The Skull @ Revolver, Oslo

Torsdag 09.mai 2019

I en trang og mørk kjeller et steinkast unna langt mer glamorøse Rockefeller og Sentrum Scene befant doomlegendene Eric Wagner og Ron Holzner seg sammen med en håndfull fans denne torsdagskvelden, nesten nøyaktig tre år siden forrige visitt ved samme sted.

For de som ikke vet hvem disse to karene er så kan jeg opplyse om at dette er grunnleggerne av et av de feteste og mest innflytelsesrike heavy doom-bandene som har sett dagens lys siden Black Sabbath, nemlig Trouble. De kaller seg nå The Skull etter mesterverket av en plate ved samme navn. For å gjøre en relativt lang og komplisert historie kort så ble The Skull dannet i 2012 av henholdsvis Eric Wagner, Ron Holzner og Jeff «Oly» Olsen. Hvorav kun de to førstnevnte er igjen. Men uansett The Skull var mer enn klare for å servere et slunkent, men dedikert publikum en real dose doom.

Med på slep fra over dammen hadde de med seg en gjeng relativt unge og for meg ukjente karer ved navn Worshipper. Selv om de ikke var spesielt originale svingte de bra med sin 70-talls inspirerte hard rock. De leverte et stødig sett, og enkelte av låtene var faktisk meget overbevisende. Litt daukjøtt var det også, men absolutt et band verdt å merke seg og sjekke ut.

Så var det dags for The Skull, og Wagner entret scenen på sitt sedvanlige vis, ganske så avslappet og en anelse mer grå i håret enn sist. Akkompagnert av Holzner på bass, Lothar Keller og Rob Wrong på gitar dundret doom-ekspressen av gårde og det gjallet relativt tungt og godt mellom veggene nede i bunkersen, Revolver. Vokalmessig er ikke Wagner på høyde med sine glansdager, men han utstråler autoritet og har en egen karisma. Et par runder i baren rakk han også under instrumentalpartiene.

I hovedsak spilte The Skull låter fra deres to album «For Those Which Are Asleep» og «The Endless Road Turns Dark» som kom i fjor. Sistnevnte album er uten å overdrive et mektig bra album og låtene funket som juling live. Spesielt tittelsporet som er en real bulldoser av en låt. Dessverre ble det viet liten plass til gamle Trouble-klassikere og settet var forholdsvis kort, men vi fikk selvfølgelig høre «At the End of My Daze». Sannsynligvis en av de låtene Wagner er mest lei av å synge, noe som også til dels syntes. En kar som også må vies noen skarve, men velfortjente ord er mannen bak trommesettet, Brian Dixon. Et navn som bør være kjent. Han spilte nemlig trommer i Cathedral. Dixon slo på trommeskinnene som om det skulle vært hans siste time, og sannsynligvis kunne det høres helt ned til de lugubre kebabsjappene i Torggata. Tospannet Keller og Wrong på gitar leverte også så det holdt, og morsomt å se det gode samspillet de har. Holzner holdt seg pent i bakgrunnen og pumpet på sin karakteristiske bass som han har hatt siden 80-tallet.

Settlista var ingen skuffelse, men personlig kunne jeg ha tenkt meg flere Trouble-låter, men det er forståelig at hovedfokuset er på nytt materiale. Og så lenge det holder så høy kvalitet er det tilgivelig. Det som derimot ikke er tilgivelig er oppmøtet. Det var riktignok noen fler tilstede enn ved forrige besøk på Revolver, men det burde vært stinn brakke. Heldigvis ga Wagner & Co. tilsynelatende faen i det. Og som Wagner selv sa etter forrige gang på spørsmål fra undertegnede: «Det er morsommere å spille foran publikum der du kan se samtlige i øynene enn å stå bak gjerder og høye scenekanter og ikke se en dritt”. Joda, mulig det, men når du må se de samme i øynene hele tiden må det bli en liten nedtur. Uansett skal de som møtte opp ha honnør for innlevelse og entusiasme, og det var jaggu deilig å være på en konsert der det var minimalt med babling og fjas under låtene. Takk for det!

Totalt sett var ikke denne konserten helt på høyde med forrige opptreden for tre år siden, men det holdt i massevis. Det var både en fryd og ære å se dette bandet nok en gang. Publikum var storfornøyd og bandet så ut til å være middels fornøyd så da er vel de fleste enige om at det ble en over gjennomsnittet bra kveld med doom-legendene. 4.5/6

Tekst: Pål J.Silihagen
Foto: Anine Desire