee’s synth blitt et av hovedelementene i deres låtskriving. De lange episke låtene var borte, og var blitt erstattet med kortere låter med massiv produksjon. Den lengste låten, “The Weapon” er bare 6 minutter og 24 sekunder lang. Rush bevegde seg bort fra de grunnleggende rock-strukturene på “Permanent Waves” og “Moving Pictures” i retning av new wave og reggae, med flere klare likhetstrekk med The Police – for eksempel, «Digital Man» har en klar likhet med “Walking on the Moon” og Lifeson’s gitarrytmer er ikke ulike de som  Andy Summers hadde gjort populære i årene før. Geddy Lee’s vokal ligger her mer i hans dypere midtregister, i skarp kontrast til de høye skrikene på “2112”.  Produksjonen er tidvis ganske flat, og flere av sporene funket bedre fra scenen, slik som «Subdivisions» – sammenlign bare studioversjonen med liveversjonen på “A Show of Hands”.  Lifeson’s gitarer blir skjøvet i bakgrunnen sammenlignet med deres tidligere skiver, noe som virker som rent sløseri, med tanke på hans briljanse, men han gnistrer likevel på skivas høydepunkt, «The Analog Kid». Det er ikke en svak låt på skiva, og de fungerer ypperlig som en enhet. Peart er i toppslag lyrisk sett, og leverer perler som;

The fawn-eyed girl with sun-browned legs
Dances on the edge of his dream
And her voice rings in his ears
Like the music of the spheres

(«The Analog Kid»)

7. Counterparts (1993)

Dette er egentlig ikke en progrock skive, men Alternative Poprock, med enklere takter og kord-progresjoner, men likevel med noen mer progressive nyanser. Vi fikk noen hint av alternativ rock på “Roll the Bones”, og disse ble på «Counterparts» skjøvet fremst i det musikalske lydbildet. Geddy Lee har beskrevet denne skiva som “et stort vendepunkt i prosessen med å få tilbake det rocka trøkket i Rush”, og “Counterparts” er en av Rush’s mest gitar-baserte skiver. Det starter knallsterkt med en intens basslinje fra Geddy på “Animate”, etterfulgt av “Stick it Out”, bandets mest grunge-inspirerte, Pearl Jam-aktig spor,med et fengende metallisk riff i refrenget. Etter flere synth-tunge skiver var det forfriskende å høre Alex Lifeson tilbake i forgrunnen. Andre høydepunkt som må nevnes er “Double Agent” og “Alien Shore”, begge med ypperlige tunge elementer.  “Leave That Thing Alone” er en ganske lunken instrumental etter Rush’s standard, men noen deler kan minne om deres tidlige progressive epoke (Liveversjonene er mye bedre, spesielt bassen). Det er tydelig at Rushs synthbaserte periode er over, med de få gjenværende synthlydene henvist til bakgrunnen, mer i stil med lydbildet fra “Permanent Waves”.  «Counterparts» er Rushs beste album fra 90-tallet, og et bevis på at Rush kunne tilpasse seg de nyeste trendene uten å miste sitt eget særpreg.

6. Grace Under Pressure (1984)

Det ville vært en tabbe å slenge alle skivene fra Rush’s synth-periode i samme bås. Deres tiende skive er en av deres mørkeste og mest særegne. Det er verdt å sitere noen av Neil Peart’s apokalyptiske tekster fra et av skivas høydepunkter, “Red Sector A”, for å illustrere det poenget:

«Shouting guards and smoking guns
Will cut down the unlucky ones
I clutch the wire fence until my fingers bleed
A wound that will not heal
A heart that cannot feel
Hoping that the horror will recede
«

Det er et tankevekkende paradoks og nesten ubehagelig å høre Geddy, som hadde foreldre som overlevde Holocaust, fremføre en slik tekst akkompagnert av ganske oppløftende musikk, og Lifeson’s kord-struktur på gitaren formidler pur smerte. Produksjonsmessig er dette et av de beste albumene fra Rush. Synthen er perfekt balansert opp mot gitarene, og bass og trommer høres klart og tydelig. I likhet med “Signals” har også denne skiva innslag med tung synth og elementer fra reggae elements, men også fra ska.  De mørke synthesizerne har en klar hensikt – de skaper et dystert bakteppe for Lifeson’s gitar og blir en del av historiefortellingen. Og det er derfor, etter undertegnedes mening, at «Grace Under Pressure» er den beste Rush-skiva fra deres synth-periode. Lifeson’s gitar er mer fremtredende enn på det foregående albumet, med en mektig solo på den avsluttende og tyngste låten “Between the Wheels”.  Geddy Lee leverer her kanskje sin beste vokal noengang, og viser en forbløffende kontroll og spennvidde på stemmen sin. Vi må også nevne høydepunkt som «Distant Early Warning» og “Afterimage”, hvor Lifeson’s hovedriff kopierer Lee’s stemme.  “Red Lenses” er den svakeste låta, den føles sammensatt av deler som ikke fikk plass noe annet sted. Skiva kan hevdes å inneha de mest fengende låtene Rush noengang skrev, og de var jo aldri kjent for nettopp fengende låter. Vi hører også mange elementer av hva bandet skulle utvikle seg til på sin neste skive, “Power Windows”. Den blir stadig oversett og undervurdert, men “Grace Under Pressure” er den sterke utfordreren i Rush-katalogen.

5. 2112 (1976)

Side A av “2112”, bestående av den 20 minutter lange tittellåten, er et av historiens største komposisjoner innen rocken. Men, her skal vi rangere skivene, ikke låtene. Mange vil hevde at denne skiva er Rush’s mesterverk. Den sprengte alle grenser og er en milepæl innen progressive metal-sjangeren. Kommersiellt sett var det ikke særlig klokt å gi ut en suite i syv deler bestående av science fiction, objektivist-filosofi og intens musikalsk progresjon, spesialt ikke når deres forrige skive ikke solgte bra og bandet var under sterkt press fra plateselskapet, Mercury Records, om å levere varene eller bli droppet. Bandet følte at “Caress of Steel” var et riktig trekk kunstnerisk sett, men plateselskapet ville at de skulle gå tilbake til den mer kommersielle, bluesy rocka stilen fra debuten, siden «Working Man» var deres eneste låt som hadde fått særlig spilletid på radio. Bandet fikk i praksis valget mellom å følge sitt hjerte eller følge ordre. Lee uttalte at de ville heller gå ned med flagget til topps enn å lage en slik skive som plateselskapet ønsket seg fra dem. Og bandet fikk betalt for sin kunstneriske integritet. Skiva ble en salgssuksess og deres sterkeste komposisjoner og musikalske fremførelse så langt. Peart’s forbløffende innsats bak slagverket binder sammen mange komplekse musikalske strukturer, uten at det virker som overdreven briefing, fra den aggressive trommingen på “Temples of the Syrinx” (sjekk den overgangen på tom’ene i starten!) til de mer delikate rytmene på “Presentation”. Lifeson gjør en glimrende fremstilling av en ung gutt som plukker opp en gitar for første gang og lærer seg å spille på den i “Discovery”, hvor han stadig gjør fremskritt fra nakne, åpne akkorder til stadig mer komplekse akkordprogresjoner (Denne gutten lærer kjapt – Lifeson leverer en gnistende solo bare et par minutter senere i “Presentation”). Lee’s stemme glir sømløst mellom myke, lave varme toner til det ekstremt høye metalliske skrikene. Andresiden av skiva lever ikke helt opp til forventningene etter side A. «A Passage To Bangkok», «The Twilight Zone», «Lessons» og «Something For Nothing» er gode låter, men de passer ikke sammen så godt som som de enkelte bestanddelene av “2112”. Og “Tears” holder ikke mål. Skiva må med på en Rush Topp 5 utelukkende på grunn av det legendariske tittelsporet, som ga oss starten på særpreget til Rush – deres evne til å bygge opp et episk verk uten å kompromissere flyten og kontinuiteten.

4. Permanent Waves (1980)

“Permanent Waves” var den første av mange skiver som plasserte Rush på Topp 5 på den amerikanske Billboard-lista, og var bandets store gjennombruddsalbum som gjorde at de kunne spille konserter i arenaer verden over. I tilleg til den progressive, harde rocken som fortsatt var kjernen i musikken deres, begynte Rush å justere stilen sin litt med å inkludere enkelte elementer fra reggae og new wave. Lee’s vokal ligger i et litt lavere register, noe som gjorde musikken deres litt mer spiselig for de som ikke hadde noe forhold til den tyngre og progressive delen av rocken. Tektene ble mer jordnære, i kontrast til mytologien og science fiction som hadde dominert 70-tallsskivene. De begynte å skrive låter i en «Strammere og mer økonomisk stil», ifølge Lifeson, noe som resulterte i virtuoso-rock maktdemonstrasjonen “The Spirit Of Radio”, åpningssporet på skiva og en av tidenes beste Rush-låter. Selv om dette var mer radiovennlig enn de foregående skivene, så er det fortsatt mye snadder for prog-fansen her, som for eksempel «Jacob’s Ladder» og den flerfasetterte «Natural Science». Eneste dødpunkt er den suppete balladen “Different Strings”.  Skiva var ikke en sammenhengende blanding av progressive og pop rock. Det skulle derimot komme med neste skive. På mange måter er “Permanent Waves” til den mer perfekterte “Moving Pictures”, akkurat som “A Farewell to Kings” var for “Hemispheres”.
(«Permanent Waves» ble i 2020 utgitt i en utvidet 40-års jubileumsutgave – les hva Vår Mann hadde å melde om denne.)

3. A Farewell to Kings (1977)

Etter den kommersielle suksessen med “2112”, hadde endelig Rush den kunstneriske friheten de hadde lengtet etter, uten krav og innblanding fra plateselskapet. (For første gang spilte de inn en skive utenfor hjembyen Toronto, i Wales av alle plasser, og tok i bruk instrumenter de ikke hadde benyttet seg av tidligere, som synthesizere, MiniMoog og rørklokker.) Dette resulterte i et av deres mest eksperimentelle og progressive album, “A Farewell to Kings”, som viste frem store variasjoner av Lifesons gitarspill, Lee og Pearts rytmemønstere og komplekse tekster. Det starter med vakkert akustisk gitarspill og glir etterhvert over i seriøst tunge riff, og skiva har enda flere odde taktarter og overraskende overganger enn “2112”.  Det leveres musikalsk fra øverste hylle og låtskrivingen er fascinerende og sammenhengende. Det 11-minutters eposet “Xanadu” (som lett er på undertegnedes Topp 10 Rush-låter) har fantastisk tekst av Peart, som forteller historien om en mann som reiser til fjelltoppene i Xanadu på jakt etter udødelighet, noe han oppnår på bekostning av sin frihet. Den instrumentale introen og den atmosfæriske oppbyggingen her er en av Rushs aller beste, og det samme er Lifesons gitarsolo senere i denne låta. Skiva bruker også lyder fra de landlige omgivelsene som Rockland Studios lå i (for eksempel er fuglekvitter integrert i de to første låtene), men på den episke “Cygnus X-1: Book 1” går skiva tilbake til romfartsestetikken fra “2112”, med tunge riff og masser av ekko. Som album føles dog denne mer progressiv enn “2112”, som om bandet har utviklet seg, som om rock har blitt en kunstform. Den progressive utviklingen skulle fortsette på den neste skiva, “Hemispheres”.

2. Hemispheres (1978)

Rush var vel aldri mer progressive enn de var på «Hemispheres», et mesterverk innen progrocken med bare fire låter. Som på foregående «A Farewell To Kings», var også denne innspilt i Rockfield Studios i Wales med produsent Terry Brown. Låtskrivingen og musikaliteten som demonstreres fra åpninga, “Cygnus X-1 Book II: Hemispheres”, via “Circumstances” og “The Trees” til “La Villa Strangiato” er fremragende. Lifeson’s blendende gitarsolo på “La Villa Strangiato” er en av tidenes beste, og han plusset mange eksperimentelle effekter på musikken. Det er en høyst personlig låt for ham, basert på et av hans stadig tilbakevendende mareritt, og her bruker han både 12- og 6-strengs akustiske og klassiske gitarer. Peart hadde supplert slagverket med både gong og timpani til slagverket sitt for første gang. Lee’s vokal hadde nok en gang styrket seg, og basspillet hans på denne skiva er helt fenomenal, og det samme er trommespillet til Peart. “La Villa Strangiato” skulle vise seg å være en av de mest utfordrende låtene i bandets karriere å spille inn, og de brukte mer tid på å spille inn den ene låten enn de brukte på hele “Fly By Night”-skiva. Peart uttalte at “Vi var fast bestemt på å få til ett perfekt opptak av hele greia, men til slutt måtte jeg bare gi opp, så vi endte opp med å redigere sluttresultatet sammen fra flere ulike opptak.»  Rush testet sine grenser, strakk seg stadig lengre og videre, sluttet aldri å utvikle seg. Det er ikke et eneste svakt punkt på denne skiva. De skifter sømløst mellom rytmer, melodier og harmonier, fremført med både blendende teknikk om masser av følelser, hver enkelt musiker glitrer uten å overskygge noen av de andre to.

1. Moving Pictures (1981)

One of the greatest rock albums ever recorded, “Moving Pictures” er ikke bare den ultimate Rush-skiva, den er også en av de beste skivene innen rocken gjennom historien. Den er et lyrisk og musikalsk mesterverk. Fra første til siste tone sitter den som et skudd, produksjonen er glimrende og hver eneste note er nøye planlagt. Ikke et eneste av de syv låtene (“Tom Sawyer”, “Red Barchetta”, “YYZ”, “Limelight”, “The Camera Eye”, “Witch Hunt”, and “Vital Signs”) er i nærheten av middelmådighet på noe plan. Her utvides de nye lydelementene som ble introdusert på deres forrige skive, “Permanent Waves”. Det er også den første skiva deres hvor Geddy Lee spiller både keyboards og bass på hver eneste låt, og den siste skiva i epoken hvor de alltid hadde minst én lengre låt, i dette tilfellet “The Camera Eye”. (Det skulle ta over 30 år før bandet igjen inkluderte en låt på over syv minutter på en studioskive.)  Skiva har en perfekt balanse mellom bandets progressive røtter og mer radiovennlig rock. Den tidløse, basstunge klassikeren “Tom Sawyer” er bandets mest kjente låt (og til deres overraskelse var den i årevis kjenningsmelodien til TV-serien «MacGyver» i Brasil…) «YYZ» (som er flyplasskoden til Rushs hjemby Toronto, Pearson International Airport) ga bandet sin første Grammy-nominasjon for ‘Best Rock Instrumental Performance’ og her får virkelig hver av de tre musikerne vist frem sin musikalske virtuositet. Geddy’s basspill gnistrer på maktdemonstrasjonen “Red Barchetta”, som ble innspilt live i studio. Rush nådde det absolutte høydepunktet i sin over 40 år lange karriere med “Moving Pictures”, hvor hard rock, heavy metal, prog, synthesizeren, deres fremragende instrumenthåndtering og Peart’s mesterlige tekster smeltet sammen til et helt eksepsjonelt album.

Les intervju med Alex Lifeson her!