The Smashing Pumpkins @ Oslo Spektrum

Torsdag 30.mai 2019

Det var en gang et rockeband fra Chicago. Som alle andre rockeband hadde de lyst til å bli verdensberømte og kanskje leve ut den store rockestjernedrømmen. Dette skjedde i en mer uskyldig og enklere tid: Alt man så av Trump var som statist i Hjemme Alene 2, folk gispet over Super Nintendoens muligheter og Turtles hadde enda ikke blitt fanget opp i noe plastemballasje i havene. På denne tiden slo dette rockebandet gjennom, ble en del av tidsånden, og gikk totalt ad undas i en malstrøm av store egoer, dop og alt det andre som hører den store rockestjernedrømmen til. Men opp av asken og ut av grua klarte dette rockebandet å delvis gjenoppstå. Meningene var delte om de faktisk burde forfølge den falmede rockestjernedrømmen igjen, men etter noen komplett intetsigende album ble de til slutt så godt som samlet igjen. Og i det salige år 2019 bestemte de seg for å reise til seters for å målbinde både Veslefrikk, Prinsessa og halve hoffet.

Det har aldri vært noen happy ending med Smashing Pumpkins. Alle kjenner historien, og hvis du er mellom 30 og 45 i dag så er sannsynligheten stor for at Chicago-bandet sto for deler av soundtracket til din opprørske ungdomstid. Enkelte mener at de burde forblitt på¨90-tallet, men ting skjer, og plutselig sto man der på betonggulvet i Spektrum sammen med en del tusen andre klare til å gjenoppleve ungdommen/fornekte alderdommen (Stryk det som ikke passer). Fjorårets album «Shiny and Oh So Bright» hadde sine lyspunkter, men det er nok ikke det albumet vi venter mest på å høre live. Som kjent er originalbassist D’Arcy Wretzky ikke med i det gjenforente bandet, av ulike årsaker. De tre andre i originalbesetningen (Billy Corgan, trommis Jimmy Chamberlin og gitarist James Iha) har fått selskap av Jeff Schroeder på gitar, samt to live-medlemmer på bass og synth.

Det har versert rykter, og videoer på YouTube, som har tydet på at stemmeprakten til Billy Corgan ikke er som den en gang var. Desto mer positiv er overraskelsen da åpningslåta er en plettfri versjon av «Soma» fra «Siamese Dream». Og jaggu kommer ikke «Siva» fra debutalbumet «Gish» som en like hyggelig låt nummer to. Enda bredere blir smilet når «Rhinoceros» fra samme album smeller inn som låt tre uten noen pause. Her kommer også kveldens scenedekorasjon opp, tre enorme lysrigger formet som en blanding av matrushka-dukker og noe fra Billy Corgans mer konspiratoriske hjernehalvdel, dekket med diverse symboler som sikkert har en mening. Disse fungerer overraskende bra utover konserten, lyssettingen på scenen ellers er ganske dus, og noen ganger trenger man ikke mer enn Nosferatu-silhuetten til Billy Corgan mot blått baklys. Det er et spillesugent band som åpner europa-turneen i betongklossen på Vaterland i Oslo. Corgan har ingen problemer med vokalprestasjonene i begynnelsen, bandet høres tight og velspilt ut, og selv James Iha ser ut til å stortrives der oppe.

Til å være en så stor og bred scene som det er i Spektrum er alle i bandet plassert veldig tett innpå hverandre. Det er et enkelt virkemiddel som gjør at det føles litt mer intimt. Kveldens første store jubelbrøl kommer med «Zero», og vi aner konturene av at dette skal bli en skikkelig parade av gamle gode låter. «Solara» og «Knights of Malta» fra det nyeste albumet får oss ned på jorda igjen etter «Zero». For all del habile sanger, men det mangler noe av nerven og desperasjonen som det eldre materialet har i fleng. En liten personlig favoritt er den synth-tunge og rytmiske «Eye» som var en del av soundtracket til filmen «Lost Highway» (Du vet det albumet der du hørte Rammstein for første gang).

Trommis Chamberlin har alltid vært motoren i bandet, og under «Eye» viser han seg ordentlig frem med sin umiskjennelige teknikk, han ser så avslappet ut at man må dobbeltsjekke om han faktisk spiller. Det er ikke bare undertegnede som har «Eye» som en favoritt virker det som, for på Billys oppfordring er det full allsang for første gang. Billy snerrer i gang «Bullet with Butterfly Wings» nesten like sint som på 90-tallet. The world is a vampire selv i 2019. Det høres kanskje ikke like farlig og in-your-face ut som før, men Billy legger klokelig vokalen litt lavere i spekteret enn tidligere, og alle i salen er hensatt til hvor enn de var i 1995.

Et par anonyme låter fra de siste årene («Tiberius» og «G.L.O.W») dreper igjen litt av feststemninga som var i ferd med å bygges opp. «Disarm» får derimot salen til å sukke så henført at man kan mistenke at de fleste fikk kollektivt flashback til personen de klinedansa med på den lokale ungdomsklubben for ørten millioner år siden. Vokalen er igjen lagt litt lavere enn albumversjonen, og det kler lydbildet helt fint. Et fellestrekk konserten igjennom er at de høyeste (og mest nasale) partiene vi alle kjenner blir sunget litt lenger ned og uten den svikten man var litt redd for innledningsvis. Godkjent pluss på vokalsiden. Men det er flere som vil synge i kveld, og plutselig står James Iha og synger The Cures «Friday I’m in Love»! Disse såkalte falmede rockestjernene kjenner sitt publikum ut og inn. At de etter dette skal fortsette med den totalt forglemmelige «Superchrist» er en gåte. B-siden fra singelen «G.L.O.W» er sikkert ikke blant Pumpkins’ 100 beste låter en gang. Nok en gang er det litt berg- og dalbane stemningsmessig. «The Everlasting Gaze» blir faktisk det eneste sporet fra det undervurderte «Machina- The Machines of God»-albumet. De tre gitarene kommer ordentlig til sin rett på det som må være en av de hardeste låtene de har i repertoaret. Synd at det svevende og melodiøse i refrenget drukner litt i miksen.

Formkurven peker strakt oppover når en sylskarp versjon av «Ava Adore» bryter stillheten. Billy har lagt vekk gitaren og spankulerer rundt på scenen ikke ulikt som i musikkvideoen til låta. ‘We must never be apart’ synger han, og det ser ut som han mener det han synger. Dagens bredeste glis byr han også på når allsangen fra publikum messer det samme tilbake. Til å være et falmet, gjenforent rockeband med store egoer over middagshøyden har de det virkelig gøy på scenen. «1979», «Cherub Rock» og «Tonight Tonight» følger fortløpende. Det er ikke så mye å si om disse enn: Makan! Et lite mellomspill før nok en positiv overraskelse blir dratt opp av hatten. «The Aeroplane Flies High (Turns left, Looks Right)» forventet jeg overhodet ikke å få oppleve. Og ikke nok med det: Påfølgende «To Sheila» glir helt perfekt over i en cover av Pink Floyd. Gjett hvilken Pink Floyd-låt. Jepp, den ja. «Wish You Were Here» glir sømløst inn i settet så man skulle tro de hadde spilt den live i 30 år. På dette tidspunkt har alle planer om å vinkle bandmedlemmene som forskjellige eventyrfigurer forduftet fullstendig. (Om noen lurte skulle Billy være den Syvende Far i Huset som attpåtil sa økseskaft) «Today» får middelaldrende menn og kvinner til å hoppe, danse og skråle mer enn ryggproblemene burde tilsi. Og alle årene med ørkenvandring og skuffelser er omtrent tilgitt når «Muzzle» avslutter hovedsettet. Det kjennes som om en gammel venn har kommet hjem fra en lang reise.

Jeg nevnte tidligere at det føltes som om de kjenner publikummet sitt inn og ut. Den teorien får en liten knekk når første ekstranummer er en cover av Rolling Stones «Street Fighting Man». Om folk flest kunne velge ville de nok 1: Ikke stemme FrP og 2: Ikke valgt en halvglemt Stones-låt fra 60-tallet som første ekstranummer. Igjen butter det litt i det strukturelle, vi får ikke være i eufori over låtene «våre» lenge av gangen, og lista med låter de kunne valgt i stedet er lang som et vondt år. Aller, aller siste låt er «Hummer», og da er plutselig Stones-coveren tilgitt.

Den humørløse gamle gubben Billy Corgan, sist sett i programmet til konspirasjonsgærningen Alex Jones, er ikke med på turneen denne gang. Mens enkelte tidligere live-konstellasjoner har blitt ødelagt av humøret hans er det denne gangen en spillesugen, energisk og faktisk morsom versjon av 52-åringen (som tross alt er hjernen og egoet bak det hele.) vi får oppleve. Plusser du på med en utadvendt og tørrvittig James Iha, en stødig Jimmy Chamberlin og en Jeff Schrøder som har lyst til å spille alle gitarsoloene til Billy har du et Smashing Pumpkins som kan friskmeldes og litt til. Får de bare orden på låtvalgene videre i turneen nå så er det godt mulig å nå gamle høyder. At de spiller fem låter fra «Siamese Dream» uten å finne plass til «Mayonaise» er en komplett skandale for undertegnede personlig.

Selv om vi som skulle gjenoppleve ungdommen kanskje ikke fikk prinsessa og halve kongeriket i kveld, er det ikke utenkelig at det var flere av oss som gikk ut i mai-kvelden med en tanke om at vi faktisk kommer til å leve lykkelig i alle våre dager.

Velkommen tilbake, vi har savnet dere.  5/6

Tekst: Jarle Zachrisson
Foto: Anne-Marie Forker